Den norske trommeslageren Dag Magnus Narvesen har ikke bare har funnet sin plass på den berlinske jazzscenen sammen med pianistekteparet Alexander von Schlippenbach og Aki Takase, og det er dette triosamarbeidet med el.bassisten Farida Amadou og keyboardisten Liz Kosack et godt bevis på.
De tre kom sammen for en spillejobb i Berlin, organisert av Pattern Dissection i februar 2020, der de delte scene for første gang – noe som resulterte i en svett vinternatt og et jublende, overveldet publikum. Deres line-up av el.bass, synthesizer og trommer er grunnlaget for en særegen kollektiv improvisasjon, som presser seg gjennom et sydende lydlandskap og dynamisk samspill til smidige freejazz-angrep med stor intensitet. De møttes igjen seks måneder senere for å gå i studio for å dette debutalbumet, og den første utgivelsen på plateselskapet Pattern Dissection. Og det er en spennende, kollektiv reise vi får være med på. All musikken på de seks «strekkene» er fritt improvisert og har kommet til der og da i studioet.
Ofte kan slik musikk, hvor lite eller ingenting er planlagt på forhånd bli en relativt kaotisk reise hvor musikerne ikke helt klarer å finne hverandre. Men jeg tror de tre har snakket mye sammen før opptakene starter, for her virker det meste mer eller mindre planlagt – i alle fall de store linjene. Og å få et kollektivt uttrykk med synther, el.bass og trommer, kan være en utfordring, i alle fall om man ønsker noe man kan lytte til med glede i etterkant, og ikke at det blir et el.bass- eller trommealbum. Og dette synes jeg de tre har fått bra til. Det starter friskt og tøft i «Watt», men etter hvert finner de roen (i «Ohm»), og vi får en drømmende reise, hvor de tre virkelig lytter til hverandre og forsyner hverandre med gode ideer.
På B-siden åpner de med «Joule», som er en frisk åpning på denne siden, og hvor de tre virkelig samarbeider tett, før vi får «Volt», som godt kan være hvordan volt høres ut hvis man lytter nøye etter. Dette er en heftig og frittgående sekvens, hvor de tre samarbeider utmerket og spennende. Det er Kosacks synter som «fører ordet», men med et heftig trommespill i bakgrunnen, før bassen til Amadou melder seg på. Og da er vi (nesten) inne i en sekvens med frittgående el.piano a la Chick Corea fra tiden med Miles Davis. Tøft bass-spill får vi også, som hovedsamarbeidspartner til el.pianoen, mens Narvesen kjemper en utrettelig kamp for å gjøre seg gjeldende med heftig spill, før de roer helt ned, og vi er over i «Hertz». Her tar de det igjen helt ned med synth og cymbaler i starten, før det hele vokser, tas ned og vokser igjen.
Så avrunder de denne stunden fra Bleibeil Studio i Berlin den 28. juli 2020 med «Ampere» hvor Narvesens trommer setter standard fra start. Men da han roer ned, er det Amadou som overtar med stille fabulering på el.bassen. Men da Narvesen igjen melder seg «tiltjeneste», endrer temperaturen seg, og de kjører på med heftig fri improvisasjon med trommene som drivkraft. Jeg får en følelse av at trommene, i alle fall noen av dem, er stemt svært høyt eller stramt, slik at vi får en helt særegen lyd i trommesettet, som nesten låter manipulert. Og det passer perfekt sammen med el.bass og synthesizer i disse heftige og frittgående improvisasjonene.
Det kan virke som de tre har bestemt seg for titlene på låtene på forhånd, for så å forsøke å låte slik de mener titlene skal høres ut. Og de er ikke så langt i fra hvordan disse elektriske navnene kanskje høres ut om man satte lyd til dem. Det er blitt en spennende og interessant utgivelse med tre musikere i det frittgående landskapet, som jeg føler har funnet hverandre i denne musikken.
Jan Granlie
Farida Amadou (el.bass), Liz Kusack (keyboards, synthesizer), Dag Magnus Narvesen (drums)
