Konserter

HEPpe edelgasser og Krogske tider

MOLDEJAZZ 2020, ONSDAG 15. JULI 2020: Så er vi kommet til tredje dagen og festivalstemningen er i ferd med å ta over for fullt. Været over Molde viser seg å være langt bedre enn alle langtids- og forhåndsvarsler, akkurat slik man sier det her på Nord-Vestlandet: «På værmeldingen sier de at det skal bli regn i morgen. Men det kan godt regne i morgen for det!».

I dag skal vi på Taket på kulturhuset Plassen med Trio HEP, vi skal i Teatret Vårt og se dans- og trompetduoen TIDE, før Karin Krog synger med kvartetten the Meantimes feat. John Surman i Bjørnsonsalen. Vi avslutter kvelden med Neon Ion i Teatret Vårt.


Trio HEP. Foto: Gunnar Horrigmo
Trio HEP: Rabbajazz på taket
Trio HEP var først ut på Rabbajazz i år, og for en scene og et vær de fikk. I 35 minutter kunne både barn og voksne sitte i solen på taket på plassen å høre på denne trioen som spilte låter de hadde laget med inspirasjon fra sin barndom. Petter Vågan sin inspirasjon til å lage musikk var at han hadde laget en sang til en jente han ble forelsket i og Håkon Mjåset Johansen hadde blitt inspirert via fotballen, der han så en fantastisk trommeslager spille på en av lagets cupfinaler. Dette var et av de øyeblikkene de fikk litt kontakt med barna — når Håkon påstod at RBK var landets beste fotballag.

For dette var en barnekonsert for voksne. Det er tre fantastiske musikere som har god kontakt med publikum, men de fleste i publikum var voksne. I det Håkon drar frem kasseroller og lokk for å vise barna hvordan han begynte å spille trommer, tror jeg han inspirerte de barna som var på konserten til å begynne å spille akkurat det. Mange av barna skulle nemlig hjem og spille på kasseroller etter konserten.

Håkon Mjåset Johansen (trommer), Petter Vågan (gitar) og Eirik Hegdal (saksofon). (Solgunn Brunvoll)


TIDE. Foto: Hogne Bø Pettersen

TIDE- og rommet mellom
Den travle livsstilen som mange fører i vårt samfunn i dag kan gjøre et menneske nummen. Vi kan fort ende opp med å respondere på omgivelsene våre på automatikk. “TIDE” er et forsøk på å vekke opp menneskers sensitivitet ved å gi publikum en helhetlig sanselig opplevelse. Dans og musikk smelter sammen til ett uttrykk, som ikke bare kan oppleves med øyne og ører, men med hele sanseapparatet.

Salen i Teatret Vårt var rigget om, slik at vi som publikum satt rundt scenen, som var midten av gulvet. Bare dette, denne nærheten til forestillingen var en ny opplevelse, spennende og faktisk litt utfordrende, da vi veldig ofte er plassert i trygg avstand fra utøverne. Nå var de nær oss, så nær at jeg faktisk kunne kjenne varmen og bevegelsene.

Bára Sigfúsdottir og musiker Eivind Lønning utgjør duoen TIDE. De har de siste årene reist verden rundt med sin improforestilling, og framført den i alt fra stuer, til store ballettscener. De to er et par, ikke bare på scenen, men også utenfor, og venter nå barn, noe vi kunne se på den smått voksende magen under danseklærne til Bára. Dette var ikke til hinder for noe, men forsterket heller inntrykket jeg satt igjen med. Konseptet visker ut avstanden mellom sjangere, der bevegelse både musikalsk, men også fysisk viste seg å være sentral. Begge to var i konstant bevegelse, med noen små unntak, der Bára reagerte på de lydene som Eivind skapte med hornet sitt og vise versa. Det skapte et rom både mellom dem og oss som publikum, der det fjerne plutselig ble veldig nært. Det er sjelden jeg hører trompet uten noen form for mikrofon eller effekt på dagens scener, men slik Eivind behandler instrumentet, så var ikke dette nødvendig. Han brukte instrumentet like mye perkusivt som tonalt, men for dere som kjenner messinginstrumenter, så skapes det toner bare ved å trykke ned ventilene. Klangen i selve instrumentet gir kommer utrolig godt fram i et rom der kun dette er eneste lydkilde. Det er imponerende hvor stort spekter av lydbilder en kan skape med ett enkelt instrument, og et rom som gir alle lydene plass.

Bára Sigfúsdottir er en danser med et enormt register. Dersom du så nøye etter, var hele kroppen, fra tåspissene og opp til håret i aksjon. De små detaljene med tær som blafrer som løv i vinden, og motsatte bevegelser i fingrene sier mye om hvor mye musikk det er i en slik kropp. Sterke bevegelser, nærmest firkantede, med tydelig point og flex, ble avløst av rullende, nærmest svevende bevegelser. Det er lite rytmikk i musikken, men da begge to mer eller mindre marsjerte rundt i rommet ble jeg nesten overrasket. Det frigjorde en slags energi, en forløsning, der de to hadde lett etter harmonien og plutselig fant den.

Dette var en sterk opplevelse. Den frie improvisasjonen har ingen grenser og kunstuttrykkene som smelter sammen har ingen sperrer. Det handler i stor grad om å skape der og da, og det gjorde disse to. (Jan Inge Tangen)


Karin Krog. Foto: Hogne Bø Pettersen

Krog i kvintett-format
Det var en åpenbar forskjell på onsdagens seanse i residency-serien med Karin Krog og tirsdagens konsert i Teatret Vårt: Tirsdagen bød på Krog som soloartist med backing, onsdag var hun sangeren i en kvintett, ikke soloartist med et band.

Det er noe med Karin Krog anno 2020 som virker så tilforlatelig tiltalende. Det er ikke sånn at hun stormflørter med sitt publikum på divaaktig maner, neida, på ingen måte, men hun fanger oss inn med små historier og noen sjarmerende vipp i munnvikene, noen enkle sving med armene og hoftene. Ja kanskje fornemmer man en svai av sjenanse over skikkelsen. Ikke vet vi, men det blir så uutgrunnelig sympatisk, det hele.

Konserten startet med You better love my while you may, en låt av James Darren og en del av repertoaret til Shirly Bassey, og tonen var satt, som det heter. Allerede til andre låt gjorde saksofonisten John Surman sin inntreden, Karins gemal og musikalske samarbeidspartner gjennom mange år. Og på sett og vis kan man vel si at dette i vel så stor grad ble nettopp Surmans aften. Med sitt erkebritiske utseende ser mannen virkelig ut som om han ikke kan komme fra noe annet sted på kloden enn nettopp det store skjæret i sørvest – og det er ment som et kompliment. Surman imponerte storligen med virtuost spill, vekslende mellom sopransax, barytonsax og bassklarinett.

Suman kontrasterte sitt spill fra det det rolige og stillfarne til det hektisk hurtige og nærmest skrikende, noen ganger så til de grader voldsomt, som var det lyden av en klynge sultne måker som kranglet over en fiskeskrott vi hørte. Og programmet var også dominert av hans komposisjoner.


John Surman. Foto: Hogne Bø Pettersen

To av hans melodier ble for øvrig også fremført i Teatret Vårt tirsdag, der Krog ble backet av kun gitar og bass: «It Could Be Hip» og «Canto Mai», Med kvintetten i Bjørnsonhuset kom begge enda bedre til sin rett, ikke minst fordi Surmans saksofonspill tilførte låtene et særdeles kledelig karnevalistisk klo. Kveldens høydepunkt ble imidlertid fremføringen av Caravan av Juan Tizol og Duke Ellington, en komposisjon med klare ararbiske konnotasjoner, og fremført som om vi formelig kunne se for oss kamelenes klover sparke i sanden under en dypblå og stjernestinn ørkenhimmel.

Bandet, The Meantimes, som har vært Karins trofaste besetning i en halv evighet, er jo heller ikke en gjeng med hvem-som-helster. Vigleik Storaas, piano, Bjørn Alterhaug, bass og Tom Olstad, trommer er alle navngjetne musikanter og innehavere av Spellemannprisen, og fikk også individuelt vist hvorfor de er Krogs favoritter.

Som en tributt til BLM, Black Lives Matter-bevegelsen, kom også en spesiell versjon av «Strange Fruit», der Karins deklamerende stemme spilte opp mot Olstads vindfulle trommeri. Billie Holiday brakte sangen til evighetens enger med en tekst som innkapsler en uhygge uten make i sangenes historie. Også Charles Mingus’ «Goodbye pork pie hat», en hyllest til saksofonisten Lester Young, var blant konsertens mest memorable øyeblikk.

Karin Krog synger som en god skihopper hopper. En minutiøs timing i satsen, den vakre, stilrene melodiske følelsen av svev og dette presise nedslaget i teksten. Så langt i residency-programmet har hun vist at hun er en artist du ikke kan spenne for en bestemt sjangermessig vogn. Vi gleder oss allerede til siste akt: Tea with Thelonius på torsdag. (Christen Hvam)


Neon Ion. Foto: Hogne Bø Pettersen

Neon Ion slår gnister
Neon Ion presenterer dansende lekker og vital popmusikk med røtter i jazzens bankende hjerte. Natalie Sandtorv er på vei mot noe stort.

Neon Ion er Natalie Sandtorvs nye prosjekt som drar henne i en mer pop-musikalsk retning enn det vi ble vant til etter at hun gjorde prosjektet «Freedom Nation» i Storyville på første dag av festivalen i 2017 etter å ha fått festivalens jazztalentprisen i 2016. Plata «Heart Echoes» ble sluppet i mai på labelen Jazzland og fikk strålende anmeldelser, selv fra gamle, slitte jazzere. Og det var vel fortjent, alt sammen.

Tanken om et ion av et edelgass-atom er i seg selv nærmest en selvmotsigelse. Ikke at det er umulig, men det er vanskelig tilgjengelig, og det er svært kortlevd. Akkurat det motsatte av dette bandet.

Når hun i dag kom til Moldejazzen og Teatret Vårt igjen med det nye prosjektet og sitt nye band, så vi starten på noe som antakeligvis kan vokse akkurat så langt som hun selv er villig til å ta det. Dette er medrivende, medlevende og medfølende musikk som gjør det vanskelig å sitte stille. Det aller største problemet med denne konserten er at vi må sitte stille. Jeg gleder meg til den dagen vi kan oppleve dette under normale omstendigheter – med dansbare muligheter.

Et ion er et atom som har mistet, eller fanget opp, ett eller flere elektron. Ordet ion er dannet fra det greske verbet ienai, å gå til eller bevege seg mot noe. Som substantiv gis det ofte betydningen «en (som) vandrer». Artistnavnet Neon Ion blir altså noe slikt som en edel vandrer. Som et ion gir denne musikken deg lyst til å vandre i deres landskap, med sterk lyst til å danse.

Her tar Sandtorv musikken sin til helt nye steder, fra venstre mot høyre, Martin Vinje på tangenter, Karoline Wallace på vokal, Torgeir Hovden Standal på gitar, Kristian B. Jakobsen på el-bass og synth, Ole Mofjell på perkusjon og Henrik Lødøen på trommer. Vi får musikken fra plata med et par nye låter. De starter med «Influenza» – uten at det er noen kommentar til dagens virale virkelighet – og derfra går det bare en vei: oppover.

I tillegg til flere låter fra plata, ble vi servert tre nye låter, «Wild Fire», «Mind Games» og «Orbit». Jeg vet at de har minst et par nye låter til på lager, så det tegner mot at vi om ikke lenge vil se ei plate til. Heftig funky, groovy, R&B-influert, med noen heftige bassganger og et rytmemønster som sitter i ryggmargen. Stilens røtter indikerer at trommer- og bassgroove er viktige elementer. Nesten i voldsomste laget! Jeg hørte bandet for to måneder siden i Oslo, og om noe så var det tightere, fastere og mer drivende denne gangen.

Det er Martin Vinjes tangenterier som holder det sammen, gjennom den tunge, undulerende og dansende veggen av perkusjon fra Mofjell og Lødøen. Jakobsens basslinjer, dels på synth, men mest på el-bass, sitter i underlivet som en spent fjær – like før den er strammet så hardt at den truer med å ryke. Men ryker den? Å, neida! Vinjes og Wallaces vokale bidrag setter farge og overbygning til flere partier i sangene, mens Standals gitarspill er poengtert og tydelig.

Men Neon Ion er først og fremst Natalie Sandtorv, og takk for det. Hun stråler på scenen, og selv gamle isfjell er nødt til å akseptere at den harde blåisen der inne begynner å smelte. Og der inne er dette overhodet ikke et klimaproblem. Alt dette mens vi visualiserer oss selv som deltaker i en dansende, organisk utviklende festforestilling som glir inn i Moldenatten. Vi gleder oss til muligheten til å oppleve musikken dans IRL, og ikke bare IVL. (Johan Hauknes)

Tekst: Solgunn Brunvoll, Jan Inge Tangen, Christen Hvam, Johan Hauknes
Foto: Gunnar Horrigmo, Hogne Bø Pettersen

Skriv et svar