VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 24. SEPTEMBER 2022: Takk! Så var vi her igjen. Da vi hørte Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra første gangen for bare tre år siden, suste vi ut av atmosfæren med opplevelsen av sterke akselerasjonskrefter som pekte langt ut av vår hjemlige posisjon i et bemerkelsesløst solsystem i en av Melkeveiens bemerkelsesløse strukturer, Orion-armen. Dette er en liten utstikker av gassskyer og stjerner – mellom to av de viktigste makroskopiske armene til den stavformede spiralgalaksen vi er en del av.
Orion-armen ligger som en bro mellom armene som er gitt navn etter retningen vi kan se dem i, henholdsvis stjernebildene Skytten og Perseus. Det meste av de ikoniske bildene som Hubble-teleskopet har gitt oss er fra dette lokale området i den store galaksen. Om det supersoniske orkestret forlot Jordens atmosfære 19. juli 2019, har det nå nådd relativistisk hastighet og lagt systemet der vår egen stjerne, Sol, er livgiveren og den sentrale krafta, langt bak seg. Selv om romskipet startet over førti år etter Voyager-kapslene ut i rommet, har de for lengst tatt disse igjen. GNiSO er nå dypt inne i et interstellart rom der Sol selv er en svak liten prikk i bakspeilet til et stort rom.
Med Gard Nilssen som kaptein, tar nå skipet steget ut av den lokale Orion-armen og kommer inn i de mer sentrale deler av Melkeveien. «Jeg ser, jeg ser. Jeg er visst kommet til feil klode. Her er så underlig», skrev salige Sigbjørn Obstfelder, og satte med det dype spor i sinnet til mang en yngling som tolket diktet sønder og sammen. Og som kjente seg hjemme i opplevelsen av fremmedgjøring, av ikke å ha noe hjem. Arken med det lange navnet – som kanskje kan forkortes til GNiSO – er riktignok ikke fremmedgjort overfor sin verden, men ensemblet skaper sin egen verden.
Som Obstfelder gjorde før dem, setter de dype spor. Som Obstfelder har gjort, forteller de noe viktig, dypt og inderlig, om livet. Om det å være i verden. Tanta i Akersgata, som avisa en gang ble omtalt som, Aftenposten, skrev i omtalen av Obstfelders bok Digte, at «større nonsens, end denne bog indeholder, er aldrig blevet udgivet på prent i vort land». Men vi vet i dag at den som ikke ser framover, ikke ser det som kommer. Obstfelder overlevde, Obstfelder lever, selv om han døde kort etter av tuberkulose, bare 33 år gammel. Og Tanta tenker nok ikke likedan om Obstfelder. Romskipet foran oss på scenen er 3,3 år gammelt, men det kommer til å leve lenge. Lenge. Håper vi. For vi er ikke i tvil om storheten — og det totale fraværet av nonsense — i det som utspiller seg foran oss.
For Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra ser framover. Her hviler man verken på gamle laurbærblad, eller søker å opprettholde en tid og en verden som er i ferd med å renne ut. Obstfelder kunne av naturlige årsaker ikke tenke på det å besøke planet B, en planet stor som Jorden som sirkulerer innenfor Gullhårsonen rundt stjernen Proxima Centauri. Men han var jo ikke fremmed for å vandre blant stjernene: Når han sier at «Jeg ser på den hvide himmel, / jeg ser på de gråblå skyer, / jeg ser på den blodige sol. / Dette er altså verden. / Dette er altså klodernes hjem», så er det som han beskriver den mulige utsikten på overflaten til PC B. Det supersoniske orkestret kan drømme om utsikten på planeter langt utenfor planet B. På de samme vingene som Obstfelder reiste, reiser også det supersoniske monstret ut i den store verden. For nok en gang legger altså orkestret alen til sin vekst. Nå kommer de til Oslo med nyskrevet musikk, igjen styrt og arrangert av Nilssen og André Roligheten. Men her er det overhodet ikke underlig.
Tvert imot, her er det vakkert å være. Her er det deilig å fare med. Men i motsetning til Henrik Ibsen, risikerer mannskapet ikke at skuta seiler på grunn. Åjoda, risiko tar de, men de har kontroll. For aldri har vel Mor Åse eller andre, sett et stort orkester som er så til de grader stappet med profesjonell musikalitet, kunnskap og evne og vilje til å omsette det til heftig musikk.
Gard teller opp og vi er i gang med «The Space Dance Experiment». Danse? Nei … Riktignok har vertskapet lagt opp til ståplasser en masse foran scenen. Men her skal vi inn i musikken, grave oss ned i detaljer i lydbildet, i de mange stemmer, i spillet mellom dem. Vi har ikke tid til å danse – det får dokka, teddybjørnen Per eller andre ta seg av.
Det tar kun sekunder før vi skjønner at GNiSO nå er på et helt annet sted enn de tidligere konsertene. Den nye musikken legger ikke bare alen og favner til ensemblets vekst, det er mer snakk om kilometer og megameter. Det er fullt kjør fra første takt og tone, trøkk og energi. Goran Kajfes, mannen fra la Tyresö – like sørøst for Stockholm kommune, setter standarden.
Men la oss ta dette stjernelaget fra venstre mot høyre: Mette Rasmussen og Maciej Obara altsax, Eirik Hegdal på klarinett og saksofoner, Signe Emmeluth på altsaksofon, Per Texas Johansson på fløyte, klarinett, bassklarinett, kontrabassklarinett og tenorsaksofon, André Roligheten på tenor- og bassaksofon og fløyte, Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon, Goran Kajfes og Thomas Johansson på trompet og ute på høyrekanten, Guro Kvåle og Erik Johannesen på trombone.
Og så: I midten verdens heftigste og mest drivende kraftverk på full stopp, skrudd til 11, øs, pøs fusjonsenergi: Ole Morten Vågan, Ingebrigt Håker Flaten og Petter Eldh på kontrabass, med Håkon Mjåset Johansen, Hans Hulbækmo og sjefen, Gard Nilssen på trommer.
Rasmussen følger opp dansen i rommet og vi er i himmelen. Den sjette, syvende, åttende, … uansett hvilken. «Spending Time with Ludvig» har jo en åpenbar referanse for de som kjenner Gard Nilssens hjemlige situasjon. Det er godt med futt og fart i den gutten. En avslappet følelse, der det kun dreier seg om å ha det moro. Far sjøl setter farge på leiken.
Et intenst triospill med Per Texas Johansson, Petter Eldh og Gard Nilssen i interaksjon med et heftig tutti-spill. Roligheten er roligheten selv og leder med myndig hånd bandet gjennom ruskete farvann. Hu, hei, hvor det går! Hu, hei, her er det friskt og lett. Her leikar vinden i kåte sprett. Emmeluth tar oss videre inn i den musikalske fjellheimen.
Gard annonserer «Letter to Alfred». Ikke vet jeg om det er Oscar Wilde som er inspirasjonen, men Wildes brev til Bosie, lord Alfred Douglas, er vel de mest kjente brevene til en Alfred som finnes. Som en synkron dans i et svømmebasseng, strammer Håker Flaten og Vågan sine G-strenger, og turtallet er raskt oppe i de øvre sfærer. Håker Flaten, Vågan og Roligheten danser over et ensemblegenerert landskap. Per Texas Johansson legger et kjellergulv med kontrabassklarinett. Hegdal spiller C-melody saksofon over en swingende punktert G-drone. Vi får et heftig samspill i bånn når Roligheten skifter til bassax og Møster tar opp barytonsaksfonen.
Det er flere nye dimensjoner i musikken siden sist: For det første er enda mer solid gjennomarbeidet, men det er også en dramaturgisk idé og tanke bak det som ikke var like synlig tidligere. Når man så i tillegg har flere av klodens beste og mest distinkte musikere på sentrale plasser, der ingen bare gjør «sin greie», men anstrenger seg for å bygge en helhet, et kollektiv, så blir det ikke bare bra. Det blir heller ikke bare veldig bra. Det blir j…lig bra!
«Boogie!» sier bandet … woogie sier vi! Rytmisk, arytmisk, polyrytmisk, kontrarytmisk, det er alltid sammensatt, mangesidig. Men hele tiden er det en logikk bak det som skjer, en struktur, en tanke. NOe som gir det mening. Det er som en lang reise på sjøen, eller ut i rommet. Du kan planlegge akkurat så langt, resten er opp til naturen, til tilfeldigheter, til dagsform, til energi. Men når alt treffer, som i dag, så blir det både hersides og hinsides tøft, overveldende og skjønt. «Supersonic»: Endelig har GNiSO en trombonerekke. Ikke til forkleinelse for Erik Johannesens mange tidligere bidrag, men med Guro Kvåle kommer det en energi og dimensjon til hele orkestret som er smittende, medlevende, medskapende. Et duo-samspillende trombonekor gir nok mange i salen trua tilbake på dette til tider underkjente messinginstrumentet. En bitteliten referanse til Ellingtons og Barney Bigards «Mood Indigo» sveiver forbi, gjør den ikke?
Vi diskodanser med delfiner, «Dolphin Disco». Det er vanskelig ikke å tenke på Herbie Hancocks «Dolphin Dance» straks det angis en slik tittel, ei låt fra Hancocks store Blue Note-skive Maiden Voyage. Impressions. Hulbækmo danser. Men det er han jammen ikke aleine om. Et treblås-kor med Johansson dansende på toppen. «SP68», nøkkelen ligger i spenningen mellom de sytten forskjellige stemmene.
Herlig, som et friskt bad i et fjellvann en solvarm dag, der vannets kulde prikker i leggene. Publikum forlanger et ekstranummer. Og får det, selvfølgelig! Vi får … det som nærmest må betegnes som orkestrets ‘theme song’, «Bøtteknott». I en versjon der alle hemninger slippes løs, mens Rolighetens bassaksofon lager et gulv som kan takle den heftigste låvedans, om gjestene er aldri så mye yre elefanter eller ikke. Og virkelig: This jive is jumpin’! Fats Waller sitter vel på en sky over oss og gliser bredt.
Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra overlever på tross av at det jo må være en planleggingsmessig, prosjektøkonomisk og logistisk umulighet. Det er som i jordas evolusjonshistorie, organismer som dette ville etter svært kort tid måtte gi tapt for naturens krav til bærekraft og overlevelsesevne. De ville raskt tape i kampen for tilværelsen — de var de minst miljøtilpassede skapningene i parkern. Men ensemblet overlever altså på tross av dette, fordi det strømmer over av livskraft, entusiasme, og glede. Fordi det gir så uendelig mye mer enn det tar – til alle deltakere i den supersoniske dansen. Til musikere, til publikum, til verden.
At Gard Nilssen fremdeles orker, er vi han stor takk skyldig. Det økonomiske og organisatoriske utbyttet er ganske sikkert så lite at som insentiv for å fortsette har det negativ kraft. Insentivet ligger i at alle deltakere overveldes av det musikalske og livgivende utbyttet. Vi opplever at GNiSO betyr noe for de involverte — når fire eminente messingblåsere, sju eksellente treblåsere og seks fyrbøtere i verdens tøffeste kraftverk leverer av sitt aller beste i en sammenheng som dette, så må det fortelle et budskap om noe svært viktig. Om at utbyttet allikevel er stort nok, kanskje mer enn stort nok. At det publikum tar med seg hjem etter konserten betyr noe annet og mer enn den økonomiske belastningen.
For om du ikke går fra en konsert med Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra med et bredt smil om munnen, så er du laget av granitt. På oss andre blir smilet bare breiere og breiere. Vi priser oss lykkelige for at vi er i live så vi kan oppleve dette, alt mens ansiktsmuskulaturen uten anstrengelse strekker seg mer og mer. Og det er vel akkurat dette våre offentlige kulturstøttemidler er ment å brukes til, er det ikke? Denne merverdien som ligger i at hver enkelt av oss har fått en utviklende, meningsfylt kulturopplevelse som vi alle vokser på.
Igjen: Takk, til Gard Nilssen, til André Roligheten, til hele GNiSO! Vi ses nok igjen … håper jeg!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim
Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra
Gard Nilssen
Mette Rasmussen
Petter Eldh, Goran Kajfes, Gard Nilssen, Thomas Johansson og Guro Kvåle
