KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 2 — ANDRE DEL, TORSDAG 7. JULI 2022: I dag vender vi oss til Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse av Voluspå — eller Volvens spådom. Dagens første hendelser, beskrevet i en egen artikkel, har satt oss i tanker om verdens og livets forgjengelighet. Det er da lett å falle i staver over volven Heids spådommer om Ragnarok, gjengitt i Voluspå. I sin beskrivelse av Fimbulvinteren beskriver hun noe som vel enklest kan karakteriseres med betegnelsen «atom-vinter», den norske oversettelsen av begrepet «nuclear winter»:
Matar seg mett / på manna-lik, / um gude-gardar / gøyser han blod. / Svart vert solskin / sumrane etter, / vèret vålyndt. / Vita de enn eller kva?
Har vi virkelig ikke lært nok? Ser vi fortsatt bare skyggene på veggen i Platons hule?
Det er lett å la seg rive med av dagens gode møter, med god musikk og med gode mennesker. Det må allikevel også være rom for å tenke på de vanskelige spørsmålene. Som alt det vi må hoppe over under en festival. Morten Qvenild, Eckhard Baur med Tine Asmundsen og Odd Steinar Albrigtsen, Snarky Puppy og andre får ha oss unnskyldt. Men den emosjonelle påkjenningen etter dagens to første konserter sitter i.
Vi vandrer så vidt innom for å lytte til Melissa Aldana, en ung saksofonist fra Chile, bosatt i New York. Etter utgivelsen av hennes siste plate, «12 Stars», på Blue Note, er hun hauset opp som dagens store navn i den nye jazzen. Med gitar-proffen Lage Lund, bassist Pablo Menares og trommeslager Kush Abadey. Aldana virker ukomfortabel og usikker i den rollen hun er plassert i. Etter tre låter gir jeg opp. Vi har igjen hørt et eksempel på hvordan plateselskap har skapt et mediefenomen som det ikke er musikalsk hold i. Unge Aldana har dessverre lite å melde, innholdsmessig, såvel som rytmisk og harmonisk. Musikerne bak henne leverer sakene, spesielt legger jeg merke til noen av de luftige linjene — eller harmoniske rekkene — til Lage Lund. Men det undergraves av en saksofonist som ikke når opp til den hypen som er skapt om henne.
Vi trekker i stedet over Nybrua og ned mot vårt andre hjem under festivalen, Smeltehytta. Den gamle bygningen ved elva i Lågdalen der sølvet ble utvunnet av malmen fra gruvene rundt Kongsberg. Bygningen ble tatt i bruk i 1844, omtrent samtidig som den 26 år gamle redaktøren av Deutsch-Französische Jahrbücher Karl Marx, for første gang traff den to år yngre forretningsmannen og filosofen Friedrick Engels. Deres mangeårige samarbeid begynte umiddelbart, med det første bokverket ferdig året etter sitt første møte. «Die heilige Familie» ble publisert i 1845.
I dag er det tid for en begivenhet: Anja Lauvdal har satt seg stevne med to av den frittgående musikkens — ja, all annen musikk for den saks skyld — fremste våpendragere, og, må det være lov å si, to av dette organets absolutte favoritter i deres evne til å skape ny musikk: Nylig 70 år fylte Willliam Parker på bass, og den vel tre år yngre trommeslageren Hamid Drake. Mens Parker jo har og har hatt sin musikalske base i New York, ikke minst med Vision Festival, er Drake primært forbindet med Chicago-scena. Mange husker kanskje Parker fra hans deltakelse i en kvartett som er blant svært manges favoritter, Davis S. Wares gruppe. Parker spilte med Ware helt opp til hans alt for tidlige død i 2012.
De har begge to spilt med dagens aller første konsertholder, Peter Brötzmann, riktignok ikke utgitt på plate sammen. Og der Parker er tidlig forbundet med loft-scena og seinere med David S. Ware, er Hamid Drake like forbundet med Chicago-nestoren Fred Anderson og hans klubb i Chicago, Velvet Lounge. Men de har jo også en lang historie sammen, med et tjuetall utgivelser sammen.
Disse to er det vinneren av Kongsbergfestivalens musikerpris Anja Lauvdal har ønsket seg som deltakere. Og det ble en fest. Jeg hadde inntrykk av at Lauvdal knapt kunne sitte nedpå av engasjement og skaperlyst. Parker er til stede, med repetitive mønstre som insisterende fungerer som et drivanker for musikken. Drake er … Drake. Han har dette ekstra som meget få trommeslagere har: Et formspråk og en evne til kreative løsninger og veivalg som gjør at som en Han Bennink eller en Max Roach kan de holde deg på stolkanten i en time og mer, bare utstyrt med det aller enkleste verktøyene. Om det nå er en hi-hat, en cymbal, eller somi Drakes tilfelle, en rammetromme. Men i dag bretter han ut, hele veien på jakt etter små rytmiske mønstre som funderer musikken rytmiske «pockets».
Alt mens Anja Lauvdal med utgangspunkt i en liten figur, eller et mønster, lager en «uendelighet» av variasjoner over dette, før hun organisk beveger seg over i neste mønster. Og så plutselig kan hun også hoppe to-tre trinn bakover i den etter hvert lange kjeden. en slags metakommentering på «eget spill for noen øyeblikk siden». Det blir en referanse som bryter opp tidens lineære forløp og skaper ikke-lineære metamønstre. Da Paul Haines og Carla Bley lagde «Escalator over the Hill» i 1971 kalte de denne moderne, operaliknende strukturen med nyordet en chronotransduction, noe som vel kan oversettes med tidsgjennomledning; en leding av et tidsforløp gjennom tidens rammer. I så fall er trioens musikk slik den oppstår en slags chronointerduction. Eller noe slikt …
Vi får en konsert som nok vil bli stående høyt på lista over de beste minner fra årets konserter, om den ikke er den aller mest minneverdige. Det er alltid en glede å oppleve oppfinnsomheten og lekenheten til Drake. Basspillet til Parker er strålende, men har nok noe mer karakter av være en «acquired taste». Lauvdal er herlig medrivende og hjertelig tilstede i musikken. Jeg har et markert inntrykk av at hun hadde store problemer med å sitte etter konserten. Hun formelig svever over pianostolen og over musikken. Oh yeah! avsluttes notatet med.
Vi avslutter kvelden i lag med all-star-bandet Unionen. En kollektiv superkvartett med Per Texas Johansson på treblåserinstrumenter fra B♭0 til C7, Ståle Storløkken på tangenter, klaver, orgel og synth, Petter Eldh på bass, bassynth og elektronikk og Gard Nilssen på trommer. Jeg var på plass da kvartetten hadde sin debut på Victoria i Oslo i januar i år. Og minnet om konserten sitter fortsatt i. Dessverre tillot ikke helsa meg å skrive en anmeldelse denne konserten fortjente.
Nå er vel kvartetten på sin tredje eller fjerde gig, og de er enda bedre. Det koker fra første stund. Jeg ankommer lokalet så seint at jeg ikke får plass i lokalet med utsikt til scenen. Jeg må derfor nøye meg med lyden og med glansen på veggene fra scenelyset. Skyggene som danser blir mitt visuelle inntrykk av konserten.
Platon skrev «Republikken» omkring 380-370 BCE. Denne boka, som vel er den mest kjente av Platons dialoger, inneholder den kjente huleliknelsen. I denne fortellingen samtaler Sokrates med Platons bror, Glaukon. Sokrates ber Glaukon forestoøøe seg en hule. Inne i den hulen bor det mennesker som har vært fanget der hele sitt bevisste liv. De er tvunget til å se på en vegg foran seg, og til ikke å se rundt omkring og bak seg i rommet der de befinner seg. En kraftig lyskilde er bak dem, et stort ildsted brenner alltid og kaster skygger på veggen foran menneskene i hulen. Mellom ildstedet og fangene er det reist en halvvegg, der lyset faller inn til fangene over denne. Ved denne veggen vandrer det folk som vil fortelle fangene historier og formidle tanker, men bare gjennom skyggene på veggen. De gjør det med utskårne dyr, mennesker og all verdens ting, slik at disse tingene kaster skygger på veggen, men ikke de selv.
Disse informantene, i dag ville nok noen si ‘influensere’ og påvirkere, snakker sammen, det eneste fangene hører er ekkoet av disse samtalene kastet mot dem av veggen de ser på. De tror derfor at dette skyggespillet er virkelig, og at stemmene kommer fra skyggene. Sokrates, med Platons formuleringer foreslår at for disse fangene så er dette skyggespillet virkeligheten. De har aldri sett noe annet, og har ingen mulighet for å skjønne at det bare er skygger fra et spill av påvirkerne bak muren. De har overhodet ingen kunnskap som gjør dem i stand til å stille kritiske spørsmål til, langt mindre tvile på, de fortellingene de blir fortalt på denne måten. Langt mindre har de noen som helst mulighet til å forstå at dette skyggespillet er basert på inspirasjoner fra en virkelighet utenfor hulen de, påvirkerne og ildstedet befinner seg. Den verden de kjenner er bare en liten del av hulen. Å tenke seg at de blir manipulert av påvirkerne er en umulighet for dem, til det er deres egen kunnskap og erfaringsverden alt for liten. Et bittelite mindretall, i Platons verden filosofene, har kreftene, evnene og verktøyene til å frigjøre seg fra fangenskapet og vandre ut og se verden slik den virkelig er.
Den som ikke i dette kjenner igjen ganske så tydelige sider ved dagens mediesituasjon og den manipuleringen av politiske holdninger og informasjon som vi ser utspiller seg daglig, er virkelig blind. Selv snart to og et halvt tusen år etter at Platon skrev «Republikken» har hans tanker — eller de tanker han legger i Sokrates’ munn — fortsatt relevans og slagkraft.
Som disse fangene er jeg begrenset til å forholde meg til skyggene på veggen foran meg, og lydene som fyller rommet. Men som den er jeg ikke tvunget til å innbille meg at skyggene er Unionen, og at musikken har sitt opphav i disse skyggene. De starter med ei låt som er gitt navnet «Den Grimme Ælling», tydeligvis etter H.C. Andersens historie om den lille svaneungen som tror han er en andunge, men som ved personlig vekst overgår de andre i skjønnhet og utstråling. I Unionen har vi et band som er i stand til å skape kunst av de minste fragementer. Det er en lekenhet i spillet som bidrar til å skape musikk som er hinsides hva temaene i utgangspunktet synes å levere. Og da snakker vi i det alt overveiende om ganske så sterke tema.
Ei ny låt skrevet av Petter Eldh, der Per Texas Johansson henter opp kontrabassklarinetten. Med den skaper han infralyd som setter hele Mølla i bevegelse, det rister formelig i bygningen rundt meg. En gang snakket vi om et skille mellom «ren jazz» og fusjonsmusikk, «fusion jazz». I dag er denne debatten død for all evighet, og i sin egen totale irrelevans for lengst kastet på søppeldynga. Dette er jazz så det holder, moderne jazz, tidsriktig jazz, jazz som peker framover. Som for å understreke det leverer Per Texas Johansson og Ståle Storløkken et par soli som er for historiebøkene. Dessverre er det ikke lenger slik at improvisert musikk kan legge grunnlaget for stilskapende nye bevegelser og utviklingstrekk i musikken i kraft av enkeltmusikere og enkeltsoli som blir stildannende. Den tid er nok forbi, Coleman Hawkins solo på opptaket av «Body and Soul» for RCA i 1939 ville ha forsvunnet i dagens mediestrøm.
Men det stopper ikke Unionen. I et band med to nordmenn og to svensker er det lett å assosiere til den royale unionen av de to selvstendige statene Norge og Sverige. Den unionen som gjaldt mellolm Kielerfreden etter Napoleonskrigene og 7. juni 1905 var ikke en union der Norge oppga sin statlige suverenitet. Det var en union av to stater, med et felles royalt overhode, fra Karl Johan til Oscar II. Dette ble jo tydeligere og tydeligere ettersom statsformasjonene kom ut av de føydale skyggene, og nye tanker om demokratiske styringssett fikk gjennomslag. Denne prosessen var dermed en prosess der kongemakten ble utfordret og redusert. Med det trådte også staten Norges uavhengighet i Unionen klarere fram.
Som sagt det er lett å tenke på denne unionen. Men like mye ønsker jeg å tenke på kimen som ble lagt av Kalmarunionen, en union av hele Norden, som tross alt fikk virke fra 1380 til 1521. En union som gikk i graven ikke minst på grunn av en gal manns verk, Kristian Tyrann. Kristian den andre, med tilnavnet Tyrann, sto bak det Stockholmske blodbadet i 1520, og gjorde selv tanken på en slik union umulig de neste fire-fem hundre årene. Men for meg reiser bandet Unionen igjen fanen for en nordisk union, for Republikken Norden. Dette bandet viser til fulle vha vi kan få igjen av merverdi ved å slå oss sammen, og spille hverandre gode, eller som Nils Arne Eggen kalte det, spille go-fotball.
Ei låt har fått navnet «6983», uten at jeg vet hva referansen er. Men tallet er i hvert fall identisk med postnummeret til Kvammen ved Førdefjorden i Askvoll kommune på Vestlandet, så det er dette som ligger i bakhodet mitt. Storløkken solo piano intro klinger vemodig vakkert i lokalet. Johansson på klarinett og Eldh på kontrabass. De gir oss en kraftfull påminnelse, kan det være været på Førdefjorden en vindfull kveld eller natt? Eldh skifter til bassynth, og serverer noen mønstre bygget over kromatiske løp som rammer inn været som slår inn mot og presser vannet gjennom det smale Ålasundet.
Nilssen og Storløkken avslutter kvelden et stykke over klokken 01.00, og vi trekker oss tilbake for søvn og hvile for å være klar til dag 3.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre (Lauvdal/Drake/Parker), Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold (Unionen)
Melissa Aldana Quartet. Foto: Tore Sætre
Unionen. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold
