KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 12. NOVEMBER 2019: Så var det nok en gang tirsdag. Abstinensen etter Umeå Jazzfestival og Tampere Jazz Happening hadde ennå ikke sluppet taket i kroppen, og man følte derfor et sterkt behov for å høre noe «frisk» jazz igjen.
Og da kunne ingenting være bedre enn å starte i Klub Primi med platelansering med saksofonisten Laura Toxværd. Og ikke kom hun med kun en plate i dag. Hun kom med to! «Drapery» med Gustav Ljungren på diverse strengeinstrumenter, Peter Friis Nielsen på bass og Marilyn Mazur på perkusjon og trommer og «Tidens strøm» sammen med vokalisten Maria Laurette Friis, tubaist Kristian Tangvik, accordeonist Kalle Moberg og trommeslageren Kresten Osgood. Men ikke nok med det. Hun utga i dag også sin «Songbook», et hefte med tekster og noter fra de to albumene. Og dette er litt stilen til Toxværd. Sist gang hun kom med plate kom det også to, «Compositions Part 1» med pianisten Carsten Dahl, bassisten Jonas Westergaard og trommeslageren Raymond Strid, og «Compositions Part 2» med bandet Dødens Garderobe.
Men denne kvelden var det release for de to nye albumene, med hovedvekt på «Drapery». Og på scenen hadde hun med bassist Peter Friis Nielsen, perkusjonisten og trommeslageren Marilyn Mazur, og som spesiell gjest, saksofonisten Julie Kjær (som vi kjenner fra blant annet Paal Nilssen-Loves Large Unit).
Og for en konsert det ble! Bak på scenen kunne nesten ikke Friis Nielsen vente på innannonseringen, før han var i gang med sitt eminente el.bass-spill. Og sammen med Marilyn Mazur i en ytterst fri rolle, som vi nesten ikke har hørt henne tidligere, må dette være det perfekte komp for nesten hvem som helst som vil utøve fri musikk. Friis Nielsen er ingen musiker som hviler på laurbærene. Han er hele tiden på plass med heftig og kreativt bass-spill, og Mazur, med verdens mest lyttende ører, fulgte han hele veien med løst og fint, energisk og kreativt, og ikke minst, fritt spill, bak det noe nedjusterte arsenalet av trommer og perkusjon hun vanligvis benytter seg av. Og i front nærmest duellerte Toxværd og Kjær med sine altsaksofoner, Det var selvsagt Toxværd som tok føringen, men Kjær er en musiker som er god til å henge seg på andre, og gjøre saksofonspillet enda bedre og mer spennende. Og om man kan tenke seg ut utgaver av Albert Ayler, eller Ayler og Steve Lacy på samme scene, med verdens tetteste komp, så kan du tenke deg hvordan dette låt.
Laura Toxværd er en glimrende saksofonist, som har fått altfor lite oppmerksomhet utenfor de små klubbene i København for sitt spill. Hun befinner seg godt innenfor det fritt improviserende, og hennes teknikk og spillestil er rett og slett fantastisk. Hun «skriver» fine låter, eller i alle fall utgangspunkt for låter, for mye av det som ble fremført i kveld var nok mer eller mindre fritt improvisert. Hun er trygg og sikker på det hun gjør, og hennes tone i altsaksofonen er rå og hardbarket som en furulegg om våren. Hun gjør ikke mer ut av seg på scenen enn det hun må, og det er saksofonspillet som er den viktige ingrediensen i hennes kunst. Og den fremfører hun som en dronning. Og med Julie Kjær som «støtte», ble dette en helstøpt og flott avdeling, som vil gå inn i Klub Primi-historien som en av de virkelig store opplevelser.
Etter en pause var det klart for andre band ut. Den dansk/italienske trioen Maniscalco/BigoniSolborg. Med Emanuelle Maniscalco på piano, Francesco Bigoni på klarinett og tenorsaksofon og Marc Solborg på gitar. De har gjort et par plater på selskapet ILK, «Maniscalco Bigoni Solborg» fra 2015, anmeldelsn på salt peanuts* kan du lese HER og «Foil» fra 2018, anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER. Å presentere denne trioen etter Laura Toxværds «seiersgang», var nesten litt urettferdig for trioen. For dette blir noe helt annet. Og der hvor Toxværd åpnet seg opp og la sine innerste følelser åpne for oss, var trioen adskillig mer innadvendt, noe jeg har beskylt Mark Solborgs prosjekter for ofte å være. Musikken blir veldig intellektuell og litt vanskelig å gripe fatt i. Og det skjedde også denne kvelden. Men innimellom syntes jeg de klarte å løsrive seg litt, og gi oss noen fine strekk. Men dessverre ble det litt for «sært» etter den nesten himmelske opplevelsen med Toxværd & Co.
Siste band ut denne kvelden var det pop-orienterte bandet Exstoa, men da var hodet og sjelen til salt peanuts* utsendte overfylt, så da var det bare å sette seg på «det sorte lyn» og komme seg hjem. Og i bakhodet kommer Laura Toxværd og hennes musikalske venner til å befinne seg i lang tid. For et band!
Tekst og foto: Jan Granlie
Peter Friis Nielsen med Laura Toxværd
Marilyn Mazur med Laura Toxværd
Julie Kjær med Laura Toxværd
Laura Toxværd
Mark Solborg
Francesco Bigoni
Emanuelle Maniscalco
