Altsaksofonisten Angelika Niescier er utvilsomt en av de mest spennende stemmene på den europeiske jazzscenen. Hun har vunnet den prestisjetunge Albert Mangelsdorff-prisen, og hun ble nylig tildelt WDR Jazz Prize 2023.
Hun er født i Stettin i Polen i 1970. I 1981 flyttet hun til Tyskland, og fra 1994 til 1998 studerte hun ved Folkwang University i Essen.
I 2000 startet hun sin kvartett Angelika Niescier-sublim, som hun spilte inn tre album med. Siden den gang har hun vært en farande fant med spillejobber i inn- og utland. Hun har spilt duoprosjekter med blant annet med Julia Hülsmann og André Nendza, og vært involvert i prosjekter med blant andre Laia Genc og Ali Haurands European Jazz Ensemble. I 2010 og 2011 turnerte hun i Midtøsten med sitt German Women Jazz Orchestra. Hun spilte også med Joachim Kühn, Tyshawn Sorey, Thomas Morgan, Gerd Dudek og Hans Lüdemann. Hun driver mye med tverrfaglig samarbeid (med forfattere og billedkunstnere, inkludert «Concert of the German Music Council» i januar 2003), og som komponist har hun skrevet bestillingsverk for blant annet teater, moderne dans, kor- og orkesterverk, pluss filmmusikk (Tre kvinner, tre ønsker, ett år). Hun har, i tillegg, jobbet kontinuerlig med noen av de mest betydningsfulle og særegne musikerne på den amerikanske jazzscenen.
Sammen med cellisten Tomeka Reid og trommeslageren Savannah Harris, får vi nå utgivelsen Beyond Dragons. Dette er, som det står i pressemeldingen, «en trio som utforsker alle mulige aspekter ved samspill, til tider gjennomsiktig i kammermusikk, andre ganger tett og støyende, og alltid med fengslende intensitet». Og i coverteksten skriver pianisten Alexander Hawkins (som har gjort plater både med Niescier og Tomeka Reid) at «dette er et ensemble med samhørighet og empati, og er en leksjon i forestillingen om at kollektivitet på ingen måte trenger å avsløre deltakernes radikale individualisme».
Vi får sju komposisjoner av Nieschier, alt innspilt i Kingsize Sound Labs i Chicago den 17. mars i år. Og de starter med «Hic Svnt Dracones». Og herfra og ut er dette en tour de force i utmerket altsaksofonspill i strålende samspill med cello og trommer. Jeg har fulgt Nieschier en del siden jeg første gang hørte henne på begynnelsen av 2000-tallet, og det er spennende å lytte til hvordan spillet hennes har utviklet seg i løpet av disse årene. I åpningslåta kan hun nesten sammenlignes med Ornette Coleman og Albert Ayler på sitt mest energiske. For allerede i starten vrenger hun ut av seg såpass mye energi at man skulle tro hun måtte roe kraftig ned etter dette.
Og i andresporet «Oscillating Madness», starter det relativt rolig, hvor det er Reids vakre cellospill som får dominere, eller legge føringene for resten av trioen. Reid er en mester på cello, og vi har fulgt henne en stund, blant annet gjennom den foreløpig siste utgaven av Art Ensemble of Chicago. Her nærmer hun seg nesten det klassiske uttrykket, med lekent og løst trommespill i bakgrunnen. Etter hvert blander Niescier seg inn og legger seg fint inntil spillet til de to andre, og vi får et kroneksempel på hvor godt det er mulig å kommunisere relativt fritt innenfor den moderne improvisasjonen.
I «Risse» er det Harris som åpner, trommeslageren som har vært å høre med blant andre Peter Evans. Her får vi hennes heftige trommespill sammen med Niescier, mens Reid innimellom spiller kontrasterende, før hun legger seg tett på de to andre med herlig spill. Låten vokser og vokser, ettersom Niescier blir varmere og varmere i trøya, og før de avrunder er de igjen tett på noe Ornette Coleman kunne gjort i sine velmaktsdager. Tøft!
I «Morphoizm» starter det (nesten) som om det var en helt ny trio. Lydbildet er «vennligere» og «snillere». Men det varer ikke lenge før Niesciers improvisasjonskunst og energi overtar, mens Harris forsøker å følge henne med heftig trommespill. Men Reid tar over styringen, og roer de to ned med nydelig spill. Men Niescier er ikke lett å stoppe. Hun hiver seg på igjen, og denne gangen tilpasser Reid seg godt inn i sammenhengen, og vi får en nydelig og kollektiv improvisasjon som virkelig imponerer, før de er over i «Tannhauser Gate», hvor de tar det helt ned, i alle fall i starten. Dette er fabulerende og frittgående improvisasjon hvor man blir sittende lengst ute på stolen for å få med alle detaljene, særlig fra Reid og hennes nydelige cellospill, før de er over i «A Dance, to Never End» hvor vi får mer strålende spill fra Reid, mens låten bygger seg opp med et gjentagende tema fra Niescier, før Reid og Harris «tar grep» og endrer litt på strukturen, og Niescier må ta seg en liten pause for å «sondere terrenget», før hun igjen er på plass med tema-riffet. Men hun finner seg ikke i at hun kun skal spille riffet, og kaster seg ut i en frapperende altsaksofonsolo, som kanskje heller mer mot Arthur Blythe enn de jeg har nevnt tidligere. Og dette er grådig tøft! Reid trekker seg litt tilbake, mens Niescier og Harris får «herje» på i en fantastisk sekvens, hvor Reid nærmest fungerer som den som skal holde det hele sammen, før hun igjen «blander seg inn» og tar litt styringen med vakkert spill.
Så avslutter de med den mer fabulerende «Blue Line», platas korteste spor (som klokkes inn på 4;45), hvor Reid tar styringen, før hun inviterer de andre inn i en slags epilog, hvor Reids cello spiller tett på Niesciers altsaksofon, mens Harris holder det hele sammen med fint trommespill.
Dette er blitt en fantastisk plate med tre ytterst dyktige og lyttende musikere som tydeligvis trives godt i hverandres selskap. Og resultatet er blitt en time i et usedvanlig deilig, musikalsk landskap hvor de tre beviser hvilke utmerkede musikere og improvisatorer de er. Og sammen er de ren og ubesudlet dynamitt!
Jan Granlie
Angelika Niescieer (alto saxophone), Tomeka Reid (cello), Savannah Harris (drums)
