VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 15. FEBRUAR 2025: Fredagen før palmelørdagen i 2022, framførte saksofonisten og fløytisten Elisabeth Lid Trøen sitt bestillingsverk «New paintings of jazz», i Café Stationen på første dag av dette årets Vossa Jazz. Konserten ble omtalt i vår dagsrapport fra denne festivalen.
Datoen, den 8. april, er i Japan betegnet som kanbutsu-e, og er forbundet med feiringen av Siddhartha Gautamas fødselsdag. Siddhartha er han som følge av sitt liv og sin lære ble gitt tittelen Buddha, eller ‘den oppvåknede’ på sanskrit. I Japan feires fødselen til Buddha med en flott blomsterfest, og er været på Vossevangen i palmehelgen på plass, så er jo også Voss en blomsterfest verdig. Men ellers er dette sammenfallet helt tilfeldig, og uten noe som helst skjult budskap annet enn at våren er en fin årstid.
Til Café Stationen tok Trøen med seg Sigurd Steinkopf på trommer, og Ole Marius Sandberg på bass. Nestoren i bergensjazzen, pianisten Dag Arnesen, er også en sentral stemme i denne kvartetten.
Men dette er ikke noen ny kvartett etablert for anledningen. Trøen-Arnesen Quartet slapp sitt første album i 2021, et album de kalte Tread Lightly, etter en komposisjon av Dag Arnesen. Albumet er selvfølgelig anmeldt i salt peanuts*. Bestillingsverket var en stopp på veien videre, en stopp som ganske snart kommer på ei plate i nærheten av deg.
Flørtende stjernelys over søndagsturen
Nesten tre år seinere har kvartetten vandret videre til nye stoppesteder. I dag står den på scenen på Nasjonal jazzscene for å presentere ny, og noe eldre, musikk. De starter ut med Arnesens «Flirt», som også åpnet det første albumet. Umiddelbart etablerer de en god klubbstemning i et ganske godt besøkt lokale.
Med «Stella by Starlight» får vi føttene godt plantet i jazzhistorien. Victor Youngs musikk fra 1944 fikk først tekst et par år seinere, av Ned Washington. Fordi den opprinnelig ble skrevet som en instrumental, er den da også en av jazzstandardene der det er ekstra vanskelig å huske teksten. Og tittelen er ikke åpenbart i låtas ‘hook’. Men her får vi en instrumental-versjon som vekker minner om mange foregående versjoner, ‘alle’ spilte den inn i en periode fra slutten av 1950-tallet til …, ja helt opp til vår dager. Bare ett eksempel blant mange: Den beste Alex Riel spilte den med trio med Bo Stief og Carsten Dahl på en av sine aller siste utgivelser i eget navn.
Trøen har en tone i tenorsaksofonen som jeg vil karakterisere som ‘klassisk’, det er et uttrykk som vekker assosiasjoner til den store litteraturen med noen av jazzens på så mange måter toneangivende tenorsaksofonister. En dash Trane, en dash LTD, en dash Pres, lederen av det som antakelig var den aller første utenlandske jazzgruppa som spilte på Club 7, fader Lloyd, osv. Det går en lang linje fra Pres til Wayne Shorter, og vi kan legge Lid Trøen til denne linja. Men på «Travel Song» tar Trøen opp en altfløyte, en sjelden fugl i jazzen. Det bidrar til å forsterke inntrykket av Trøens søken etter en ‘fysisk’ tone, en tone som skal smake av instrumentenes materielle karakteristika.
«Søndagstur» etterfølges av «Tidlig på dagen». Arnesen viser at hans forståelse for, og omforming og fortolkning av, den norske og internasjonale pianolitteraturen er dyp og personlig. En sveiv av et blokkspill som minner om vidunderlige McCoy Tyner er det også plass til, mens Edvard Grieg sitter på Beethoven-partiturene sine og humrer. Trøens horn oser som dampen av New Yorks undergrunn som driver langsomt rundt hjørnene på de milelange ‘block’-kvartalene.
Med turbulens og kast seiler vi av sted
Andre settet starter med noe som har en foreløpig tittel, «Arabisk interlude», altså et slags mellomspill. Det starter med Arnesen som sømløst fletter impresjonistisk pianospill med speilbilder og invensjoner av Griegske proporsjoner. Arabiske mellomspill går over i «Turbulens». Med latin feel danser vi over i «Elva», et strekk som har sin opprinnelse i bestillingsverket til Vossa Jazz i 2022.
«Just Thinking», Arnesens innledning med Trøen på fløyte forflytter meg tilbake den gangen verden var ung og ny – da den gode framtida lå foran oss. Der det var mulig å opprettholde et slags håp om at verden skulle bli et bedre sted.
Ole Marius Sandberg spiller på en firestrengs, halvakustisk, elektrisk kontrabass, så vidt jeg kan bedømme av type Eminence. En stor lyd, men jeg savner kanskje noen særegne karakteristika. Om kanskje langt fra så karakteristisk som Eberhard Webers spill på sin elektriske upright. Jeg savner også noe av rommet i lyden av en kontrabass. Men spillet til Sandberg er strålende. Linjer som framstår som logiske, men ikke forutsigbare.
Sigurd Steinkopf er en ung, dynamisk trommeslager fra Stanghelle og Bergen som vi allerede har gledet oss mye over. Det er en nytelse med en trommeslager som greier å vente, som lar musikken gjøre jobben, og som lar deg være med på ‘å fylle beatet’.
Trøen annonserer siste låt, «Modalen», dedikert til dalen som starter i Mo ved innerst i Romarheimsfjorden, og ender inne i Stølsheimen, «… ikkje så langt fra [Bergsdalen,] der eg vaks opp». En pappavits følger med på lasset, «… for forklara vitsen, då, låten er litt modal, då!». En herlig låt er det, med en innledning som virkelig skaper drømmer om den impresjonistiske modaljazzens store, ikke minst han far sjøl. Joe Henderson lengter tilbake til Café Stationen på Vossevangen, og ler godt i bakgrunnen.
Som avsluttende ekstranummer får vi, feiende flott, Herbie Hancocks vidunderlige leik med kvartharmonier, «Maiden Voyage», fra 1965. Da er det bare å seile med, midt i sola, med lett bris i seilene, og noe godt i glasset. Alt mens vi også takker Synne Stenersen for god lyd.
Tekst og foto: Johan Hauknes
