Den amerikanske gitaristen Mary Halvorson, har i lang tid vært en av våre favoritter her på salt peanuts*. Hun har de senere årene innspilt en rekke spennende og, ikke minst originale plater, og samarbeidet med bassisten Michael Formanek og trommeslageren og vibrafonisten Tomas Fujiwara, er intet unntak. De har tidligere blant annet gjort platene «Theirs», «Ours» og «Convallaria» (CUNEIFORM RECORDS RUNE 415), som kom i 2017, og som selvsagt ble anmeldt på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER).
Halvorson har bemerket seg relativt mye de senere årene i samspill med musikere som Ingrid Laubrock, Bill Frisell, John Zorn, Tomeka Reid, Tom Rainey og ei røys andre, og i eget navn har hun gjort ni innspillinger, hvor den siste, «Code Girl» hvor hun spiller med Ambrose Akinmusire, Michael Formanek, Tomas Fujiwara og Amirtha Kidambi, fikk strålende kritiker over det hele. Hun har også spilt med legenden Anthony Braxton, og dette tette samarbeidet som har medvirket til at dette prosjektet så sitt lys den 8. – 11. september i 2019 i Pittsburgh.
Vi får 11 låter, alle komponert av Braxton, og de starter med den fine «Composition No. 52», og fram til de avslutter med «Composition No. 79», har vi vært gjennom en perlerad av gitartriokomposisjoner, som alle er tilbakelente og inspirerende. Innimellom får vi også en låt («Composition No. 14») i tre versjoner, en for gitar, en for trommer og en for bass.
Mary Halvorson har en helt særegen måte å spille på, som både er moderne og som har historien fra 50- og 60-tallet i seg. Og på dette prosjektet er det henne som i hovedsak forer an. Men ikke uten at Formanek og Fujiwara gjør seg svært gjeldende.
Formanek er en bassist som passer perfekt inn i en slik sammenheng. Han er lyttende og bidrar med mange gode innspill, både med og uten bue. Og Fujiwara, som jeg har fulgt mer og mer de senere årene, ligger tett på de to andre med «kommentarer» og bidrag som mer med på å gjøre spillet til Halvorson enda mer spennende.
Når man tenker Anthony Braxton, så tenker man ofte «frittgående» jazz som nærmest hele tiden ligger tett på og som med forsiktighet berører samtidsmusikken, særlig det vi har fått av hans egne verker de senere årene. Og mye av det får vi også her, som for eksempel i «Composition No. 68», hvor Fujiwara spiller vibrafon på sin særegne måte, og som er en låt som nærmest er et helt eventyr gjemt i de nesten åtte minuttene låten varer.
Men vi får også mer energisk musikk fra Braxtons lange liste med komposisjoner. Noe beveger seg nesten over i marsjtakt, men som blir spennende behandlet og bearbeidet av Halvorson, og innimellom beveger de seg også (nesten) over i be-bopen. Og sistesporet, «Composition No. 79» er rett og slett en perle!
Så dette er blitt en variert og fin plate, hvor de tre musikerne behandler musikken til Anthony Braxton på strålende måte. Vi tas med på en utrolig spennende reise, som inneholder alle sidene av Braxtons musikk, og den behandlingen komposisjonene får her, tror jeg Braxton setter stor pris på.
Anbefales!
Jan Granlie
Mary Halvorson (g), Tomas Fujiwara (dr, vib), Michael Formanek (b)
