Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Med fellesskap blir jazzen bygget

JAZZFEST SKIEN, DAG 2, FREDAG 15. OKTOBER 2021: «Og kom der ogsÄ tider da byen sank i grus, / ved felles lÞft omsider stod atter hus ved hus». Jeg vet ikke hvor mange ganger byen ved skillet brant ned, men i det minste er det rundt ti ganger etter at GimsÞy kloster brant ned i 1546. Dette er i seg selv ikke noe bemerkelsesverdig for en by som har sine rÞtter tilbake i middelalderen. Kanskje var det enda godt at byen ikke brant opp pÄ 1620- eller 1630-tallet! For da ville raskt Skien i dag kunne ha vÊrt et svakt minne om en historisk plass, mens den da nyanlagte barokkbyen Kristiansvik i dag ville vÊrt sete for Ärets Jazzfest. Var det en ting den da rÄdende danskekongen, Christian Kvart, var god pÄ, sÄ var det nemlig Ä etablere nye byer etter bybranner. Eller kanskje ville det gÄtt helt annerledes. Den brannen som sterkest kjennes igjen i dagens bybilde, er nok uansett den (forelÞpig) siste brannen, en brann som la det meste av byen Þde da den herjet i 1886.

For som kjent: Det er til grenenes land vi har forflyttet oss — for Ă„ oppleve det som i vĂ„r virkelighet er kjent som Jazzfest Skien over tre dager i midten av oktober 2021. I det vi ankom Skien sentralstasjon – som for Ăžvrig slett ikke er sĂŠrlig sentralt plassert – med toget fra Oslo, var det vi undret oss: NĂ„r kom jazzen – eller den improviserte musikken – egentlig til Skien og Grenland?

Det vanligste er Ă„ peke pĂ„ en musikant som slo seg ned i Skien pĂ„ et tidspunkt da han nettopp hadde fullfĂžrt sine tjue fĂžrste rundreiser pĂ„ denne klodens fart rundt sola. RanavĂŠringen Guttorm Guttormsen flyttet hit i 1970-71 og var raskt med pĂ„ Ă„ etablere Grenland Jazzklubb. Men det var ogsĂ„ flust med unge lokale krefter: Som Klakegg-brĂždrene BjĂžrn og Rune, BjĂžrn Kjellemyr fra Bamble, ‘Bastian’ Bastiansen, og etter hvert ogsĂ„ den enda yngre trommeslageren Audun Kleive. Bare for Ă„ nevne noen. For det er grenenes – og Grenlands – fellesskap vi vil hylle i dag. En ting er klart; det var et flott liv i Grenlandsdistriktet utover 1970-tallet. Men jeg har skjĂžnt at det greniske fellesskapet ikke alltid sto like sterkt i tiĂ„rene etterpĂ„.

For Ä finne den improviserte musikkens arnested i regionen, mÄ vi nok gÄ langt lenger tilbake enn til 1970. Vi var i gÄr innom tanken pÄ at det kanskje ble improvisert musikalsk pÄ GimsÞygodset allerede for rundt tre hundre Är siden. Men vi skal enda lenger tilbake, mye lenger tilbake. Minst sÄ langt tilbake som da den alvelike grenekongen Olav Geirstad-alv levde. Kong Olav var ifÞlge Ynglingesagaen konge her i strÞket pÄ 800-tallet.

Med Olav som utgangspunkt gÄr ogsÄ historien om Grenland enda lenger tilbake. Til begynnelsen. Som del av historien i Ynglingesagaen, kunne jo ynglingen Olav fÞre sin slekt hlt tilbake til Odin selv. I Ynglingatal sies det at

«Ok niĂ°kvĂ­sl/ Ă­ NĂłregi/ ĂŸrĂłttar ÞrĂłs/ of ĂŸrĂłazk hafĂ°i;/ rĂ©Ă° Áleifr/ Upsa forĂ°um/ vĂ­Ă°ri grund/ ok Vestmari,/ goĂ°um glĂ­kr,/ ok Grenlands fylki»

eller «Og Odins sterke slektsgren hadde vokst seg kraftig i Norge; Olaf [den gudelike] rÄdde fordum over Upses vide land og Vestmar, og over Grenlands fylke». Olav var sÄ tydelig ingen hvem som helst.

Olav ble muligens fÞdt rundt Är 800, og ifÞlge Snorre var han dessuten den nitten Är eldre storebroren til Halvdan Svarte. Kong Olav kan for Þvrig ogsÄ vÊre den samme som den yngste av kongene Gandalf, han som Halvdan Svarte kriget med. Og ja, det er nok derfra John R.R. Tolkien har hentet navnet han ga til den mytiske maiaen Mithrandir, en av de fem istarene som vandret i Midgard.

Alvekongen Olav var en krigsherre, en kriger som ogsĂ„ fĂŽr vidt omkring. Irske tekster – sĂ„kalte Ă„rsannaler – kan tyde pĂ„ at han var konge i Dublin tidlig pĂ„ 800-tallet. Det omtales der en norsk konge i Dublin med navnet Amhlaeibh, som har likhetspunkter med Olav Digerbein som han ble kalt. Men kampkjĂŠr som han var, skulle det allikevel bli sykdom som ble hans endelikt. Intet Valhalla for Olav. Kanskje var det podagra som tok knekken pĂ„ ham til slutt, det kunne jo forklare tilnavnet han fikk: I Ynglingatal sies det nemlig om hans endelikt at

«Unz fĂłtverkr/ viĂ° Foldar ĂŸrÇ«m/ virĂ°a vin/ of viĂ°a skyldi;/ liggr gunndjarfr/ ĂĄ GeirstÇ«Ă°um/ herkonungr/ haugi ausinn»

«Inntil fotverk overvant menns venn ved Foldens kant; den kampdjerve hÊrkonge ligger nÄ dekket i en gravhaug pÄ Gjerstad». Hvor Gjerstadhaugen ble anlagt, er i dag ukjent. Men bare sÄ det er sagt, siden Gokstadkongen dÞde i kamp, er det ganske sikkert ikke Olav Gjerstadkongen som ble hauglagt der. Muligens lÄ visst nok Olavs Gjerstad i Bamble.

SÄ lenge han levde ble det helt sikkert svÊrt ofte spilt og danset til improvisert musikk ved kong Olavs hoff. Som det ogsÄ ble ved hans forfedres hoff. Olav var sÞnn, eller muligens sÞnnesÞnn, av Halvdan «den milde og matille». Halvdan fikk kanskje (deler av) Grenland i medgift med sin hustru Liv. Hun skal nemlig selv ha vÊrt datter av en kong Dag av Vestmar, konge over de ytre delene av grenenes land.

Med kong Dag og hans datter Liv kommer vi altsÄ tilbake til 700-tallet. Det er ennÄ et par hundreÄr etter at Jordanes skrev om grenene for ller fÞrste gang. Det innebÊrer at vi kan si at dagens Jazzfest Skien kan sies Ä inngÄ i en minst 1200 Är gammel tradisjon med improvisert musikk. Avbrutt selvfÞlgelig av noen hundreÄr der kirke og prester la sine klamme hender over alt som smakte av frivolitet og dans. Jeg har vanskelig for Ä tro at presten Gustav A. Lammers hadde sÊrlig sans for improvisert musikk da han virket i Skien, fra 1848 og de neste tretti Ärene.

Etter de gode jazzÄrene pÄ 1970-tallet, ebbet driften av den davÊrende jazzklubben Grenland jazzklubb ut i lÞpet av 1980-Ära. Men noen Är seinere, i 1992, ble Grenland jazzforum startet, nÄ som fortsatt eksisterende jazzklubb i Porsgrunn. Og alt var fryd og gammen? Nei, sÄ enkelt var det tydeligvis ikke!

I 2009 tok noen, blant annet den ene av Ă„rets prosjektledere for Jazzfest Skien, saksofonisten AndrĂ© Kassen, initiativ til Ă„ etablere en ny jazzklubb – i Skien. Jazzklubben Skiensjazzdraget ble stiftet i september 2009. Uansett om det var et skisma eller en union, sĂžrget noen rundt Skiensklubben, i samarbeid med blant andre grenen Bugge Wesseltoft, Ă„ starte en lokal jazzfestival, Jazzfest Skien, i 2017. En fĂžrste todagers festival med blant annet Marilyn Mazur og Lage Lund pĂ„ programmet ble avholdt i november dette Ă„ret. «Det har vĂŠrt en drĂžm for meg i mange Ă„r Ă„ starte en musikkfestival i Grenland bygd opp rundt alle de fantastiske musikerne som kommer herfra. Endelig har vi fĂ„tt det til», sa Wesseltoft den gangen. Wesseltoft har sĂ„vidt jeg har skjĂžnt sine rĂžtter i Klyve, mellom Skien og Prosgrunn, i Solum. Stedsnavnet Klyve gĂ„r forĂžvrig tilbake til jernalderen, og lenge fĂžr bĂ„de kong Olav og hans potensielle oldefar, kong Dag. SĂ„ kanskje kan det til sist vise seg at Bugge Wesseltoft selv er av improviserende kongsslekt?

Det andre Ă„ret, i 2018, ble Jazzfest Skien utvidet til en tredagers festival, denne gangen i oktober, med blant annet Goran Kajfes’ Subtropic Arkestra pĂ„ programmet. I 2019 var Jazzfesten tilbake i november, mens 2020-festivalen rĂžyk ut pĂ„ koronarestriksjoner.

Fire Ă„r etter starten – i oktober 2021 – er festivalen ved fjerde gangs gjennomfĂžring en etablert aktĂžr i det norske jazzfestival-landskapet. Og for fĂžrste gang er altsĂ„ salt peanuts* pĂ„ plass. Årets festival er planlagt og tilrettelagt av Ă„rets to prosjektledere, Kassen og trompeteren Thomas Johansson. Sammen med Bugge Wesseltoft har de booket og kuratert programmet til Ă„rets festival.

Denne andre dagen skal vi til Ibsenhuset, som jo om ikke lenge er 50 Ă„r. Vi skal inn i Peer Gynt-salen, der det er ryddet til god klubbstemning med smĂ„bord. I det vi ankommer i god tid fĂžr dagens fĂžrste konsert med AndrĂ© Roligheten og hans bestillingsverk «Transmission», mĂžter vi i foajeen bysbarnet Henrik Johan som ble fĂždt her i byen i 1828. «Jeg er (…) fĂždt i en gĂ„rd ved torvet, Stockmanns gĂ„rd som den dengang kaldtes. Denne gĂ„rd lĂ„ lige imod kirkens forside med den hĂžye trappe og det ansĂ©lige tĂ„rn. Til hĂžjre for kirken stod byens gabestok og til venstre lĂ„ rĂ„dstuen med arrestrum og ‘dĂ„rekisten’. Den fjerde side af torvet intoges af latinskolen og borgerskolen. Kirken lĂ„ frit i midten.» Slik beskriver Henrik Ibsen selv Ă„stedet for hans fĂžrste leveĂ„r i Skien.

Nina Sundbyes statue fra 1993, gjengir Ibsen med et biskt utseende. Det er som om han igjen er pÄ vei fra sin leilighet i davÊrende Drammensveien nedenfor Slottet i Oslo, pÄ vei til Grand Café like ved Stortinget. Innesluttet i sine enge tanker. Bisk og diminutiv, statuen er visst nok bare 1,16 meter hÞy, inkludert blokken min navnebroder stÄr pÄ. Riktignok var ikke Ibsen hÞy, han skal ha vÊrt 1 meter og 57 centimeter, men den figuren som stÄr i foajeen i Ibsenhuset gjÞr ham nok en god del mindre enn han var. Men stÞrrelsen og det stramme utseende fÄr jo hele figuren til Ä minne om en tettpakket kruttÞnne pÄ grensen mot antennelse og eksplosjon, det virker som det er lite som skal til for at Sundbyes Ibsen skal tenne pÄ alle pluggene. Kanskje akkurat som forfatternes viktigste verker sÞrget for i sin samtid?

Tenning pÄ alle pluggene ble det definitivt i Peer Gynt-salen pÄ denne kvelden i 2021. Fra begynnelsen med André Rolighetens kvartett, til avslutningen med overflÞdighetshornet Gard Nilssen Supersonic Orchestra.

Rolighetens bestillingsverk «Transmission» ble bestilt til dette Ärets Jazzfest Trondheim i mai i Är. Tidlig inviterte Trondheimsfestivalen Jazzfest Skien til Ä samarbeide om prosjektet, et tilbud Grenlandsfestivalen tok imot med Äpne armer, forteller Thomas Johansson. Dette blir vÄr mulighet til Ä hÞre verket og kvartetten for aller fÞrste gang.

Til Ä framfÞre verket sammen med seg har Roligheten plukket Matthias StÄhl pÄ vibrafon, Jon Rune StrÞm pÄ kontrabass og Gard Nilssen pÄ trommer. NÄ skulle Roligheten og hans kumpaner presentere verket pÄ hjemmebane, hjemme i Grenland.

Det bÊrer i introen rett inn i et landskap som oser av Coltrane i perioden rundt 1963. FÞr det gÄr over i en hylende bra calypso. Rekk opp handa de som ikke tenker Sonny Rollins ved sammensetningen calypso og tenorsaksofon.


André Roligheten «Transmission»

Sonny Rollins er den aller siste gjenlevende av de store saksofonistene i jazzhistoria, selv om han for lengst har lagt ned hornet for siste gang. Men vÄr sorg over dette lettes av at vi har en rekke dyktige, og ikke minst musikalske horisontutvidende, musikanter som kanskje kan ses pÄ som Rollins og Coltranes musikalske barnebarn. Som André Roligheten. Og hans medmusikanter.

De koker en velsmakende lapskaus, en ragoût, en bourguignon, gulasj. I slike retter er det én ting som er viktigere enn alt annet, Ä skape harmonier mellom alle de forskjellige smakene slik at helheten blir stÞrre enn summen av delene. Rytmikk, harmonikk, melodikk, time, swing, farger, alt avstemmes og presenteres for Ä gjÞre den musikalske lapskausen best mulig, mest smakende. Roligheten setter ikke bare fyr pÄ det hele, han er i fyr og flamme, han er ilden selv.

Jeg har sett ham gjennom det som nÄ er blitt en Ärrekke utvikle sitt tohornspill, der han samtidig spiller pÄ sopran- og tenorsaksofon. Et spill som ingen med det aller minste kjennskap til jazzhistorien etter 1960-65 kan se pÄ uten Ä tenke pÄ Rahsaan Roland Kirk. I begynnelsen var det morsomt, som en slags gimmick, og etter hvert ble det med et parallell-oktavspill fint Ä hÞre pÄ, men ikke grenseutvidende.

Men nÄ har Roligheten virkelig perfeksjonert teknikken og ikke lenger bruker tohornspillet kun som en lydmessig variasjon, men som et melodisk og harmonisk strategisk verktÞy. NÄ smaker det ikke bare fugl og fisk av det, nÄ er det like fÞr Michelin-mannen bÞr drysse mange stjerner over dette musikalske kjÞkkenet. Gard Nilssens trommespill er oppfinnsomt, variert, med en danseaktig bruk av og lek med time. Finurlige smÄ og store mÞnstre, som intrikate filigransarbeider pÄ en bolesÞlje fra Vest-Telemark. En solosekvens med klubber sitter som ei kule, som ein oppkuv i eit vakkert Telemarklandskap.

StrÞms basspill er heftig, rÞft og tÞft. Det skaper en rÞffere rivekant i musikken som verket til Roligheten tjener pÄ. Samtidig er StrÞm solid pÄ plass nÄr det trengs og bygger grunnfundamenter som stÄr solid, selv om det til tider kan blÄse svÊrt friskt pÄ toppene. Men det blÄser ikke bare ville hÞststormer, milde sommerbriser varmer oss ogsÄ underveis. Dette siste ikke minst underbygget av vidunderlige Matthias StÄhl. Hans spill er sÄ svensk, sÄ skandinavisk, medrivende oppfinnsomt. Dette aleine bÞr fÄ Michelin-mannen til Ä Äpne alle de stjerneholdige kassene sine pÄ vidt gap.

Med vibrafon er det for mange av oss lett Ă„ tenke pĂ„ en rekke med musikere som strekker seg fra Lionel Hampton, via ikke minst Milt Jackson, til Gary Burton. Men heldigvis ogsĂ„ til en serie med mer hjemlige favoritter som har levert fornyelse til litteraturen om melodisk perkusjon, som for eksempel norske(!) Rob Waring og unge Amund StorlĂžkken Åse. Men ikke minst har vi Matthias StĂ„hl. Og takk for det!

Verket «Transmission» girer opp til god musikk! Men dette er bare starten. FÄ det ut pÄ landeveien og gir opp til bÄde femte og sjette gir.

Mens vi cruiser langs europaveien i femte gir etter dette, gjÞr vi oss klar til et nytt mÞte med Siril Malmedal Hauge og hennes gruppe. Tidligere i Är ga hun og hennes kvintett ut andrealbumet «Slowly, Slowly», anmeldelsen kan du lese her. Siden plateslippet i vÄr har vi i salt peanuts* hatt glede av Ä hÞre hennes gruppe bÄde pÄ Kongsbergfestivalen i juli og pÄ septemberfestivalen pÄ Vossevangen.


Siril Malmedal Hauge

Og altsÄ nÄ, i Peer Gynt-salen i Ibsenhuset, Skien. Med Kjetil Mulelid pÄ klaver, Martin Myhre Olsen pÄ saksofoner, Torgeir Standal pÄ gitar, Henrik LÞdÞen pÄ trommer og Bårður Reinert Poulsen pÄ kontrabass. De starter med tittellÄta fra det nye albumet, «Slowly», og vi skjÞnner raskt at vi ikke trenger Ä gire ned etter kveldens fÞrsteetappe. Innledningsvis virker det riktignok som om lyden ikke er riktig pÄ plass, en alt for lang romklang smÞrer bort alt for mange detaljer i musikken. Men etter hvert faller det pÄ plass og vi kan igjen nyte detaljene i musikken.

Med Bårður Reinert Poulsen pÄ bass i kveld er tre-firedeler av kvartetten Wako pÄ plass i bandet. Om det skulle vÊre den aller minste tvil pÄ forhÄnd borger det i seg selv for god musikk. Men den tvilen skulle uansett vÊre totalt overflÞdig. Malmedal Hauges musikk er medrivende, spennende, og med utfordrende elementer. Ikke minst fordi hun unngÄr den Äpenbare fella med Ä presentere det i form som «smooth popjazz», blir det aldri kjedelig.

«Wooden Hotel». Samspillet er fortreffelig. Myhre Olsens og Malmedal Hauges diskrete guiding av musikken er utsÞkt. Det er bare Ä la seg rive med av strÞmvirvlene som musikken danner i Klosterfossen ikke langt herfra. Og selv om kalenderen viser 15. oktober, er det ikke kaldt i vannet. Behagelig forfriskende, uten at vannet er sÞvndyssende varmt, tepida som noen ville si det. Nei, musikken er som livgivende vann, dette er musica vegeta.

«Featherlight». Malmedal Hauge forteller store historier om smÄ Þyeblikk, som nÄr den rimfrosne isen blinker i sollyset, alt mens du stille glir pÄ isflaten pÄ nyslepne skÞyter om skjÊrer hvite spor over isflaten. HÞrer du den knasende kulda? «When will». NÄr vil jeg se deg igjen? FÞr  det hele fÄr apokalyptiske dimensjoner, med «Transfixed» fra fÞrstealbumet «Uncharted Territory». Mulelid og Myhre Olsen har en intens dialog som setter spor i hjerterÞttene.

LĂ„tene kommer nĂ„ som perler pĂ„ ei snor, neste ut er tittellĂ„ta fra det nevnte fĂžrstealbumet, med Standal pĂ„ akustisk gitar. «Albatross» svever med et dommedagsbudskap over oss pĂ„ sine brede vinger. Lytter vi? Det er ikke romantisk sĂžlestoff Malmedal Hauge serverer oss. Her er det alvor. Men med et sjarmerende smil – og glimt i Ăžyet.

Det suger deg inn, solospillet til Mulelid. LĂždĂžens smakfulle trommespill setter farge, smak og lukt pĂ„ musikken. Myhre Olsens fascinerende linjefĂžringer og harmoniske leik. Standals opp- og medrivende gitarspill. «Scent of Lilac». Vi har hĂžst, men «  spring is here »! Lyset skinner i alle regnbuens farger. «Pearls», «  they are pearls 
 of different shapes 
 and different colors». BĂĄrĂ°ur Reinert Poulsens sugende vakre, klingende, syngende basspill.

SĂ„ fĂ„r vi «Magic Fruit» – som blant annet forteller om all nĂŠringsrikdommen som skjuler seg i fruktene fra baobab-treet. Rike pĂ„ C-vitaminer, effektive mot mageproblemer, baobab-frukt er nĂŠrmest vidundermedisin. Selv om det altsĂ„ henger tolv flaggermus i taket over deg, og afrikanske maur vandrer freidig over madrassen.

FÞr det hele avsluttes med «Wanderlust», om utferdstrangen, gleden over Ä vÊre pÄ vei. PÄ vei mot noe nytt. Men vi vil ikke riktig slippe taket, sÄ vi trenger tid fÞr vi skal kaste oss ut i galskapen som er neste post pÄ programmet i kveld. Vi mÄ lande.

Etter at vi har snudd nesa hjemover igjen etter den siste utferden, og landet, benker vi oss til pÄ samme sted for Ä tilbringe halvannen time i lag med Gard Nilssens Supersonic Orchestra. Dette blir fjerde gangen jeg setter meg ned for Ä lytte til en levende framfÞring av musikken som Gard Nilssen og André Roligheten har skrevet til dette store bandet, «If you listen carefully, the music is yours».

Du kan her lese vÄr anmeldelse av den aller fÞrste konserten under Gard Nilssens residentskap ved Moldejazz i 2019. Albumet som ble produsert av opptaket fra denne konserten er selvfÞlgelig ogsÄ anmeldt i salt peanuts*. I februar 2020 var Supersonic Orchestra pÄ en liten miniturné til Trondheim, Bergen og Nasjonal jazzscene i Oslo. Sist hÞrte jeg og andre orkestret under Ärets Oslo jazzfestival i Marmorsalen i kulturhuset Sentralen.

Jeg setter meg altsĂ„ ned for Ă„ lytte til bandet for fjerde gang i lĂžpet av de drĂžye to Ă„rene som har gĂ„tt siden debuten i Teatret VĂ„rt i Molde i uke 29 i juli 2019. Aldri, jeg gjentar med sterkere kraft; aldri, har jeg hĂžrt det store orkestret – som pĂ„ tross av noen overfladiske likhetspunkter, er et stort band, men langt fra er et storband – bedre enn denne kvelden.


Gard Nilssen Supersonic Orchestra

Jeg har karakterisert orkestret og musikken som et musikalsk overflÞdighetshorn. I dag er dette cornu copiae sÄ kopiÞst overflommende at det er sÄ godt som umulig ikke Ä gi seg totalt hen, legge seg til rette pÄ disse swingende, dansende, undulerende leier av vellyd, og reise av sted.

Musikken kjenner vi etter disse fire levende mĂžtene, etter hvert ganske godt. I dag er hovedbesetningen fra Molde — med ett eneste unntak — tilbake og pĂ„ plass. Ei blĂ„serrekke ut av he…te. Mette Rasmussen og Maciej Obara pĂ„ altsaksofoner. Eirik Hegdal pĂ„ sopran- og barytonsaksofon, samt B♭-klarinett, AndrĂ© Roligheten pĂ„ sopran- og tenorsaksofon, samt pĂ„ den strĂ„lende bassaksofonen som skaper et helt nytt rom i musikken. Per Texas Johansson pĂ„ tenorsaksofon, E♭- (og B♭?)-klarinett, og pĂ„ kontrabassklarinett av ‘paper clip’ eller binderstypen, Kjetil MĂžster pĂ„ tenor- og barytonsaksofon, Goran Kajfes og Thomas Johansson pĂ„ trompeter, Erik Johannessen pĂ„ trombone. Hanna Paulsberg fra fĂžrstegangs-oppstillinga er naturlig entlediget for tiden, men det gjĂžr ikke stort nĂ„r Ă„rets JazZtipendiat fra Moldejazz, Signe Emmeluth, stiller opp pĂ„ altsaksofon.

Og sÄ: tre eminente bassister; fra venstre, Ole Morten VÄgan, Ingebrigt HÄker Flaten og Petter Eldh. Hver sidestilt med trommeslagerne HÄkon MjÄset Johansen, Hans HulbÊkmo og «far sjÞl», Gard Nilssen.

NÄ skal altsÄ Nilssen og Roligheten for fÞrste gang presentere musikken og orkestret pÄ hjemmebane. Heime, burte, uavgjort? Her blir det total heimesiger. 16-0! Minst!

«Premium Processing Fee», «BÞtteknott», «Teppen Dance», kua fikk fela eller var det omvendt? Det luer varmt og intenst i Ibsenhusets Peer Gynt-sal. Her kommer ingen BÞygen fram, det er rett og slett ikke plass til ham med den store musikken som fyller rommet. Overtrampet blir BÞygen, og ikke bare forbigÄtt. Og det skjer overhodet ikke i stillhet.

Hvorfor fungerer det bedre enn noensinne i dag? Dette er ett av disse store mysteriene som ligger bak det vi kaller vakker og god musikk. Noen ganger klaffer det bedre enn noensinne fÞr. Noen ganger er alt pÄ plass, og enda mer. Uten at du verken kan forutsi det, eller peke pÄ hva som gjÞr det mulig. Som i dag.

Men jeg vil peke pĂ„ noen sentrale elementer som i det minste bidrar til gjĂžre dette mulig. For det fĂžrste opplever jeg at linjefĂžringene og struktureringen av materialet er blitt bedre. Ikke minst skyldes dette klar og konsis ledelse og retningsangivelse av AndrĂ© Roligheten. For det andre har som allerede nevnt introduksjonen av Rolighetens bassaksofon skapt et helt nytt rom og fundament i musikken. Sammen med Texas’ kontrabassklarinett sĂžrger det for en dybde og et perspektiv i musikken som – kanskje paradoksalt – lĂžfter helheten til nye hĂžyder.

For det tredje framviser alle de seksten musikerne en overstrĂžmmende glede av Ă„ fĂ„ spille sammen, og av Ă„ fĂ„ spille denne musikken. Dette er ikke bare en hvilken som helst dag pĂ„ jobben for noen av dem. Det betyr noe Ă„ vĂŠre sammen om dette. Dette er prioriterte og sterkt Ăžnskede spilleoppdrag. For det fjerde har jeg ikke tidligere opplevd at absolutt alle seksten, hver for seg og sammen, fĂ„r sĂ„ stor individuell plass – og tar den og nytter den konstruktivt til beste for fellesskapet. Alle viser fram seg selv, sine egne sterke sider, men uten at det undergraver fellesskapet. Det forsterker og utvider verkets samhandlende karakter, heller enn Ă„ rive det ned.

Men aller sist bidrar opplevelsen av hjemmebane, av tribuner fylt med hjemmepublikum, at jeg innimellom mĂ„ titte – litt nervĂžst – opp for Ă„ se om taket holder, eller om det er i ferd med Ă„ lette — slik som romskipet i filmen District 9.  Nevnes mĂ„ ogsĂ„ strĂ„lende lydstyring av JĂžrgen Brennhovd.

Det er sÄ mange eksellente bidrag fra alle de medvirkende musikerne at det ikke er mulig Ä rekke over dem alle. Ved siden av den pÄ alle de beste mÄter tunge treblÄserrekka er det noe med Ä hÞre himmelstrebende, presist og vakkert trompetspill fra Johansson og Kajfes. NÄr Johannessen bidrar med noen flotte og bitonale linjer pÄ trombone som kanskje aller mest minner meg om Albert Mangelsdorff i noen av hans glansdager, kan det knapt bli bedre.

Supersonic Orchestra, de kom hjem til sine egne, men denne gangen ble de varmt tatt imot! Og alle som tok imot dem, ga orkestret rett til Ă„ fly raskere enn lydens hastighet!

Og da ble det kveld andre dag. «Hvad vĂ„re fedre gjorde av edelt bygningsverk, / skal minne oss om ordet at ‘enighet gjĂžr sterk’». Samholdet og enigheten bĂžr stĂ„ sterkt i Grenland. Grener i alle land, foren eder! 

Tekst og foto: Johan Hauknes

Jazzfest Skien dekker opphold.

Skriv et svar