COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL (CJF), 6. JULI 2021 (DAG 6): I går var tittelen på min rapport fra CJF «Kan en dag på jazzfestival egentlig bli stort bedre enn dette?». Og i dag, morgenen etter, er det bare å fastslå at det kan det! For i går roet jeg helt ned. Brukte dagen på å «spikre sammen skrotten» til noenlunde normal tilstand, og satte plass for kun en konsert fra det rikholdige programmet.
Riktignok gikk det med en del tid i løpet av dagen for å finne ut om mitt fjernsyn hadde forlatt meg for godt, eller om det var mulig med en redningsoperasjon, men det var det tydeligvis ikke. Og det på dagen hvor semi-finalene i fotball-EM startet.
Og i dag ble det ryddet god plass for min store favoritt under årets CJF! Jeg har hørt gitaristen Mary Halvorson noen få ganger tidligere. En gang med «maestro» Anthony Braxton på Jazz a Agusti i Lisboa, og en gang på Vossa Jazz med hennes Code Girl-prosjekt. I tillegg har jeg anskaffet meg en rekke plater i hennes navn eller hvor hun medvirker med sitt helt særpregede gitarspill.
Med trioen Thumbscrew, som ved siden av Halvorson, består av bassisten Michael Formanek og trommeslageren Tomas Fujiwara, har jeg anmeldt to tidligere utgitte plater her på salt peanuts*, «Convallaria» fra 2017 (min anmeldelse kan du lese HER, og «The Anthony Braxton Project» fra 2020 (som er anmeldt HER).
Mary Halvorson er en av disse relativt unge, originale musikerne som de senere årene har dukket opp i Brooklyn, og sammen med venninnene Ingrid Laybrosk og Kris Davis, har de utviklet en karriere innenfor den litt «alternative» jazzen i den kreative bydelen i New York. Bassisten Michael Formanek har, i mange år, vært en av de ledende bassistene i byen, og man har hørt han på plate med alt fra Chet Baker til Tim Berne’s Bloodcount, via Art Pepper, Jack Walrath, Tony Mallaby og Uri Caine, mens Tomas Fujiwara har vært å høre med en haug av spennende band de senere årene, hvor mange har blitt utviklet i kretsen rundt Anthony Braxton. Han spiller med Halvorson i hennes Code Girl-prosjekt, med trompeteren med mer, Taylor Ho Bynum, med cellisten Tomeka Reid, med Benoit Delbecq og med Michael Formaneks store Ensemble Kolossus.
Og nå skulle vi altså få oppleve de tre sammen, til og med i Jazzhus Montmartre, som ikke akkurat er kjent for, i de senere årene, å presentere moderne, relativt fritt improvisert jazz. Og det var kanskje også grunnen til at det ikke allerede lenge før konsertstart ikke var kø helt ned til Kongens Nytorv. Men det var ikke dårlig oppmøte, langt derifra, men jeg hadde forventet at den lille klubben skulle være overfylt med «blodfans» allerede i god tid før de tre gikk på scenen.
Og ganske presis kom de tre på scenen. Fujiwara først, så Halvorson og til sist Formanek. Og de startet med en relativt tilbakelent blues, og jeg ble litt overrasket over at det låt såpass «streit». Men det var kanskje i respekt for det legendariske spillestedet, at de ikke la i vei med det mest avanserte de hadde på settlisten.
Etter hvert forandret det seg noe. Fujiwaras «lekne» trommespill som hele veien understøttet og pushet de to andre, Formanek som den som styrte utviklingen med tungt og deilig bass-spill, slik vi kjenner det fra flere av platene med han, og foran, som «dronningen på haugen», Halvorson med sin halvakustiske gitar, som hun alltid bruker.
Jeg sitter såpass godt plassert at jeg kan følge med på venstrehånda som hele tiden flyr over gripebrettet, som om hun satt hjemme og slappet av, men hvor løpene kom som haglskudd, og hvor hun hadde den komplette kontroll på hva som skulle spilles.
Siden de to platene jeg ahr med bandet, synes jeg trioen er blitt enda mer samkjørt, vi får mange improvisasjoner over bluesskjemaer, men i en svært personlig tolkning, som nesten ingen gjør Halvorson etter. Hun ar gått i lære hos den noe eldre gitaristen Joe Morris, og det kan man høre i de sekvensene hvor de tar musikken litt ut. De er innom flere sekvenser som får tankene til å gå tilbake til flere gitarister innenfor neo-bopen, men hele tiden med en så personlig spillestil jeg ikke klarer å finne hos noen andre.
Gjennom de to settene får vi rett og slett magisk musikk. Ikke kun fra Halvorson, men fra alle tre musikerne. Formanek styrer organiseringen og Fujiwara med et trommespill som passerf perfekt inn i triosammenhengen. Og som siste låt før pause får vi også en Anthony Braxton-komposisjon fra 2019, som sitter som et skudd. Jeg kunne så vidt se notene til Halvorson, og de så ut som noe som var gjenglemt fra Landskytterstevnet. Og her var det mye i det nedskrevede temaet Halvorson skulle rekke over, før de tre kunne sveve inn i det improvisatoriske.
Etter en kort pause, fortsatte de der de slapp. Men det var ikke tvil om hvor den største interessen var. Det var i Halvorsons originale, kreative og fantastiske gitarspill. Hun er ingen gitarist som skal spille mange toner i rasende fart, for å imponere. I stedet spiller hun ofte få toner, som etterfølges av kort løp som nesten får oss til å miste pusten, og hele tiden virker det som om det er den enkleste sak i verden.
Andresettet åpner med Halvorson med bottleneck, og vi får en litt annen tone i gitaren, og enda mer blues. Jeg noterer Monk? På blokka, men det var visst enda mer Braxton, denne fantastisk kreative saksofonisten og komponisten som, utvilsomt, har hatt stor betydning for trioen. Og da de går inn for landing med en bossa nova, er det bare å gi seg over. Men, heldigvis, får vi et ekstranummer, som er en nydelig ballade som enten har utspring fra, eller stor inspirasjon fra Karibia. Her åpner det med en gitarlyd som minner sterkt om den musikken fra dette området som spilles på oljefat, men som bare er en antydning i starten, før Halvorson tramper hardt på en av effektpedalene, og vi får den aldeles nydelig ballade som blir med oss hele veien hjem der vi sykler gjennom et København hvor man sitter på hvert gatehjørne og følger semi-finalen mellom Spania og Italia.
I ettertid tenker jeg hva som var så spesielt med denne konserten. Hva gjør denne gitartrioen til noe helt særegent? Og konklusjonen må være at i Mary Halvorson har verden en gitarist som går sine egne veier, og som det ikke finnes noen andre av på planeten i dag. Riktignok dukker det opp en og annen, gjerne kvinnelig gitarist, som har latt seg påvirke av den banebrytende gitaristen, men ingen har til nå klart å knekke koden for hvordan hun spiller. De to andre musikerne er ytterst dyktige, men ikke like originale som Halvorson. Men sammen låter dette perfekt. Og jeg håper det ikke går altfor lang tid til det blir mulig å høre trioen og, ikke minst, Mary Halvorson igjen på en scene i nærheten.
Og nå tror jeg rett og slett en jazzfestival ikke kan bli bedre! Så får vi se om vi overlever dagen da Danmark skal spille semifinale i fotball-EM mot selveste England på selveste Wembley? Men det bryr jeg meg rett og slett ikke om, her jeg sitter med sort fjernsynsskjerm. Det viktige for meg i kveld er, at jeg skal komme meg helskinnet gjennom byens gater og streder på sykkel, når galskapen «tar av» en gang etter klokken 22:00.
Vi høres i morgen, hvis jeg overlever!
Tekst og foto: Jan Granlie
Mary Halvorson
Michael Formanek
Tomas Fujiwara
