VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 21. OG FREDAG 22. SEPTEMBER 2023: En gang i tiden var de aller fleste overbevist om at det var himmelen som sang. Sfærenes musikk, himmelsk og eterisk musikk kom fra himmelen selv. Middelalderens dominerende verdensbilde – det var langt fra det eneste – var et perfekt, geosentrisk system, med sola og planetene, stjernehimmelens vandrere, plassert i perfekte og sirkulære baner i krystallhimler, eller sfærer.

Sfærene sang med hver sin tone, til sammen skapte de himmelsk musikk, den skjønneste sang av alle. Disse ideene knyttes til vanlig til Pytagoras og hans disipler. Men de har skapt resonans gjennom historien helt opp til i dag, 2500 år etter at Pythagoras fra Samos døde. Paal Nilssen-Loves prosjekt med gonger, skapt på ideene til Hans Cousto, bygger videre på dette mystiske arvegodset.

Sfærenes harmonier i den syvende himmel
Vi bruker fortsatt uttrykket om ‘å være i den syvende himmel’, som et uttrykk for at noe gir deg en opplevelse av å være ‘over the moon’, en sinnsstemning av uendelig glede eller lykke. Du vandrer da i den ytterste av de syv himler, i gudenes hjem. Du vandrer bokstavelig talt, blant guder. Uttrykket har riktignok en litt annen opprinnelse enn den profane kosmologien, som er varianter av Aristoteles’ geosentriske kosmologi. Røttene i dette uttrykket går tilbake til den religiøse kosmologien som ble skapt i Midtøsten en gang for ca. 4-5000 år siden, og som seinere ble arvet av flere av de religionene som vokste fram i det samme området de neste 3-4000 årene.

Johannes Kepler analyserte Tycho Brahes observasjonsdata for planetenes bevegelser, og viste ikke bare endelig at den da allerede 1700 år gamle ideen om et heliosentrisk system var en antakelse som drastisk forenklet behovet for hjelpehypoteser. Kepler viste utvetydig at et system med sola i sentrum og planetene i elliptiske, ikke i sirkulære, baner rundt den, forklarte bevegelsene over stjernehimmelen til selv de planetene, som Mars, som var aller vanskeligst å forklare.

Johannes Kepler avdekket med dette ikke bare at ‘Guds skaperverk’ ikke var perfekt i den klassiske forstanden, at alt måtte være sirkler, men også at planetbevegelsene kunne sammenfattes i tre naturlover, Keplers tre lover for planetbevegelser. Kepler kan godt ha gjort den himmelske musikken – musica universalis – i den gamle forstanden unødvendig, men han skrev allikevel et metafysisk hovedverk som utviklet en idé om sfærenes harmonier, et verk han kalte akkurat det; Harmonice Mundi. Sangen var der, fortsatt.

Jorden synger mi-fa-mi
I margen i Bok 5, på slutten av kapittel 6, av dette verket skriver Kepler for eksempel at «Tell’ canit MI FA MI ut vel ex syllaba conjicias, in hoc nostro domicilio MIseriam & FAmem obtinere» – «Jord, du synger mi-fa-mi, slik at vi forstår fra stavelsene at i denne vår verden råder elendighet (MIseria) og sult (FAmes)». Et halvtrinn, en liten sekund, Jorden synger ifølge Kepler som en Sirene.

Jorden synger med en ters og en kvart over tonikaen, Ut (eller Do som vi sier i dag). Keplers tolkning av tonenavnene er dermed ganske så annerledes enn det som var Guido av Arezzos system, da han som la grunnlaget for moderne musikknotasjon, tidlig på 1000-tallet laget huskeregelen som ga oss den kjente tomerekka, ut/do-re-mi-fa-… Regelen og navnene var basert på teksten til 700-talls-hymnen til Johannes Døperen, «Hymnus in Ioannem», «Slik at disse, Dine tjenere, med åpne, frie stemmer, kan hylle Dine under …»:

«Ut queant laxīs / resonāre fibrīs / Mīra gestōrum / famulī tuōrum /…»

Keplers historiske gjennombrudd var det sterkeste uttrykket for og idéhistorisk tydeligste anvendelsen av en grunnleggende regel for logiske slutninger som i norsk oversettelse kan kalles ‘Occams barberkniv’, eller bare ‘Occams kniv’. Begrepet uttrykker hvordan man skal velge mellom alternative slutninger om komplekse fenomener der man har begrenset med data. Av alle mulige hypoteser som kan bidra til å forklare fenomenet, er den enkleste den som sannsynligvis ser mest riktig. Jo færre hjelpeantakelser, desto bedre. Det enkle er som oftest det beste, kan jo være en moderne reformulering av Occams kniv. Uten at det skal tas til inntekt for noen kommersielle interesser.

Kniven fra Ockham
Slutningsregelen har fått sitt navn etter fransiskanermunken William fra Ockham (Occam i latinisert form) i Surrey. Han virket som filosof og teolog på første halvdel av 1300-tallet, med en fascinerende livshistorie. Umberto Ecos detektiv William av Baskerville i romanen Rosens navn er inspirert av ham. Middelalderdetektivens virke er en åpenbar referanse til William av Ockham og læren om hans logiske kniv.

Kepler – sammen med Willliam av Ockham – la med dette grunnlaget for at Isaac Newton seinere kunne utvikle naturloven som i dag er kalt Newtons gravitasjonslov. Newtons lov om gravitasjon sier at gravitasjonskraften mellom legemene er proporsjonal med deres masser og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem – større masser gir sterkere gravitasjonskraft, og større avstand gir mindre gravitasjonskraft.

Newton forklarte gravitasjonskraften mellom to legemer – som sola og en planet – og dermed planetens bevegelse på himmelen, fra en enklere hypotese. Han lanserte én enkelt naturlov som sier at det som holder dem sammen, kun er bestemt av legemenes masser og avstanden mellom dem. Fra denne gravitasjonsloven kunne Newton vise at alle Keplers lover og slutninger var logiske implikasjoner av denne ene sammenhengen. Williams barberkniv var til nytte nok en gang.

Men dette var ikke slutten på sfærenes musikk; for sfærenes musikk lever også videre når noen beskriver musikk som eterisk. Eterisk skjønnhet, en skjønnhet som ikke er av denne verden, den kommer fra eteren. Og da snakker vi ikke om den moderne betydningen som ble tillagt det gamle begrepet da radiobølgene kom. Etermedier sier vi fortsatt, de kommer så å si direkte ‘fra eteren’. Eteren var et hypotetisk medium eller element som fylte universet, det fylte tomrommet mellom planetene og utgjorde med det femte elementet, etter jord, ild, vann og luft. I følge enkelte var det dette elementet som dannet krystallsfærene over oss – de som sang med guddommelig sang.

Bølger i eteren – fra Newton til Einstein
Etter at Isaac Newton med sin nye relativistiske mekanikk hadde kastet alle ideer om at det var mulig å måle absolutt bevegelser på båten og ut av huset, ble eteren for mange helt opp til vår egen tid, et halmstrå å gripe til. Med det kunne de argumentere for at 1) det var åpenbart for mange at den fysiske naturen hadde en ‘horror vacui’, vakuum var en tilstand som naturen avskydde. Tomrommet mellom planetene måtte være fylt med noe. Videre, at dette noe medførte at 2) det fortsatt var en absolutt referanse for bevegelse, og dessuten 3) gravitasjonskrefter og lyset fra stjernene, feltbasert vekselvirkning over store avstander måtte jo bevege seg i dette noe. Akkurat som at energien i (vann-)bølger krevde vann som medium for å kunne spre seg, måtte jo lysbølgene bevege seg i noe.

Dette noe, det metaforiske vannet for lys og gravitasjon, var da eteren. Det var faktisk først da Albert Einstein i 1905 lanserte sin spesielle relativitetsteori at dette eteriske spøkelset forsvant ut av fysikken for godt. Fysikerne Michelsons og Morleys forsøk i 1887 skulle måle størrelsen på jordens eterdrift gjennom rommet. Men eksperimentet var mislykket, det var ingen forskjell i lyshastigheten i forskjellige retninger. Michelson-Morley-forsøket med det er kalt verdens mest kjente mislykkede eksperiment i fysikk.

Det ble lansert en hypotese for å redde eteren etter dette mislykkede forsøket: At en målestokk som beveget seg gjennom eteren ble kortere – klemt sammen av trykket fra eteren – i fartsretningen. Den formelen som ble lansert i 1892 for å beskrive dette eter-trykket, såkalt Lorentz-kontraksjon etter fysikeren Hendrik Lorentz – er akkurat samme uttrykket som kom ut av Einsteins teori, nesten femten år seinere.

Men så kom noe helt annet. Einsteins teori fra 1905 brukte Occams kniv: Hypotesen om at det var en (stillestående) eter som fylte universet kunne kastes på sjøen – ut i vannet. I Einsteins relativistiske teori kunne alt føres tilbake til ett grunnleggende prinsipp: Alle Newtonske observatører måler den samme lyshastigheten, i alle retninger, på alle steder og uavhengig av deres relative bevegelse. Lyshastigheten er altså den samme for alle observatører.

La det være sagt: Einstein sa aldri at alt er relativt, det ville vært en gedigen feil. Alt er ikke relativt i hans relativitetsteorier. Lyshastigheten er konstant, den er alltid den samme når den måles i vakuum. Lyset beveger seg med en hastighet på nøyaktig 299 792 458 meter pr sekund for alle observatører.

Og da kommer den siste illustrasjonen av Occams barberkniv – i hvert fall i denne omgang. For med fastsettingen av dette som den nøyaktige lyshastigheten, ble lengden av en meter i 1983 redefinert som en eksakt brøkdel ett sekund. Enda en av SI-normalene for fysiske enheter kunne dermed skjæres vekk med dette knivbladet som er tilskrevet en fransiskaner, William fra Ockham, som levde for 700 år siden. Knivbladet hans skar vekk og kastet det som nå var en unødvendig definisjon av meteren ut av vinduet. Ut i Altets store tomhet.

Musikkens mysterium
Men har vi ikke da også kastet ut alt det som gjør musikk til det det er, et mystisk fenomen som aldri kan festes i ord? Som for alltid er utenfor denne verden? Og har ikke forestillingen om at universet synger noen plass lenger?

Ikke vet jeg, men dette vet jeg: Alt, og Altet, synger. Men: Det er ikke entydig hos de gamle tenkerne hvorvidt vi mennesker kan høre denne himmelske sangen: Det kan kreve at du må lytte på helt andre måter enn vi normalt er i stand til. Kanskje må vi falle i transe for å høre det. Men jeg vet også at; noen ganger kan menneskeskapt musikk sette deg i tilsvarende himmelske tilstander – i transe, ekstase, eufori.

Det er slående hvordan uttrykk vi bruker i dag kan ha en mangslungen mystisk bakgrunn, ofte med religiøse overtoner. ‘Henrykt’ kan vi si på norsk og dansk, kanskje uten å tenke på at det også kan skrives henrykket! Og dermed har samme grunnleggende og opphavelige betydning som ekstase – ἔκστᾰσῐς – rykket vekk, eller flyttet til et annet (mentalt) sted. Og denne meningen av å være ‘henrykket’, eller altså ‘rykket hen’, er noe helt annet enn innholdet i begrepet om å være ‘rykket bort’.

Begeistringens henrykkelse, ekstasen, var klart tilstede på disse to kveldene på Nasjonal jazzscene, en tilfeldig, ubemerket uke i midten av september, der høstens melankoli er i ferd med å sette seg. Ikke før var sommeren så vidt begynt, før den renner ut. Men til gjengjeld kan vi nok en gang glede oss over en klarere stjernehimmel over oss ettersom sola beveger seg lengre ned under horisonten på sin nattlige vandring. Og der har vi det igjen; nattens himmel beskrives igjen som om det er solen som beveger seg. Eppur’ non si muove, for å snu på det utsagnet som Galileo Galilei nok ikke har sagt slik mytene forteller det – og dog, den beveger seg ikke. Alt mens stjernene synger krystallklart for oss en stjerneklar natt i oktober eller november.

Himmelsk med Maria
Maria Kannegaard Trio har vi hørt mange ganger, og hver gang er en fest, en overveldende fordyping i klanglige mønstre, der små strofeceller får utvikle seg i alle mulige retninger. Får vokse seg store, før de som mønstre i en stor kraftig lavastrøm, blir borte i og medskapere av den store strømmen de er en del av.

I mitt tidligere virke som samfunnsforsker på tema knyttet til sammenhengen mellom nyskaping, adferdsendringer og strukturelle endringer i sosiale systemer, kom spørsmålet opp flere ganger, gjerne i forbindelse med populærvitenskapelig formidling; hva er forskjellen på et sosiologisk og et samfunnsøkonomisk perspektiv på dette? Mitt svar var at begge var nødvendige, men der sosiologen ikke ser skogen for bare trær, ser ikke samfunnsøkonomen trær for bare skogene. Og i siste instans er antropologens perspektiv nødvendig for å forstå de enkelte trærne.

For å fange også trioens vakre musikk, må man ha med seg alle disse tre perspektivene, antropologen, sosiologen og samfunnsøkonomen. Å se alle skalaer fra mange sider, som i et kaleidoskop, til å se skjønnheten i de små mønstrene, se sammenhengene mellom det små og det store. I musikkens dynamiske landskap er den mesoiske overgangen og broene mellom det små i mikro, og det store i makro, mye lettere å fange, å forstå enn i sosial dynamikk. Maria Kannegaard (hovedbildet) gjør det enkelt for oss med sitt musikalske skarpsyn.

Vi vet at Maria Kannegaard har vært syk, og vi kjenner gleden desto sterkere hver gang hun føler seg sterk nok til å gi av sin musikalske skaperkraft. Det er rart å tenke på at det snart er tjue år siden at trioalbumet Quiet Joy kom ut i 2005. Mye har skjedd, men verden er et betydelig bedre sted takket være Maria Kannegaard og hennes musikk. Og ikke minst også hennes kumpaner i en trio som altså etter hvert går langt tilbake. For sammen med hennes to kompatrioter, Ole Morten Vågan på bass og Thomas Strønen på trommer, har Maria Kannegaard bidratt sterkt gjennom 25 år til at den musikalske himmelens sang er vakrere enn noen annen sang og gang.

I dag er det dessuten slipp på en ny plate, Live at Dokkhuset, tatt opp 9. mai 2020 under dette årets Jazzfest i Trondheim. Ei fantastisk skive, som også gjør det dobbelt verdt å lytte til trioens magiske kunst. De serverer oss tre lengre strekk i totalt bortimot en og en halv time, der temaene flettes sammen med og inn i strekk med frie improvisasjoner.

Ceteris paribus, eller om du er gammel samfunnsøkonom, pari passu, er utsagn om ofte brukes av samfunnsøkonomer når de skal analysere og forklare komplekse fenomen. Det første kan oversettes med ‘alt annet like’, mens det andre betyr at fenomenet betraktes under ‘samme (uendrede) betingelser’. Dette skaper en illusjon av at forskeren har kontroll på de uendelige mange sosiale rammebetingelsene for fenomenet, og at man kan analysere det som om det er et kontrollert eksperiment i vitenskapsteoretisk forstand.

Det er ikke pari passu, ceteris non paribus est i musikken til Kannegaard og hennes trio. Den skinner av tre mestermusikeres evne til kreativt å skape stor musikk, musikk som oppleves som forskjellig hver gang, selv om rammebetingelsene skulle tilfeldigvis være de samme. Vi er alle på et annet sosialt sted nå enn på tidligere konserter. Det er riktignok ikke ab novo, men det er ex tempore et loco – utenfor tid og sted.

Vi kjenner igjen noen tema blant annet fra det forrige albumet til trioen, Sand i en vik, så vel som fra det nye livealbumet. «En total innertier med eikeløv og stjerne!», skrev vi på salt peanuts* om dette albumet. Konserten denne torsdagskvelden er minst like bra. Kanskje til og med bedre. Om krystallsfærene er i stand til å skape like flott musikk, skal være usagt. Jeg har mine tvil. Man blir raskt sliten av å lytte til en innstendig og konstant dissonans i en liten sekund. Vi blir aldri lei av Kannegaards musikk.

Musikk fra de svarteste skogene
Fredagskvelden er vi tilbake på Nasjonal jazzscene på Victoria – i det som må være en av verdens beste jazzklubber. Uke 38 i 2023, altså!

For nå kommer Frode Haltli fra Svartskog med sitt sprudlende geniale, undrende gale prosjekt Avant Folk. En gjeng, med musikere med røtter i både improvisert musikk og folkemusikk, som er ett av de aller viktigste uttrykkene for hvordan vi endelig er kommet ut av tvangstrøya der folkemusikk var en ømtålig museumsgjenstand som måtte behandles med silkehansker og den ytterste forsiktighet. Der Forhistorien var lov og musikken var tidløst uforanderlig. Om det er tiltenkt eller ikke, men jeg kan ikke unngå å se røde flagg vaie i vinden. I den italienske kampsangen Bandiera Rosso, rødt flagg, fra 1908, starter teksten med «Avanti Popolo alla riscossa …», Fremad folk, til seier.

Endelig er vi i dag tilbake der Torgeir ‘Myllarguten’ Augundsson, Jørn Hilme, Ola Mosafinn og en rekke andre stilskapende mestere en gang var: Der tradisjonsmusikken ble vendt og snudd på, skapt og gjenskapt på ny. Et sted der de kunne hente fritt fra all annen musikk de hørte og trekke inn i sin egen musikk. De var et sted der de skapte musikk med nye former, ny musikk tilpasset sin egen samtid. Der musikken deres ikke kunne puttes i sjangerbåser.

Folkemusikken befant seg den gangen et sted over og mellom alle kjente musikkbåser fra i går. Den eneste mulige klassifikasjonen var å si hva det ikke var, med en folkemusikk som var levende, nyskapende og improvisert. Dit er folkemusikken heldigvis kommet i dag. Et sted der det er viktigere hva du som utøver gjør med materialet, enn hva materialet er. Det er musikk som har et felles utgangspunkt i det vi velger å kalle folkemusikalske tradisjoner, men som er eklektisk i sin bruk av alle andre tradisjoner og kreative ideer.

For å parafrasere en av de aller største jazzpianistene i historien, folkemusikk i dag er ikke et hva, det er mer av et hvordan. Gruppa Avant Folk og medlemmene i bandet står langt framme i toget som i dag leder an i denne samtidsmusikalske reorienteringen av norsk folkemusikk. Sist vi hørte dem må ha vært under Moldejazz i 2021, da Haltli og hans sammensvorne spilte i Molde Domkirke.

På denne konsertdagen slapp Haltli og hans partnere sitt tredje album, Triptyk. Tittelen antyder at de tre første albumene, Avant Folk, Avant Folk II og Triptyk skal sees som en helhet – som deler av den samme fortellingen. Som del av en samlet reise, kanskje?

Et triptykon, fra gresk τρίπτυχος, triptykhos, eller en avbildning på tre sammenhengslede blad eller paneler, dannet grunnlaget for mange altertavler i kirker i mellomalderen. Hvert blad kunne fortelle en historie om Jomfru Maria, eller om Jesu liv, og om personer som var i kretsen rundt ham. Et eksempel er den magnifike altertavla i Mariakirken i Bergen. Men det mest kjente triptykonet er nok Hieronymus Boschs surrealistiske triptykon De Tuin de Lusten, Lystenes hage, fra 1504.

Senterbildet i triptykonet skal fortelle hovedhistorien, de to sidene skal kommentere og belyse dette med supplerende historier. Til sammen skal de tre bildene fortelle en større historie, en metahistorie, en historie om historiene. Kanskje er det veien hjem? Eller en beskrivelse av en åndelig, en spirituell reise?

Det vil si at det nye albumet bærer med seg en oppfordring til oss: Vi skal lete etter en historie som går gjennom disse tre albumene, og kanskje er det akkurat det siste albumet vi skal se som selve senterpanelet. Avant Folk har fra begynnelsen i 2017 vært en tentett, under ledelse av Frode Haltli og hans akkordion. Bassisten Fredrik Luhr Dietrichson, Erlend Apneseth på hardingfeler, Hans P. Kjorstad på fele, Juhani Silvola og Oddrun Lilja på gitarer, Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner har alle vært med siden begynnelsen. I dag er trommestolen besatt av Veslemøy Narvesen, mens Joakim Rainer spiller på tangentene på en Hammond B3 og synther. Disse plassene i Avant Folk har tidligere vært besatt av henholdsvis Siv Øyunn Kjenstad og Per Oddvar Johansen og Ståle Storløkken. Hildegunn Øiseth har overlatt plassen til den unge trompeteren Oscar Andreas Haug.

Unge Haug er nok den mest ukjente av disse så langt. Men det varer ikke lenge. Haug er nylig ferdig med mastergradsutdanning i Music Performance ved Rytmisk Musikkonservatorium i København. Han har vært å høre blant annet i Bliss Quintet – en ung kvintett med røtter på Jazzlinja i Trondheim som for godt og vel ett år siden slapp albumet Dramaqueen. Og du har også kunnet høre ham og Veslemøy Narvesen i Amalie Dahls kvintett Dafnie, som omtrent samtidig slapp albumet med dette navnet.

Både Narvesen og Rainer er jo allerede sterke, unge navn, med markerte uttrykk etter seire i de to siste JazzINTRO-arrangementene – Veslemøy Narvesen med Kongle Trio, og Joakim Rainer Petersen med Joakim Rainer Trio. Det er bare å rope det ut fra toppen av Galdhøpiggen: Etterveksten i norsk jazz er svært god. Framtida ser svært lys ut for improvisert kunstmusikk.

Den uendelige reisen
Men det er nok ikke der svaret på hvordan historien om Avant Folk danner tre sammenhengende og komplementære bilder, det er ikke i variasjonene i medlemmene i bandet historien om Avant Folk skal stå fram. Heller ikke i uforanderlige fakta som at dette er et genuint folkemusikalsk ensemble i sine arbeidsmåter: Låtene skrives ikke ned, du ser ikke medlemmene med partiturer foran seg. Alt skal læres gjennom lytting, internalisering, og så å uttrykke stoffet som ditt eget.

Gjennom det blir det kollektive uttrykket – arrangementet –også et kollektiv ansvar. Resultatet blir et musikalsk uttrykk som er organisk, som vokser og lever foran øynene og ørene dine, låter med musikk som bukter, vrir og strekker seg mot lyset som vakre, ville planter i fruktbar jord. Mot himmelen? Mot sfærene? Er det sfærenes musikk de hører – som de etterlikner?

Hvor var det vi hørte om slike arbeidsmåter tidligere? Jo, dette var også den sentrale delen i den ambisiøse delen av jazzbevegelsen som på 1950-tallet ville dra jazzen i en kollektivt orkestrert retning. Disse ble i sin samtid omtalt som workshops, med inspirasjon fra blant annet tilsvarende kollektive arbeidsmåter i teater-virksomhet. To av de som i ettertid huskes best for slike arbeidsmåter er vel fjorårets og årets sentenærer Charles Mingus og George Russell. De musikalske uttrykkene til Avant Folk er svært forskjellige fra disse, men det er noe som skaper stor resonans – også i krystallsfærene over oss.

Dermed er det det samlede, kollektive uttrykket som er hovedfokus for denne konserten, ikke de individuelle bidragene. Fungerer dette orkestret som en helhet? Beveger musikken seg samlet som en organisme? Ja, og ja! Og ja igjen. Det er store krefter som fyller rommet over oss. Men allikevel: Jeg merker meg særlig at de tre unge nykommerne leverer fullt på høyde med de beste. Om de er vikarer, reserver eller medlemmer tør være usikkert, men uansett hva, så er det for slike band som dette, viktig å ha en pool av dyktige musikere å spille med og på. Jeg er overbevist om at både Rainer, Narvesen og Haug inngår i den poolen etter dette.

Særlig lar jeg meg imponere av hvordan Haug tar føring og styring i viktige passasjer, selv om han står rett ved siden av en nestor og musikalsk veibygger som Rolf-Erik Nystrøm. Rainers bidrag ble dessverre i enkelte strekk nesten borte i miksen, i det minste der jeg hadde funnet min plass. Men det som kom fram, var framifrå. Narvesen danser seg gjennom musikken, og samspillet med bassist Dietrichson og resten av ensemblet sitter som ei kule.

Går vi inn på tematikken i de tre albumene, aner vi kanskje tanken bak tittelen på det nye. Der førstealbumet er mer allmenn og mer spellemannsorientert i sin folkemusikalske basis, oppleves andrealbumet som i større grad bygget på mer spesifikke folkemusikalske tradisjoner fra Solørtraktene, der Haltli vokste opp. Men der tas også uttrykket i nye retninger, som peker over i nye former for folkemusikk, folkemusikken for det 21. århundret, kanskje?

Det tredje albumet – og den musikken vi får høre denne konsertkvelden fortsetter denne veien. Min kollega Filip Roshauw mente at han etter første gjennomlytt av det nye albumet ville karakterisere denne musikken som ‘skogprog’. Dette er en referanse til progrocken, eller bare ‘prog’, som på tampen av 1960-tallet vokste ut av den symfoniske kunstrockens ambisjoner om ny musikk. Jeg falt umiddelbart for begrepet, og kjenner sterkt referanser som gjør dette til en svært god betegnelse på denne musikken. Under Haltlis ledelse har musikken nå antatt nye former, nye uttrykk.

Når vi så også i musikken griper tak i musikk fra Finnskogene på begge sider av grensa mellom Hedmark og Värmland, og fra det jeg opplever å komme fra de reisendes tradisjoner, vokser det fram en stor bue som går gjennom disse tre albumene. For de reisende var viktige og ofte underkjente elementer i norsk folkemusikk. Det var ofte taterne som fikk folkemusikken – som samtidens populærmusikk – til å vandre mellom lokale og ulike kulturer og tradisjoner – ‘taterslengen’ het det om felespillet til noen av dem.

Så ja, ‘skogprog’! Men ikke skogprogg, selv om det ville være uttale-nær skrivemåte etter norske språktradisjoner. For ‘progg’ er noe annet enn ‘prog’. Begge deler representerer stolte, men altså svært ulike, musikktradisjoner. Avant Folk er solid forankret i den ene av disse.

Ikke vet jeg, men jeg har definitivt lyst til å reise videre med denne musikken. Opp fra skogene og ut i sfærene. Kanskje hører vi her en gjenklang av den musikken som sfærene sang av. Kanskje er det sangen fra alle serafim, ifølge den gammeltestamentlige profeten Jesajas de ypperste englene med seks vinger – som hyller Gud med sitt trefoldige rop «Hellig, hellig, hellig».

Tre folier, tre blad Avant Folk som til sammen danner en fascinerende historie og stor musikk. Sammen med musikken til Maria Kannegaards trio, skaper det musikk for evigheten, musikk for himmelen.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio (Maria Kannegaard Trio), Johan Hauknes (Frode Haltli – Avant Folk)

Maria Kannegaard.

Ole Morten Vågan og Thomas Strønen.

Maria Kannegaard Trio.

Frode Haltli Avant Folk.