BLOW OUT-FESTIVALEN 2023, DAG 2, CAFÉ MIR, OSLO, TORSDAG 24. AUGUST 2023: Andre dagen skal vi vandre gjennom et stort og mangfoldig musikalsk landskap. Vi starter dagen med to godt voksne mestere som har framført sin musikk i de fleste hjørner i verden.
Rever i ringen
Trommeslageren Raymond Strid er en herremann fra Stockholm som aldri kommer til å vinne noen priser som moteikon. Men så er det heller ikke hva han er i nærheten å prøve på. Det han derimot prøver – og vanligvis utfører med eleganse og suffisanse – er å skape hip, fortellende og medrivende musikk med sine remedier for perkussiv musikkdannelse. Bak trommesettet har vi hørt Strid i mange sammenhenge,r over en årrekke.
Noen som husker Kege Snö med Strid og Roland Keijser, sammen med ungfolene Niklas Barnö og Joel Grip? Den vel tretti år gamle trioen GUSH, som spilte på Blow Out-festivalen i 2016? I det gamle lokalet der musikken har rent i tjukke, seige strømmer nedetter veggene tilbake til de dagene da dette var Oslo Jazzhus. Det er noe med legendariske lokaler og stemningen de skaper, ved å gjenoppvekke et uendelig antall av musikalske minner. Strid har spilt med alle. Også selvfølgelig også med saksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad tenkte vi umiddelbart, men altså helt feilaktig.
Men aller først dette: I likhet med Strid strever heller ikke Gjerstad etter noen status som moteikon. Eller … kanskje? … er det akkurat disse to herrer gjør? Shabby chic er det jo noe som visstnok heter. Det kunne jo passe som en stilbeskrivelse på begge disse to, sammen med mange av oss andre. For det er ingen tvil om at de er shabby, men det er heller ingen tvil om at de begge gjennom tiår har bidratt med en musikk som definitivt plasserer dem i en musikalsk chic kategori.
Men mer overraskende enn alt dette, var det at Strid og Gjerstad faktisk aldri hadde spilte sammen. Det var overraskende for svært mange av oss, at de to aldri har spilt sammen noen gang tidligere, … før i kveld. En liten samtale utspiller seg i den anledning på scenekanten, en samtale som oppklarer situasjonen. Festivalsjef Ståle Liavik Solberg stiller den innledende sportsklisjeen, «Hva føler du nå?». Gjerstad er usikker, sier han, før han fortsetter; «Raymond og meg har snakt sammen i … tretti år …?». «Trettifem!», bryter Strid inn. Gjerstad fortsetter, «… om å spille å spela i hop, men det har aldri blitt noe av …».
Gjerstad fortsetter: «Så traff vi hverandre på [Kafé] Hærverk i fjor vinter en gang. Da sa vi Nå!, og sendte brev til Ståle [Liavik Solberg] og spurte om det var en mulighet [for å spille på Blow Out]. …. Så svarte han … nei!
«… Men så, på forsommeren, kom det et brev, … om vi kunne tenke oss å spille på Blow Out, og det takket vi ja til. Det passet godt for begge parter …».
Gjerstad forklarer; «Ingen av oss har spilt noe videre i vår og sommer, så det er veldig kjærkomment. Eg har spilt tre konserter, ein konsert på ti minutter, ein konsert på tjue minutter … og så spilte jeg en konsert på lørdag i Bergen. Så nå begynner det å tetne te …». Heldige er vi i salt peanuts* som har fått oppleve Gjerstad to ganger i løpet av en uke. Vi vil ha mer av Gjerstad. Dette kan fort bli en vane! Vi forlanger mer Gjerstad!
Raymond Strid åpner ballet i kveld, og derfra og ut er det tretti minutter i tett og fin dialog og interaksjon mellom to mestere. Spontan interaksjon. Gjerstad starter med altsaksofon, men veksler i løpet av dette korte, intense settet flere ganger fram og tilbake mellom sine to instrumenter. Det er en nytelse å høre to ringrever med ører og kommunikasjon som er som velsmurte sylindre. Begge med sølv i håret, men uten å være sølvrever.
«De va’ deinn tia de’ berre va’ / ut å pess’, å inn å dans’», er en referanse som de aller fleste norske lesere av salt peanuts* tar umiddelbart. Gustav Lorentzens klassiker fra Ukerevyen i Trondheim i 1971, Lænnsmainn i Nyork, lever fortsatt. Det var nok ikke helt dette Gjerstad og Strid tenkte på, da et første strekk fant en naturlig slutt. Latteren sitter løst når Gjerstad så sier «Eldre herrer, de må ha en liten pause!». Kjapt repliserer Strid med et bredt smil, «Va då? Skall du gå å pissa?». Et vidunderlig øyeblikk som virkelig illustrerer til fulle hvordan dette er øyeblikkets kunst!
I andre del velger etter en stund – igjen – Gjerstad å trekke seg tilbake fra musikken og overlate et solostrekk til Strid. Det er der mesterskapet viser seg: Dette er helt i tråd med et bud som er på linje med det som står i første mosebok: Du trenger ikke å høres hele tiden, like viktig som å bidra med musikk, er det å være stille. Det er musikken som bestemmer.
Men når Strid lager en liten åpning i musikken, inn til et større rom, er Gjerstad der. Han fyller ikke bare dette rommet, men skaper nye. Og vice versa! For viktigst av alt i denne musikken er å lytte!
Trio med uforløst potensiale
Neste sett denne andre dagen er med vokalisten Sofia Jernberg, som har gledet oss i så mange sammenhenger, en musiker som fortsetter å utvikle sin musikk i mange retninger. Hun stiller sammen med den vidunderlige cellisten, fenomenet Tomeka Reid. Første gangen jeg hørte Reid, tror jeg var med Roscoe Mitchell for noen år siden, og siden den gangen har hun avsatt et tungt merke i mine musikalske kart.
Tredje medlemmet i trioen er den 34-årige belgiske el-bassisten Farida Amadou. Hennes siste album, med blant andre Dag Magnus Narvesen, Circuit, er anmeldt på salt peanuts*. Hennes duo med Julien Desprez spilte på Oslo jazzfestival den avsluttende lørdagen. Høyt og buldrende. Amadou har kommet som et skudd, men en bakgrunn fra støy- og punk-musikk, med et arsenal av selvlærte teknikker på el-bassen. Sammen er de tre en trio med stort potensiale.
Men dette potensialet ble ikke forløst: Dette settet ble ikke vellykket i mine ører. Grunnen var enkelt og greit at jeg opplevde Amadou som en musiker som i denne konstellasjonen glemte å lytte, glemte den aller viktigste regelen. Kraften i hennes perkussive og lydlige manipuleringer av det som kan komme ut av en Fender el-bass er stor, meget stor. Det ble dermed en dårlig balanse mellom Jernbergs og Reids finspill, som druknet i flere tsunamier av lyd fra Amadou. Det er fint lite åpninger i lydveggene til Amadou.
I et lengre strekk illuderer Amadou i mine ører, lydene og slagene mot kroppen du kan oppleve i motorrommet på en stor stålbåt, når dieselmotorene går på full kraft. Den som har vært et slikt sted, vet at der kan du ikke være lenge – i hvert fall ikke uten beskyttelse. Jeg sier som Kraftens mester og stormester av Jedi-ordenens høye Råd, Yoda, ville ha sagt det; «A lot to learn this one has»!
Gospel og halleluja
Nest siste sett i kveld er et solosett med altsaksofonisten Matana Roberts. Dessverre blir det nedlagt et forbud mot fotografering, uvisst av hvilken grunn, for det er ikke noe å si på sceneframtoningen til denne musikeren. Det eneste sporet jeg finner av henne i salt peanuts*’ spalter er Jan Granlies anmeldelse av en solokonsert hun holdt på Jazzhouse i København for åtte år siden. Hun har vært mye omtalt, og jeg har sett fram til dette møtet med den snart 50 år gamle musikeren.
Det blir et sett tungt forankret i jazzens historie på mange plan. Den spirituelle dimensjonen i jazzen, med røtter tilbake til afro-amerikanske kirker og forsamlinger, er tydelig. Men enda mer kanskje, dette: Hun forteller oss at hun for mange år siden tok timer hos den store saksofonisten Steve Lacy. Steve Lacy døde, som våre kunnskapsrike lesere er kjent med, i 2004. Hans bruk av sopransaksofonen var ikke bare banebrytende, men satte et mønster for andres bruk av dette instrumentet. Og da snakker vi om en helt annen standard- og mønstersetting for bruken av dette sære instrumentet i jazz, enn den Sidney Bechet i sin tid satte.
Roberts stilte på scenen uten altsaksofon, kun utstyrt med en sopransaksofon. Det gikk et søkk gjennom flere av oss, da hun kunne fortelle at det var en av Steve Lacys saksofoner hun nå spilte på. Det blir et sett med halleluja, men kanskje mindre for musikken – og mer for de omkringliggende forhold – enn det jeg hadde håpet av.
HAW HAW HAW! og Fred Anderson
Den andre dagens siste rett som serveres peker tilbake til da Anja Lauvdal (hovedbildet) leverte sine prisvinnerkonserter på Kongsberg jazzfestival i 2022. En av disse konsertene var triokonserten i deilige Smeltehytta med William Parker og Hamid Drake. Begge de siste er jo musikere vi treffer – og har truffet – flere ganger på disse dagers festival. Det er bare å si: Takk for det!
For godt og vel ett år siden, leverte de tre det som for undertegnede var en av dette årets største konsertopplevelser. Denne gangen ble det en helt annerledes opplevelse. Men ikke mindre stor. Hamid Drake er tydeligere, mer drivende, mens Parker holdt seg mer i bakgrunnen. Men som det svinger – eller swinger. Lauvdal holder seg først til klaveret. Hun smutter og smitter inn i og ut av musikken, mens Drake kommenterer både reaktivt og proaktivt. Lauvdal skifter etter hvert over til manipuleringer av klaverlyden og lyd ksapt av hennes to synthbrett.
Det er nå Hamid Drake setter seg til med sin velkjente rammetromme at det bare er å gi seg over. Lauvdal og Drake går inn i en musikalsk samtale som er häpnadsveckande som våre svenske lesere ville si.
Etter et deilig, men alt for kort sett, gir Hamid Drake oss en smittende og lærerik forelesning om fellesskapets viktighet: Det er ikke oss – musikere – og dere – publikum. Det er det store Vi – Vi skaper denne musikken sammen. Musikken blir til i dette fellesskapet.
For dette er jo musikkens sentrale egenskap: Den er ikke et passivt budskap som overføres til et publikum. Musikkens mening ligger i fellesskapet – musikken skapes i et interaktivt fellesskap mellom kreativt musikkutøvelse og kreativ musikkopplevelse. Inge predikerer dette budskapet bedre enn Hamid Drake i kveld.
Drake fortsetter med å beskrive hvordan lokalet i Café Mir minner ham om den legendariske jazzklubben i Chicagos Near South Side, Velvet Lounge. Den allerede nevnte Steve Lacy kalte Velvet Lounge et tempel – et tempel for den nye, friske frijazzen i en by der historien tilbake til etableringen av AACM på 1960-tallet er sterk. Da jazzklubben ble startet i 1983 av den like legendariske og viktige saksofonisten, mentoren, beskytteren Fred Anderson, visste nok verken han eller noen andre hvor viktig denne klubben – og han selv – ville komme til å bli for utviklingen av ny internasjonal friformig jazz fra midten av 1990-tallet og videre framover.
Nederst i artikkelen legger jeg inn et Youtube-klipp med et videoopptak med Fred Anderson, der han spiller med Hamid Drake, Peter Kowald på bass og Ken Vandermark på tenorsaksofon på Velvet Lounge i lokalet i 2128 ½ South Indiana Avenue, 1. juni 1998. Kvaliteten er ikke den beste, men det gir en smak av hva Velvet Lounge og Fred Anderson betød.
For alt for få er klar over hvor viktig denne klubbeieren var – og fortsatt er – for utviklingen av også skandinavisk jazz. Uten Fred Anderson, uten Velvet Lounge, ville det ikke blitt noen transatlantisk Chicago-scene etter 1995. Dette var en scene som utviklet seg heftig, dynamisk på begge sider av Atlanterhavet, med baser i scener som Velvet Lounge – og seinere ikke å forglemme det opprinnelige Blå som åpnet i februar 1998, ved bredden av Akerselva.
Jeg vil hevde at det som skjedde etter at Ken Vandermark ble et fjerde medlem av svenske AALY Trio – jeg kan i dag nesten tretti år seinere, le av hvor lang tid det tok meg for å finne ut hvor dette bandnavnet kom fra – var første gangen det i jazzhistorien ble etablert en likestilt, genuint transatlantisk scene for jazzmusikk. En transatlantisk «Chicago-scene» som jeg en gang karakteriserte med at «Chicago er en bydel i Oslo».
Utgangspunktet for denne historien, kilden for dens musikalske utvikling, er det Hamid Drake hyller, når han hyller klubben, mannen, musikken. Som jeg raskt blir enig med Hamid Drake i en samtale etterpå: Det er en tragedie at det ikke er skrevet en samlet biografi om denne tenorsksofonisten og mentoren, opprinnelig fra Louisiana, som hadde sitte hovedvirke i Chicago fra midten av 1960-tallet. En musiker som var sentralt utløsende for den fornyelsen av friformig jazz på begge sider av Atlanterhavet gjennom de siste tretti årene.
All hail to Fred Anderson!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Dawid Lakowski
Raymond Strid og Frode Gjerstad.
Raymond Strid.
Tomeka Reid, Farida Amadou og Sofia Jernberg.
Matana Roberts og Tomeka Reid.
William Parker, Hamid Drake og Anja Lauvdal. Foto: Johan Hauknes.
Hamid Drake.
Fred Anderson, Ken Vandermark, Peter Kowald og Hamid Drake, Velvet Lounge, Chicago, 1. juni 1998.
