Kan en dag på jazzfestival egentlig bli stort bedre enn dette?

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 5. JULI 2021 (DAG 5): Så kom den dagen i løpet av denne mastodontfestivalen at man egentlig skulle ta et hvileskjær. Man skulle ta imot billetter og sjekke koronapass i JazzCup på de to konsertene som skulle gå av stabelen der, og så skulle man rett i seng, for å få den tiltrengte skjønnhetssøvnen slike lange festivaler krever (selv om jeg ikke tror det hjelper altfor mye på denne kroppen).

Men slik gikk det selvsagt ikke! Men vi startet pent og rolig med å møte tidlig på vakt i JazzCup, siden vi vet at publikum gjerne kommer en til to timer innen konsertstart. Og siden «sjefen sjøl» på spillestedet, plateforretningen og vertshuset, hadde tilbragt hver dag og kveld der inne siden starten av festivalen, tenkte jeg det var godt for han å få litt avløsning – i alle fall for en dag. Men siden han dukket opp før den første konserten klokken 14:30, fikk jeg også i går relativt frie tøyler til å sykle rundt fra spillested til spillested, og nyte enda en dag med spennende, krevende, lett, vanskelig, kreativ og deilig jazz.

Ballademesteren i et litt annet landskap
Den første konserten i JazzCup var med den svenske pianisten Lars Jansson og hans trio. Og når Jansson spiller i JazzCup er det, så godt som, alltid utsolgt. Og med de restriksjonene som fremdeles gjelder i Danmark, så fikk man kun mulighet til å slippe in 40 mennesker. Men de 40 som hadde kjøpt billett på forhånd kom relativt tidlig for å finne de beste plassene.

Den som kjenner musikken til Lars Jansson ville kunne forvente en konsert spekket med nydelige ballader, gjerne laget av ham selv. Og denne ettermiddagen, besto trioen av Ben Webster-prisvinneren Thomas Fonnesbæk og trommeslageren Zoltan Csörsz. I tillegg hadde man invitert med den danske saksofonisten Hans Ulrik, som var med på å gjøre konserten adskillig med ekspressiv enn mange hadde forventet. Og med Csörsz bak trommene, blir det en litt annen temperatur i bandet, enn når Paul Svanberg, som vanligvis er fast medlem i trioen, spiller. Og det tror jeg gjorde konserten godt. For på femte dag av jazzfestivalen trengte nok flere enn meg litt «krutt under vesten» for å våkne.

Og det ble en konsert med «løs jakke», deilig spill fra alle fire, og med både Ulrik og Jansson i storform. Vi fikk noen standarder, noen ballader fra Janssons hånd, mange strålende solier og et upåklagelig ensemblespill.

Det nye trommeesset
Og siden jeg hadde «fri» denne dagen, var det bare å fylle opp timeplanen med flere konserter. Derfor bar det videre ned til Skuespilhusets foyer, for å oppleve det nye, svenske trommefunnet, skåningen Cornelia Nilsson. Hun har nettopp får Tivolis Jazz Pris, og jeg har hørt henne et par ganger i mer moderne sammensetninger enn hennes egen trio med svenske Daniel Franck og ungarske saksofonisten Gabor Bolla, som har vært københavner siden 2014.

Cornelia Nilsson er virkelig et unikum bak trommene. Hun er energisk og pågående, og må være den perfekte «komptrommis» i nesten enhver sammenheng. Og denne ettermiddagen var det mye Ornette Coleman på settlisten. Men ikke kun det, Bolla hadde også bidratt med noen fine komposisjoner, og de var også innom både Thelonious Monk og Pat Metheny, og de åpnet med sistnevntes «80/81», fra kanskje Methenys beste plate, som ble innspilt i Oslo i mai 1980, hvor han samarbeider med Dewey Redman, Charlie Haden, Michael Brecker og Jack DeJohnette.

Og fra åpningen, og den neste timen, fikk vi strålende triomusikk, som gjerne kan sammenlignes litt med de tidlige trioinnspillinger fra Sonny Rollins, selv om Bolla begrenser seg mer i lengden på soliene. Men hele veien var dette pågående og deilig spill, og når de dro av gårde med Ornette Colemans «The Sphinx», fra blant annet favorittplaten «Something Else» i et vanvittig tempo, sto svetten som en dusj fra hodet til Franck, som virkelig fikk kjørt seg. En nydelig og tøff versjon, hvor Bola imponerte stort med drivende spill mens Nilsson pisket og pushet Franck av gårde på en fantastisk måte. Nok et strålende sett i det fine lokalet i Skuespilhuset.

Så gikk vi i «biffen»
Deretter startet puslespillet med å få resten av dagen og kvelden til å gå opp. I min anmeldelse av det helt spesielle prosjektet Kivikkat, som kom på vinyl for kort tid siden, avsluttet jeg anmeldelsen med å si at dette prosjektet burde bli presentert i full bredde under årets festival. For danskene trenger å få et bedre forhold til «sin» store øy langt oppe mot Nordpolen. I tillegg mente jeg at Danmarks allmenkringkaster, DR, burde ha fulgt dette prosjektet fra start til mål med et reportasjeteam, for at «fastlandsdanskerne» kunne få et innblikk i noe av den spennende kulturen som er på Grønland. Anmeldelsen kan du lese HER.

Men så viste det seg at det hadde vært et filmteam med på reisen til Grønland, dog ikke fra DR, og denne filmen ble vist i 5e denne ettermiddagen. Så ble jammen meg det nærmest historiske spillestedet 5e omgjort til kino, eller «biffen» som man kaller det i Danmark.

Da jeg snakket med trommeslageren, og en av initiativtagerne til prosjektet, Kresten Osgood (de andre var den danske multiinstrumentalisten Snöleoparden og tyske Hartmund Geerken), da jeg fikk platen, kunne han fortelle at dette var det mest avantgardistiske prosjektet han noen gang hadde vært med på (og han har vært med på mye!). Og da jeg denne ettermiddagen fikk se denne filmen, som skulle dekke forberedelsene, pluss et par konserter på Grønland, som selvsagt gikk helt annerledes enn forventet, forsto jeg godt hva Osgood mente. For dette var en ytterst surrealistisk film som ga oss et godt bilde på kaoset med sykehusinnleggelse, konsert på sykehuset og et par relativt «frittgående» liveopptredener med bandet, med eller uten hovedpersonen, Pauline Lumholt. Hun var hentet fra Grønland og overvar premieren på denne drøyt 55 minutter lange sekvensen, som var både deilig, morsom og krevende. Og etter å ha sett den, får man et litt annet syn på musikken på platen, som kun er positiv og som gjør plateopplevelsen enda mer spennende.

Den nye kornetthelten med svensk følge, pluss en av favorittrommeslagerne
Deretter bar det gjennom byen uten hensyntagende på røde lys og trafikk. Og hadde politiet observert undertegnedes opptreden i trafikken på veien fra 5e til JazzCup (igjen), hadde nok sykkeltillatelsen blitt inndratt og jeg måtte ha gjennomført resten av festivalen som fotgjenger.

I JazzCup skulle nemlig en av mine nye favoritter spille. Kornettisten Kirk Knuffke har, de senere årene markert seg som en ytterst dyktig og anvendbar kornettist, i alt fra svært tidlig jazz til samarbeid med saksofonisten James Brandon Lewis, Chad Taylor, William Parker og Whit Dickey, samt noen utsøkte soloinnspillinger som «Cherryco», en hyllest til Don Cherry (anmeldt HER) og «Tight Like This» (som er anmeldt HER).

Nylig var han med på den svenske vokalisten Josefine Cronholms nye plate «Near The Pound» på Stunt Records, sammen med den svenske bassisten Thommy Andersson og den amerikanske trommeslageren og vibrafonisten Kenny Wollesen, bratsjistene Lena Fankhauser og Marta Potulska og cellisten Melissa Coleman. Anmeldelsen av platen på salt peanuts* kan du lese HER). Og det var denne innspillingen som skulle feires i JazzCup. Sammen med med Cronholm og Knuffke fikk vi også med Andersson og Wollesen, og i løpet av det settet jeg fikk med meg, fikk vi noen av godbitene fra platen, og hvilke godbiter!

Det er i utgangspunktet Cronholms prosjekt, men vi fikk like mye av Knuffkes perfekte komposisjoner, kornettspill og (til og med) vokal, sammen med en strålende opplagt Cronholm, som er en mester i å tolke denne musikken, en svært årvåken Andersson, og unikumet Kenny Wollesen på trommer og vibrafon, som vi kjenner fra en rekke amerikanske prosjekter, blant annet den strålende trioen Sex Mob. Og at han var en såpass dyktig vibrafonist var nytt for meg. Sammen var denne kvartetten dynamitt, og det var fantastisk at JazzCup hadde booket dette bandet for konsert, hvor man ellers oppholder seg i musikksjangre av noe eldre dato, men hvor lydforholdene er en av byens beste.

Bill Evans i 2021
Så skulle jeg i alle fall avslutte kvelden – med nok et besøk i Koncertkirken. Grunnen til besøket denne kvelden var at en av mine favoritt-trioer, bestående av trommeslager Peter Bruun, pianist Søren Kjærgaard og bassist Jonas Westergaard (hovedbildet), skulle gjøre plateinnspilling. Og i dag, noen timer etter, er jeg svært glad for at jeg lot meg lokke til denne seansen.

De tre musikerne har kjent hverandre i mange år. De har spilt mye sammen tidligere, men etter at de flyttet litt hver til sitt, har det blitt færre musikalske treff. Forrige gang jeg hadde gleden av å høre bandet, var i Karen Minde Kulturhus den 22. november i fjor, som var en av de absolutt siste konsertene før Danmark ble nedstengt, en konsert som du kan lese anmeldelsen av HER. På den konserten kunne man spore en viss nervøsitet blant musikerne som også (nesten) kunne merkes på musikken. Men nå hadde de fått tid til å forberede seg skikkelig, og alle tre var vel forberedt til kveldens konsert i Koncertkirken.

Hvis du kan tenke deg følende senario: Året er fremdeles 2021, stedet er fremdeles Koncertkirken, og inn på scenen kommer trommeslageren Paul Motian, bassisten Scott LaFaro og pianisten Bill Evans ruslende. Tre av jazzhistoriens største legender på hvert sitt instrument. De har bare gjenoppstått i tre nye skikkelser, Bruun, Westergaard og Kjærgaard. For den musikken vi fikk servert denne kvelden, alle ført i pennen av Bruun, var som å nettopp høre Evans, LaFaro og Motian, oppdatert til 2021s måte å fremføre musikk på, akkurat slik den skal gjøres i dag.

Vi fikk seks komposisjoner, og fra første basstone, visste vi at dette ble en konsert for historiebøkene. De tre spiller gjennomgående så tett på hverandre at man nesten skulle tro de var trillinger. De spinner rundt hverandre og backer hverandre opp på en strålende måte, og fra start til mål ble vi bare sittende å smile bredt. Westergaards bass-spill er hele tiden lyttende, samtidig som han er ytterst pågående, og har en like viktig rolle i trioen som de to andre. Og hans spill er ut av en annen verden. Og Bruuns trommespill kommenterer, legger føringer, understøtter og pusher de andre hele veien på en deilig og luftig måte, samtidig som det hele tiden inneholder en nesten himmelsk energi. Og Kjærgaard er i denne settingen den perfekte pianisten. Med et lyrisk spill som aldri blir banalt eller klisjefylt, er det han som «fører ordet» med stoisk ro og med nesten grenseløs oversikt. Og sammen er de tre dynamitt! Og når de avslutter settet med noe som nesten kunne være en slags kantate, følte jeg at Bill Evans fremdeles bodde i Sverige, hans tonespråk hadde tatt til seg mye av den nyere svenske jazzen og folkemusikken, og med nydelige kommentarer og spill fra Westergaard og Bruun, ble dette kveldens absolutte «höjdare» for undertegnede.

Og så håper jeg og alle i salen, at det blir plate av konserten. For dette er musikk som adskillig flere enn vi som hadde tatt turen til Koncertkirken denne historiske mandagen den 5. juli 2021, må få oppleve. Makaløst, heter det visst på norsk!

Generasjonsfreejazz
Og så trodde vi det var tid for avgang og en rask retur hjem. Men nei da! Det var enda en konsert som måtte lyttes til før Ole Lukkøye skulle få overtaket.

Siste sett denne kvelden bød på et, i alle fall for meg, nytt duoprosjekt, med den her på salt peanuts* mye omtalte altsaksofonisten Maria Dybbroe (født i 1993) og den adskillig eldre trommeslageren P.O. Jørgens (aka Peter Ole Jørgensen / Pere Oliver Jørgensen). Jørgens har vært aktiv på den mer frittgående jazzscenen i Danmark og Europa de siste 40 årene, mens Dybbroe har markert seg sterkt både på sin «hjemlige» arena i Århus og de senere årene i København, hvor hun nå er bosatt (så lenge det varer).

Og å møte disse to generasjonene sammen, skulle man tro førte til en viss respekt fra «ungdommen» overfor den «eldre» generasjon. Men nei! Her møtte vi to musikere som befant seg på samme nivå, og med Dybbroes altsaksofon (og klarinett i ekstranummeret) som den som «førte ordet» eller «styrte skuta» gjennom det opprørte havet man kaller fritt improvisert musikk. Dybbroes energiske spill lokket Jørgens til å bidra med deilig og kreativt spill, hvor han, på tross av at han benyttet en rekke perkusjonsinstrumenter i trommespillet, ikke ble «påtatt» og litt som om han skulle vise fram alle remediene han hadde med seg. Her var det rå freejazz, hvor Jørgens pisket Dybbroe til å yte maksimalt. Nå har jeg hørt Dybbroe i en rekke sammenhenger de senere årene, men jeg kan ikke huske sist gang jeg hørte henne såpass energisk som her. Hun vred og vrengte på altsaksofontonene, og var «helt der oppe» gjennom hele settet, og «luringen» Jørgens visste nok hva han gjorde da hans spill bølget fra det stille og rolige til kaskader av trommespill, som fungerte nesten som om Dybbroe var ute på «bøljan blå» og måtte arbeide frenetisk for å nå til land. Og etter en kort time, nådde begge land, og vi kunne glede oss over et kort ekstranummer, hvor Dybbroe fant fram klarinetten, og viste, også her, fantastisk og deilig spill.

En fantastisk avslutning på en dag, som i utgangspunktet skulle være et pusterom, men som ble en av de fineste jazzdagene jeg har hatt på svært lenge.

I dag skal det bli roligere! For i dag skal jeg i Jazzhus Montmartre for å høre min favorittgitarist, Mary Halvorson, sammen med bassisten Michael Formanek og trommeslageren Tomas Fujiwara i trioen Thumbscrew! Så får vi se om jeg klarer å begrense meg til det i dag? Svaret på det får du på salt peanuts* i morgen.

Tekst og foto: Jan Granlie

Lars Jansson Trio med Hans Ulrik