OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 5, FREDAG 20. AUGUST 2021: Vi er slitne nå. Det har vært en lang sommer. Selv om det ikke oppleves slik. Det synes ikke å være mange dagene siden vi forberedte oss til det årets vakreste eventyr som ikke ble, Vossa Jazz, fjorten dager før palmehelgen 26. – 28. mars i år. Inntil den skuffende beskjeden kom om avlysning den 11. mars. Så blir det høstens vakreste eventyr 24. – 26- september på Vossevangen? Men det er ennå langt til både Rom og Voss. Men det skal sies, vi har rom på Voss!
Dag fem under den trettisjette Oslofestivalen blir en heidundrande geste-fest. Fra det store, med heidundrande trøkk og energi med Gard Nilssens Supersonic Orchestra til ‘go clubbing feel’ med Eve Rissers preparerte piano. Susanna med sitt Baudelaire-program er fortellende, mens Mats Eilertsens soloprosjekt er selv(re)generende bootstrapping. Og i den helt andre enden av skalaen, Tanaka/Lea/Strønens minimale og mikrosmå gester som gir dem grunnlag for å skape et verk, en suite, med en dynamikk og presens som er overveldende.
Gester, strenger og musikalsk kommunikasjon (Johan Hauknes)
Gester er et vanskelig begrep å definere, men jeg tenker på det som de minste byggesteinene i musikken kommunikasjon. Kall det gjerne musikkens gen. En artikkel fra 2007 om begrepet omtaler teorier om gester som ‘musikkens strengteorier’, med henvisning til forsøkene på å skape de ultimate teoriene som vil gi svar på det store spørsmålet om ‘life, the universe and everything’ , som det beskrives som i Douglas Adams «Hitchhiker’s Guide to the Galaxy». Disse så langt mislykkede forsøkene å lage den ultimate fysiske teorien, er bygget på en antakelse om at de aller minste byggesteinene er strenger og (mem)braner.
Gester har i hvert fall blitt sett på som et begrep som kan hjelpe til med å forstå musikkens komplekse kommunikative funksjon, mellom musikere og med det som grunnlag for å forstå hvordan man samhandler i et band eller orkester, og mellom musiker og tilhører. Dermed kan man komme i retning av å få innsikt i hvordan vi opplever at musikken har ‘et meningsinnhold’, hva som gjør at musikken ‘betyr noe’ for tilhøreren. Altså, at musikken kommuniserer.
Begrepet om gester beskriver grunnleggende sett det som en bevegelse. Det kan være fysiske eller musikalske, kroppslige eller kognitive, visuelle eller auditive. Begrepet skaper dermed en kopling og en brobygger mellom den fysiske bevegelsen alene og det mentale meningsbærende og -genererende innholdet og resultatet av bevegelsen. Og dermed av fortolkning og respons til den.
Denne kvelden blir en gedigen geste-fest. Et bredt og stort lerrett trekkes opp, og det er med bange anelser vi forsøker å formidle noen av de inntrykkene og opplevelsene slik at det gjenskaper, eller i det minste skaper en skygge av, de bildene som ble streket opp på dette store lerretet.
Foto: Harald Opheim
Supersoniske droner og smakfull harmoni — Gard Nilssen Supersonic Orchestra (Johan Hauknes)
— 1 … 2 … 3! Gard Nilssen teller opp og vi er i gang. Vi har hørt dette store, vidunderlige bandet noen ganger. Et band som jo er et logistisk og økonomisk mareritt, men som også er noe av det heftigste og vakreste som har kommet ut av ny norsk musikk de siste årene. Med en fødsel gjennom framføringen av et verk med en tittel som er et av de vakreste statement om musikk jeg vet om, «If you listen carefully, the music is yours»! Om ikke det sier noe viktig om musikkens kommunikative og meningskapende evne, så vet ikke jeg.
Monsteret ble til som et bestillingsverk i forbindelse med Gard Nilssens residentskap ved Moldejazz i 2019. Konserten i Molde den gangen beskrev vi som «Et monster mot stjernene i veddeløpsfart». Siden ble det plate av denne konserten, og det ble en miniturné i februar 2020. Av meget velkjente årsaker ble dette superorkestret penset inn på en sidegate til den store Melkeveien, men i sommer, den 22. juli, spilte de i igjen, som avslutningskonserten for International Jazz Platform i Łódź i Polen. I følge Gard Nilssen selv, den beste konserten de hadde holdt før de skulle dra i gang i Marmorsalen i kulturhuset Sentralen midt i Oslo. Av i alt fem konserter.
Det er utskiftinger på et par plasser, uten at jeg kan høre at det på noen som helst måte går på bekostning av musikkens kvalitet. Seksten musikanter. På treblås: Signe Emmeluth, Maciej Obara, Eirik Hegdal (vår alles helt som Gard så sant sier!), Hanna Paulsberg, komponist og arrangør André Roligheten, Per Texas Johansson og Kjetil Møster. På messing: Goran Kajfes og Thomas Johansson (trompet), Erik Johannessen (trombone) (Hovedbilde. Foto: Harald Opheim). Kontrabass: Ole Morten Vågan, Ingebrigt Håker Flaten og Petter Eldh. Trommer: Veslemøy Narvesen, Hans Hulbækmo og musikalsk leder og tilrettelegger Gard Nilssen.
Jeg har virkelig sett fram til denne sjette konserten — lenge. Hver konsert med denne organismen er en begivenhet. Så også denne gangen. Selv om Marmorsalen kanskje ikke er det beste lokalet — akustisk sett — bandet har spilt i. Etter opptellingen av Nilssen starter bandet på full pinne med «Premium Processing Fee», men her blir ingen avgifter betalt. For her rekker ikke skatteinspektører og andre innkrevere å heve stemmen før bandet har fart videre.
10 blås — tre messing og sju treblås — tre bass og tre trommer, 16 musikanter stilt opp, mens de skaper musikk med så høyt trøkk, driv og bevegelse med meget høy begavelse. Det er så utenomjordisk bra, langt utenfor den galaksearmen i Melkeveien som har sitt navn fra Oriontåken, og hvor vi og vårt solsystem befinner seg. Nå var ikke jeg i Łódź, men én ting kan jeg si: Om konserten i Łódź var bedre enn dette, så må den ha hørt hjemme i den galaksen som er «… far, far away», og der «kraften» rår. Men opphavsmennene Gard Nilssen og André Roligheten og resten av bandet, de gjør uansett som Jedi-mester Yoda ville sagt det til dem, «… Do. Or do not. There is no try!»
They did! De gjør det! Totalt, uten hemninger, uten sikring. Det går vel en-og-en-halv times tid før vi finner igjen no av pusten, etter at bandet haar avsluttet med sistenummeret «Bytta bort kua fikk fela igjen». Stort band? Ja. Storband? Nei. Finnes det noe liknende? Nei, det blir bare skygger. De nærmeste eksemplene jeg kan komme på må være band som ligger på ei linje som går fra Globe Unity, ICP Orchestra og London Jazz Composers’ Orchestra på 1960- og 1970-tallet, til Peter Brötzmann Chicago Tentet på 2000-tallet, før det ender opp i Mats Gustafssons Fire! Orchestra og Paal Nilssen-Love Large Unit. Vakkert? Som et hæl..te!
Foto: Harald Opheim
For dette er heftigere, varmere, funkyere og mer lekent enn alle andre. André Rolighetens arrangementer og ensemblets frie improvisasjoner rundt de øyene og temasekvensene som cues inn og ut, er fascinerende. Intrumentpaletten er utvidet siden sist, ikke minst ved at Roligheten har brakt inn bassaksofon og med det bygget fundamentet enda sterkere. Et par herlige basstunge strekk, der Per Texas Johansson i tillegg spiller på sin kontrabassklarinett, og med Møster og Hegdal på barytonsaksofon, her herlig dansende og freidige.
Teknikken som i dag er nesten rutine, med å sette sammen et stort orkester som en rekke småband, er en viktig del av strukturen og dynamikken i Supersonic Orchestra. Små band som vokser fram av og løser seg opp i funky tutti-sekvenser. Det er herlig å se og høre hvordan det bølger framover som en værfront på mars mot vestlandskysten. Det skaper mindre laguner av stillere vær, der gestene også er mindre, før det braker inn i fjellvegger og over tinder, med kraft og spontanitet.
Vi får et klarinettkor med Hegdal (B♭-klarinett), Johansson (E♭-klarinett) og Roligheten (bassklarinett) som i motsetning til de aller fleste av dagens antidepressiva, er serotonin- og dopamin-skapende. Legg på noradrenalinskapende, og du får en miks som gir hjernen koplingskraft, rus og energi. Alt på én gang. Hele pakka! Halleluja!
På veien får vi også en serie med solobidrag som løfter det hele opp i skyene, … eller er det opp i Melkeveiens omkringliggende halo av gamle stjerner og kulhoper? Jeg er sikker på at om ikke de gamle stjernehopene der ute nikker anerkjennende, ville en lang rekke av den improviserte musikkens nå avdøde, gamle stjerner som selv har utviklet store ensembler gjøre det. John Coltrane ville definitivt ha likt dette. Jeg er like sikker på at Sun Ra, og hans jordiske basis Herman Blount, ville istemt. Misha Mengelberg ville ledd godt! Gil Evans og George Russell ville ha begynt p diskutere røttene i musikken.
Det vil ta lang tid før jeg lander etter denne konserten. Men foreløpig må jeg bare dytte den og all dens energi ned i skuffer og la hippocampus — denne hjernens sjøhest — ta vare på hvor disse minnene er lmidlertidig lagret så lenge, for nå skal vi over til noe helt annet. Og her trengs det å tømme mottakerapparatet for overdøvende rester av denne konserten før vi kaster oss oss ut i dansen i …
Foto: Oslojazz/Toril Bakke
De små gesters fest! — Tanaka/Lea/Strønen (Johan Hauknes)
En gang utropte jeg Thomas Strønen som verdensmester i stille tromming, i tromming uten tilløp. Men med vakre linjer og en finurlig, intrikat skjønnhet. I dag trakk han med seg Ayumi Tanaka og Marthe Lea i en dans som skapte den vakreste fire satser lange suiten du kan tenke deg.
Trioen har beveget seg mange parsek siden den gangen. Om ikke raskere enn lyset, så i hvert fall raskere enn lyden av forrige konsert. Det startet sem en mulighet til uformelle øvinger sammen på Norges musikkhøgskole, uten noen som helst planer om å være noe mer. Etter en lang rekke konserter ga de for kort tid siden ut sitt første album — «Bayou» — på ECM.
Tittelen røper allerede en vesentlig side ved musikken. Med ordet ‘bayou’ går tankene lett til kysten av USA mot den meksikanske gulfen, og kanskje spesielt til området rundt det store elvedeltaet fra Mississippi. En sidearm av en elv, en bekk, en sump, en avbuktning av en større elv i et flatt område, der vannet står (omtrent) stille. Ordet kommer fra lokale franske dialekter, muligens hentet fra ordet ‘bayuk’ — bekk eller liten elv — i språket til Choctaw-indianerne opprinnelig levde langs Gulf-kysten.
Stillestående, langsomtbevegende, men med mørke rom det ikke er lett å se inn i. Overhodet ikke grunn. Skjulte dyp, og masse liv. Alt dette omfatter en bayou — og musikken til Tanaka/Lea/Strønen. De hadde visstnok oppfattet «rabalderet» fra Marmorsalen på vei opp til Forstanderskapssalen og avtalt at nå skulle de ta det i en helt annen retning, til et helt annet sted.
Her ble vi sittende aller ytterst på stolkanten, som på nåler, med ører på stilk for å fange opp de aller minste bevegelsene og utviklingslinjene. I dag spiller Lea — som på albumet — kun klarinett, ved siden av litt perkusjon, samt det som har blitt ett av hennes viktigste virkemidler i denne musikken, vokalbidrag. En folketone over salmen «Jeg har så lun en hytte» blir ett av flere sentre i det verket jeg vil karakterisere som en suite.
Tanaka er en mester i å skape spennende, hakeslippende kombinasjoner og linjer. Hun skaper musikk der lyden av den for tid og rom til å gjøre jobben sin, samtidig som det ligger en sans for og kunnkap om linjeføring og dramaturgi, samt evne til å omsette alt dette i spennende musikk. Musikk som suger deg inn i hennes univers. Musikk som omslutter deg.
Strønen er en trollmann. Jeg vet ingen annen musiker som kan få så mye ut av så lite, som fanger deg inn og trollbinder deg. Gestene er små, ofte ørsmå. Jeg må anstrenge hørselen til det ytterste for å få med meg noe av det som skjer. Jeg får definitivt ikke med meg nok. Dette er anledningen der det slår meg at denne suiten skulle jeg gjerne hørt flere ganger, gravd meg ned i og stadig — på veien nedover — oppdaget nye nyanser i.
Men slik er det ikke. Dette er en ‘once-in-a-lifetime‘, ‘one-shot‘ hendelse. Det skjer her og nå. Det er i denne tiden, etterpå er det bare det auditive minnet om det hos oss som var tilstede denne kvelden som er igjen.
Om jeg strekker ut ørenes stilker lenger enn langt, er det tre på scenen som ikke bare har lange ører, men også store ører. Gjensidigheten og samspillet, ‘call-and-response‘, interaktiviteten, gleden over å skape noe sammen. Alt dette svever i rommet mellom oss. Alt dette gjør det godt å være her og nå! Alt dette gjør det til det aller beste stedet i verden å være her og nå!
Men over denne intuitive og nærmest instantane kommunikasjonen og samstemtheten i trioen, er det også noe som er minst like viktig for å skape det dramaet som utspiller seg. Trioen har i løpet av sitt livsløp — så langt — utviklet en felles forståelse for og vilje til å utforme dramaturgien i musikken. Men enda viktigere, de har en felles forståelse for dynamikk og dynamisk utvikling som er eksepsjonell. Hele suiten gis en dynamisk formutvikling som aldri blir anmasende, aldri blir tiltatt. Det er en naturlig organisitet i utviklingen av musikken de framfører, som hele tiden gir meg en opplevelse av å være på riktig plass, både jeg og musikken.
Et nærmest pointillistisk strekk og utveksling mellom klarinett og klaver, som gir unmiddelbare assosiasjoner tilbake til ny musikk på 1920-tallet, avløses av en slags rap fraa Lea som parafraserer Ayumi Tanaka navn, og de rytmiske mulighetene i uttale av, og disseksjon av stavelsene i, navnet.
Lea tar det hele ned, og roer oss ned med en bånsull som finnes i utallige varianter, vel over hele landet, «Byssan, byssan liten sull / Byssan, byssan bånet / Gryta heng i gråne / Koka full av rjomegraut / fe de’ vesle bånet».
Barnet sover nå. Så da er vi klar til å vandre ut i kvelden!
Foto: Oslojazz/Anna Rogneby
Vindu mot ondskapens blomster — Susanna: Baudelaire & Piano (Carl Petter Opsahl)
Sist jeg hørte Susanna Wallumrød — med kunstnernavnet Susanna — var på Oslo Jazzfestival for to år siden. Det var med tingingsverket til Vossa Jazz 2017, Susanna & Brotherhood of Our Lady i en engasjerende kunstnerisk dialog med Hieronymus Bosch sitt gåtefulle verk «Garden of Earthly Delights».
Hennes uredde omgang med kunstens utfordrende klassikere viser seg nok en gang i dette nyere prosjektet. Denne gang i dialog med den franske poeten Charles Baudelaires «Les Fleurs de Mal». Da diktsamlingen kom ut første gang i 1857 ble flere av diktene rettslig kjent som utuktige. Baudelaire ga ut en ny versjon i 1861 og planla en tredje som ble utgitt posthumt i 1868 i Belgia for å unngå den franske sensuren. Du kan lese hele teksten fra tredjeutgaven her.
Baudelaires dikt utfordret samtidens poetiske idealer ved sin utforskning av erotikk, lyst, smerte og mørke – et radikalt brudd med idealer om poesiens anstendige, dannende skjønnhet. Samlingen kom på norsk først i 2001, «Det vondes blomar», i Haakon Dahlens gjendiktning. La meg bare gjengi en strofe fra Baudelaires innledende dikt til leseren, for å gi et glimt av hva det dreier seg om:
Viss dolkar, gift, brannar og valdtektsbrotet / Enno ikkje har trykt sitt vakre motiv / På lerretet til vårt ynkverdige liv / Er det berre fordi vår sjel manglar motet
Si le viol, le poison, le poignard, l’incendie, / N’ont pas encore brodé de leurs plaisants desseins / Le canevas banal de nos piteux destins, / C’est que notre âme, hélas! n’est pas assez hardie.
Susanna Wallumød har tatt utgangspunkt i en engelsk oversettelse og skrevet musikk til et knippe av diktene. Baudelaire & Piano er for så vidt ikke en helt dekkende beskrivelse, i det dette er en scenisk produksjon der både visuelle og andre soniske elementer er en viktig del av fremføringen. Ikke minst slår det meg at Stina Moltu, som i programmet er oppført med kassettspiller, gir kontrast og motstand i sine lydbilder som for mitt vedkommende ble avgjørende for at jeg hang med hele veien.
Wallumrøds linjer er gjennomgående melodiske og formbevisste. Slik gjenspeiler de Baudelaires finstemte rytmikk og flyt. Pianoakkompagnementet er enkelt, noen ganger irriterende enkelt for en som kommer fra en jazzkontekst. Samtidig viser det seg å ikke være så enkelt. I de tilsynelatende enkle figurene er det rytmiske finurligheter, bevegelser som gir motstand til sangen.
Sangeren og flygelet er visuelt sentrum, slik tittelen antyder. Fra taket henger en slags omvendt neonblomst med hengende blader – kanskje en referanse til diktene. Og skjult bak et slør sitter Stina Moltu, med et oppbud av kassetter og en samling gamle Walkman koblet til en mikser. I støylandskapet høres noe som kan ligne på fugler, støymodulasjoner og stemmer. Kvinnestemmer som resiterer på fransk, kanskje fra Baudelaire. I feltet mellom Wallumrød og Moltu åpnes nye vinduer inn i Baudelaires verden.
Foto: Oslojazz/Toril Bakke
Clubbing with Eve — Eve Risser (solo) (Johan Hauknes)
Det er flere år siden jeg hørte Eve Risser solo. Det var faktisk helt tilbake til første gangen jeg hørte henne, på Kongsberg, under jazzfestivalen der i 2014:
«Neste sett var et møte jeg hadde imøtesett med stor spenning. Den franske pianisten Eve Risser har jeg aldri hørt selv, men har hørt mange svært positive omtaler av. En ting er jeg sikker på. Disse omtalene var feil, hun var enda mye bedre! … Strukturen i musikken var så sterk og tydelig at jeg til tider satt og lurte på om det var gjennomkomponert. Dette må vi få høre mye mer av på norske scener!»
Etter denne konserten med henne for sju år siden skal jeg visstnok ha uttalt at Risser skulle hyres til å spille solo piano i min begravelse, til allmenn glede og nytelse for de tilstedeværende.
Siden dette har jeg hørt henne flere ganger, sist samme sted som første gang, i Smeltehytta på Kongsberg. Da var det med hennes trio En Corps, «… musikken var kroppslig, fysisk. Men like mye var det drivende, medititativt, støyende, romantisk, lavmælt og skrikende … musikk det bare er å lukke øynene til og nyte i fulle drag.»
Dette var for tre år siden, etter dette har årsaker vi alle er smertelig kjent med forhindret flere møter med Eve Risser. Siden den gangen har hun sluppet et soloalbum, nær sagt selvfølgelig på Pedro Costas Clean Feed. Albumet er gitt navnet «après un rêve», med musikk som ‘etter en drøm’. Jan Granlie har anmeldt albumet på salt peanuts*.
Ett av Rissers kjennemerke som solopianist er hennes prepareringer av klaveret. Her viser hun stor oppfinnsomhet, og ikke minst stor musikalsk forståelse i jakten på prepareringer som fungerer, og som gir henne muligheten til stadig å formidle ny musikk. Dette har ført til at hun synes stadig å mutere sitt preparerte piano, eller muterer det av seg selv?
Musikken hennes har beveget seg langt fra der den var i februar 2018 da dette siste albumet ble innspilt, og enda lenger fra der vi begge var i 2014. Selv om vesentlige særlig kjennemerkende elementer i hennes framføringer er på plass. Ikke minst hennes lek med perkussive effekter og en hang til stadige, korte, enkle ostinater, eller vamp — det være seg i høyre- eller i venstrehanda. Det gir musikken en minimalistisk, transeaktig side, etter hvert nesten som droner, som gjør det vanskelig å ikke forsvinne inn i den fysiske delen — den kroppsbevgende delen — av musikken.
Er det en koronaeffekt vi ser her? Har hun brukt nedstengningen til å bygge alle de nye elementene inn i prepareringen? I dag stiller hun med et opprett Steinway-piano, med en serie skjulte og kun i enkelte få tilfeller synlige prepareringer: koplinger, perkussive, elektroniske og andre utvidelser, helt over til de rent fysiske og strengmanipulerende verktøyene. Player piano — eller pianola — kalte man det, de automatiserte, ofte sylinderbaserte pianomaskiner som spilte preprogrammert musikk automatisk. Jeg får litt av den samme følelsen her, som det noen av disse gir meg. Er det Risser som spiller pianoet, eller er det pianoet som spiller Risser?
Det hele er minst like visuelt som det er autivivt. Like mye bilder som det er lyd. Vi befinner oss i lokalet som heter Hvelvet på Sentralen, formodentlig det gamle hovedhvelvet til Christiania, og seinere Oslo, Sparebank — som i sin tid holdt til i dette bygget. Et smalt, rektangulært lokale der Steinway-pianoet er plassert i den ene enden, og der Risser sitter med ryggen mot oss. Pianoets front er tatt av, og vi kan følge «kordenes dans» for åpen scene. Vi kan også følge Rissers fingre over klaviaturet.
I dag går alle ostinat i bassen, i venstrehanda, tre-seks, sju toner i en evig sirkel. Pianoet er i Rissers hender mer å likne med en synthesizer. Visuelt gir bildet foran meg svært, en ikke bare en visuell assosiasjon til en feit Moog med all verdens moduler og byggesteiner serie- og parallellkoplet. Også lydmessig får hun pianoet til å ringe av et bredt spektrum av lyder.
Den transeliknende bevegelsen bygget over ostinater — som «looper» — med en perkussivt rettet lydutforming, ikke minst understreket av hennes behandling av en ‘remote‘-pedal med hammeren på det høyre (styrbord) benet med ‘fire flate‘. Dette understreker ytterligere klubb-følelsen, og for denne lytter et musikalsk og erindringsmessig kast tilbake til 1990-tallet.
Et lite tips til festivalen og de med ansvar for oppsettet i konsertlokalene: Ikke sett publikumsstolene på linje bak hverandre i lange tog. Bruk heller forskyvede plasseringer (såkalt staggered seating, eller også kjent som tetteste kulepakning i to dimensjoner) for hver seterad for å sikre bedre utsikt til musikeren/musikerne og det som skjer på scenen. Særlig er dette viktig på konserter der det visuelle — som her — er en del av framføringen.
Et sluttspill? Eller bare et mellomspill? — Johan Hauknes
Enerverende, spennende, dansende, transcenderende. Jeg er gjennom hele reaksjons- og følelsesregistret i løpet av Rissers timelange sett. JEg var vel ikke helt kommet fram igjen i den ordinære verden, den utenfor musikken, da jeg prøvde å gjøre et gymnastisk D-moment ut av Hvelvet, med horisontal utplaning av både kropp og sjel, med hodet på vei mot en kraftig vendemegler i marmor. Det er i hvert fall bildet som brent seg fast på netthinna. Og nei, livet passerte ikke revy.
Vel mente Tor Åge Bringsværd at den som har begge beina på jorda står stille. Noe hvis sannhetsgehalt er sterkt avhengig av observatørens valg av ståsted og perspektiv. Men én ting er sikkert, Den som har begge beina i lufta, samtidig — i et gravitasjonsfelt — under hurtig gange framover, der underlaget plutselig og uten gangerens forutanelse dropper 20 cm, vil raskt ende på mage og kne. Om da ikke det er hodet som tar av for støtet. Det skal bemerkes at hodet ikke ble skadet i denne øvelsen. Dessverre vil kanskje noen si? Noen må gå!
Foto: Oslojazz/Nuno Pissarra
Valv bakom valv oändligt — Mats Eilertsen (solo) (Carl Petter Opsahl)
Det er noe eget med solokonserter. Og det er noe helt eget ved solo kontrabass-konserter. En kontrabass er et rom i seg selv, et rom i rommet. Utøveren – og lytteren – kan utforske et mangfold av resonansmuligheter i fysiske så vel som mentale rom og mellomrom. I denne særegne kunstformen viser Mats Eilertsen seg å være en mester. Hvis det da er mulig å bruke ordet mester i en ikke-pompøs forstand. For Eilertsens tilstedeværelse og musisering er alt annet enn pompøs i sitt vesen, heller ydmykt undrende. Nei, jeg tenker mester som en som har gått veien før, kjenner avstikkerne og humpene og samtidig trår sikkert inn i nye terreng.
Konserten på Sentralen, i det intime rommet Hvelvet, var i den forstand et mesterstykke. Musikken forvandlet opplevelsen av dette hvelvet – et tidligere bankhvelv, lukket og ugjennomtrengelig – til en annen type hvelv, slik den svenske poeten Tomas Tranströmer beskriver: «och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt» («Romanska Bågar» fra För levande och döda, 1989)
Eilertsen åpner med bue. Lange, litt seige strøk. En slags jording, her er vi, i dette rommet. Med det ene beinet betjener han et arsenal av klangbokser, looper og andre elektroniske apparater. Kontrabassens klanglige og melodiske muligheter utvides, samtidig som kontrabassen hele tiden er i hjertet av lyden. Et kort nikk antyder at et forløp er til ende og et nytt begynner. Også dette med bue.
Det slår meg gjennom hele konserten at Mats Eilertsen denne kvelden bruker mye mer bue en jeg er vant til å høre i jazzsammenheng. Denne gang utvikles et tema som for enkelthets skyld kan karakteriseres som «østlig» i forsiringer og intonasjon. Men slektskapet er kanskje like gjerne med musikk-kulturer rundt Middelhavet, slik bassistkollega Renaud Garcia Fons formidler Méditerranées.
Like forenklet kan jeg beskrive tredje forløp som et forløp som har elementer av norsk folkemusikk i seg, i hvert fall tema som kan bære kimen av en salmetone. Ett strekk låter litt mer rocka, med en bredt svingende distortion rundt kontrabasstonen. Konserten avsluttes med nye lange toner og griper slik tilbake til åpningen. Men tonene er lysere, ikke så seige. Inntil Eilertsen stemmer de dypeste strengende helt ned og bringer oss til noe som tangerer subsoniske svingninger.
Jeg har hverken absolutt gehør eller fonografisk hukommelse, likevel er det mange elementer jeg kjenner igjen fra soloalbumet «Solitude Central» som kom ut tidligere i år. Dette er et konsertopptak fra en konsert i Christer Falcks Koronerulling-serie holdt nettopp på Sentralen i fjor. Det albumet er herved anbefalt. Mats Eilertsens solokonsert skiller seg ut, både i Eilertsens egen mangfoldige produksjon, men også i den like mangfoldige solokontrabasskonserttradisjonen etter så pregnante og vidt forskjellige utøvere som Barre Phillips, Red Mitchell, Johnny Dyani og Dave Holland for å nevne noen.
Tekst: Carl Petter Opsahl og Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim, Oslojazz/Toril Bakke, Oslojazz/Anna Rogneby, Oslojazz/Nuno Pissarra
