Da jeg for en stund siden snakket med trommeslageren Kresten Osgood om utgivelsen «Kivikkat», som han er en av fire medvirkende musikere på, fortalte han at dette var det mest avantgardistiske prosjektene han noen gang har vært med på. Og det sier ikke så rent lite, for den musikeren har vært med på relativt mye.
De andre medvirkende på platen er den tyske musikeren, komponisten, skuespilleren, filosofen, jornalisten, dramaturgen og filmskaperen Hartmund Geerken, den grønlandske inuittrommeslageren og danseren Pauline Lumholt og eksperimentkunstneren, gitaristen og instrumentmakeren Snöleoparden, og albumet er et sjamanistisk ritual, en tur gjennom tid og rom, en inkarnasjon av balanseåndene og en psykologisk eksos, for å bli kvitt det negative, det triste, det smertefulle og deprimerte. Audiotive hendelser på denne reisen spenner fra jazzakkorder, keyboardutbrudd, gitarriff, absurde lyder, til trommer og eldgammel sang som treffer midt i sentrum av den menneskelige forfedres sjel.
Hartmut Geerken skriver i albumteksten: «Ai Yaa (Ukallip Pisia)», det fjerde sporet på albumet, er refrenget «a-ja-ja-ja-ja-jaee/a-ja-ja» osv. som er bakgrunnen for følgende historie: En jeger ser sporene til to snøharer. Han følger dem over fjellet. Men på et eller annet tidspunkt mister han sporet og går hjem. Som en del av en trommedans forteller han denne historien til familien sin, og hans gamle onkel sier til ham: Du kan aldri bli en angakoq fordi du fortalte oss historien din. Harene kunne ha vist deg veien til en god sjaman hvis du hadde vært stille. Nesten alle inuittsanger har veldig positive aspekter. Å si ‘ja’ smitter av på lytteren, i det minste på meg, så mye at det knapt er mulig å si nei. Kanskje det har å gjøre med det faktum at en inuit aldri får lov til å sutre eller uttrykke noe negativt. Når jeg ser venninnen min Pauline, hvordan hun kollapser på scenen, hulkende og gråtende og ler under sitt sjamanistiske ritual, vet jeg at sang, sammen med trommedansen, er en viktig psykologisk eksos; det negative, det triste, det smertefulle skal bli kvitt det deprimerte. Dette ligner veldig på blues & jazz. Man kaller på balansens ånder, og i visse øyeblikk ser det ut til at de ser ut og blir håndgripelige».
Dette blir et slags utgangspunkt for å lytte til denne helt spesielle utgivelsen. Hele veien er det på mange måter skremmende musikk, mens det i andre sekvenser nesten er klassisk pianomusikk som går over i «stride-piano», før de er over i noe Pharoah Sanders kunne ha gjort, men grønlandsk shaman-vokal på topp. Og selv om vi ikke forstår et ord av hva Lumholt fremfører vokalt, er det innimellom litt dansk, men på gebrokkelig fremførelse som er spennende og nydelig å lytte til. Og Lumholt er uten tvil en mektig vokalist, som fører tyskeren og de andre danskene med på en fantastisk reise inn i en musikk som blander noe av det mest spennende i jazzen med den grønlandske shaman-kulturen.
Vi får et innblikk i en kultur vi her i «vesten» ikke vet så mye om, og det gjør innspillingen spennende. Og når de blander inn noe som nærmest er storbandriff inn i det shamanistiske, blir dette helt spesielt og særegent. Og fra start til mål er det det shamanistiske i vokalen som er hovedelementet. Men hele veien bidrar de andre musikerne til at dette blir en utrolig spennende, musikalsk reise, man aldri har hørt noe lignende av. Dette gjelder i første rekke på B-siden av albumet, og de to første låtene «Iddum Uanili» og «Kirmusirgarpuk», som er noe av det tøffeste jeg har hørt på svært lenge.
Jeg synes det er litt merkelig, eller egentlig temmelig skammelig, at danskene ikke har vært flinkere til å innlemme den grønlandske musikkulturen i sin, og presentere den på bred front i «flatlandet» her nede. Men kanskje er det musikere som dette som skal til for å fremme sameksistensen mellom Grønland og Danmark. For jeg er sikker på at denne musikkulturen ville gjøre at danskene ville bli mer opptatt av at Grønland er noe mer enn et land man kan tjene penger på naturresursene til. Hvis man ser mot Norge, Sverige og Finland, og hvordan for eksempel den samiske musikken er blitt behandlet og tatt vare på de senere årene, er det nesten skammelig at danskene ikke har gjort det samme med musikken fra Grønland. Og at dette prosjektet ikke er innlemmet i årets Copenhagen Jazz Festival, med flere konserter rundt om i byen, er rett og slett en skam, og beviser at man i Danmark er mye mer opptatt av den amerikanske musikkulturen enn i den som lever og ånder på «deres» store øy nordvest i havet.
Så for å få et litt annet og nytt bilde på den «danske» musikken, bør du gå til anskaffelse av denne vinylen, åpne vinduene og spille den høyt utover det danske, norske, svenske, finske eller tyske landskapet, ikke minst for å gjøre naboer og andre oppmerksomme på denne spennende og annerledes musikken. Og den danske almenkringkasteren DR, burde lage et dokumentarprogram om dette prosjektet og musikkulturen rundt Lumholt og andre grønlandske kunstnere, for dette er folkeopplysning alle dansker bør få et innblikk i. (Kort ette at anmeldelsen er skrevet, kom det en melding fra Osgood om at filmen som ble laget i forbindelse med prosjektet skulle vises i morgen (5. juli) kl. 18:00 på 5e i Kødbyen, så da må man være på plass. Så får vi se om DR gjør noe med det i etterkant?.
Jan Granlie
Pauline Lumholt (v, qilaat), Hartmut Geerken (p, p-strings, rollp, balofon, waterphone, angklung, fl, temple blocks, agogo, timpany, byzantine bells, glockenspiel, metal tongue dr, chinese opera gong, bird voices), Snöleoparden (g, v, fl, khene), Kresten Osgood (dr, p, keys)
