Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Varm vinterjazz i kjølige København

VINTERJAZZ, København, 6.-7. februar: Vinterjazz var i utgangspunktet en idé om at alle de danske jazzklubbene skulle gjøre felles markedsføring i en periode av året hvor det var problematisk å få publikum ut fra peisvarmen og ut på jazzklubb. Ideen ble eksportert til Norge, hvor man fremdeles gjør Vinterjazz til en felles markedsføring og manifestasjon av hva som skjer rundt om på landets jazzklubber i månedsskiftet januar/februar.

I Danmark har man tatt ideen ett skritt videre. Vinterjazz blir her administrert fra Copenhagen Jazz Festivals kontor, og i år arrangeres Vinterjazz for 15. gang, med en rekke spesialprosjekter og satsinger, som gjør Vinterjazz til en fyldig og god, landsdekkende festival.

salt peanuts* er selvsagt på plass, og vi vil de neste dagene og ukene, bringe noen betraktninger rundt festivalen, sett fra København, hvor flesteparten av konsertene arrangeres.

Nå er København selve hovedstaden for jazzkonserter i Norden, også utenom Vinterjazz. Hver dag arrangeres det er rekke konserter rundt om i byen, fra mainstream på JazzCup, via amerikanskættede band på Montmartre og The Standard, til eksperimentell musikk i P5 og Jazzhouse, pluss mindre, men svært interessante ting på Christianshavn Beboerhus osv.

Vi startet vår Vinterjazzvandring fredag kveld på Jazzhouse, med Chicago Underground Duo, med Rob Mazurek (trompet, elektronikk) og Chad Taylor (trommer og elektronikk). Vi hadde faktisk store forventninger til denne duoen, men de ble bare delvis innfridd. Begge musikerne er dyktige håndtverkere, men jeg følte at de gikk seg litt bort i all elektronikken.

I går ble det mulighet til å høre ett av mine drømmeprosjekter. Vårt danske favorittpartyband, Ibrahim Electric, møtte trompeteren Palle Mikkelborg, trommeslageren Alex Riel og vokalisten Annisette fra gode, gamle Savage Rose, kanskje Danmarks beste rockeband gjennom tidene.

Det startet med Mikkelborg som kom smygende inn fra venstre kant med lett gjenkjennelige, lange, lyriske toner, kompet av sine bedre halvdel, Helen Davis‘ harpe og noe synth (fra bånd), og en ytterst vakker låt, som godt kunne være en kjent, danske folkemelodi, og musikk ingen gjør Mikkelborg etter. Deretter kommer trommeslagerne Stefan Pasborg og Alex Riel inn og tar over, og vi får en «drum battle» som får det aldrende publikum til å våkne.

Dette prosjektet startet med de to trommeslagerne. Alex Riel er Pasborgs gudfar, og siden «den unge dreng» var tre år, har Riel forsynt sitt gudsbarn med trommer og inspirasjon. Prosjektet har utviklet seg og vokst de senere årene, og denne ettermiddagen i Pressen, Politikens Hus, fikk vi oppleve det fullkomne verk.

Pasborg og Riel har det morsomt sammen der de kan utfordre hverandre og leker seg med trommene, og etter en stund i trommehimmelen kommer Jeppe Tuxen (orgel) og Niclas Knudsen (gitar) inn, og vi får litt Ibrahim Electric – med energiske og vitale bidrag fra Palle Mikkelborg. Vi får en vakker duo mellom Mikkelborg og Knudsen og Knudsen i en bluesy duo med Riel, før kveldens høydepunkt ankommer.

Annisette har jeg ikke sett på noen år. Hun er ingen ung vokalist lenger, men hun har vært kanskje Danmarks sterkeste sangstemme siden hun gjorde furore på festivaler rundt om i verden på 70-tallet, med bl.a. låta «Long Before I Was Born» og albumet «I’m Satisfied», som alltid har vært en av mine rockefavoritter.

Annisette blir fulgt opp på scenen, og hun ser ikke ut til å være i topp form, men i det hun setter an første tone, er vi overbevist. Det oser av energi, og hun står fram med en stemme som er den sterkeste, råeste og tøffeste øst for Tom Waits.

Vi får ett par nyere låter, noen av de gamle slagerne, og en låt som burde vært spilt på norsk radio hele dagen, hver dag de siste månedene, som handler om å gi en slant til tiggerne, slik at de kan får en varm seng å sove i. En låt som det norske justisdepartement burde påtvinges 24/7, og som burde spilles på justisminister Anundsens klokkeradio hver morgen.

Det er ikke ofte undertegnede blir på gråter’n på konsert. Men i det de setter i gang med Savage Rose’ store hit, «Long Before I Was Born», kommer klumpen i halsen. Annisette danser rundt på scenen som en tenåring, og hyler ut teksten over et rullende, fantastisk band. Palle Mikkelborg stilte seg mellom Knudsen og Riel og fyrer av noen trompetutbrudd som smeller i veggene, og alt er god rock’n roll, fra den gang man kunne lage rock’n roll, og vi er i himmelen. Jeg kan ikke huske sist et band, uansett sjanger, har sparket meg med større kraft i mellomgulvet, satt meg helt ut, og nådd rett inn i hjertet som denne konstellasjonen denne ettermiddagen. Bandet beviste at de gamle fremdeles er eldst, og sammen med «ungsauene» i Ibrahim Electric, viste Annisette, Alex Riel og Palle Mikkelborg hvor skapet skal stå!

Selvsagt blir bandet klappet, hylt og skreket inn til ekstranummer. Og her får vi, nesten selvsagt, Charlie Chaplins nydelige «Smile», med Mikkelborg i førersetet, og med en gudommelig vokal av Annisette.

Etter dette kunne man gått rett til sengs med et stort smil om munnen. Men er man først i gang på Vinterjazz, så gir man seg ikke med det første.

I Christianshavn Beboerhus fikk vi oppleve det svensk/norske bandet Farvel sin avslutningskonsert på en to ukers turné. Med ny CD ute på det norske selskapet Jazzland i bagasjen og på settlisten, fikk vi et spillesugent band som virkelig ville gi sitt siste. Bandet kalte seg tidligere for Isabel Sörling Farvel, men etter at bandet nå er blitt et sterkt kollektiv, hvor alle musikerne bidrar like mye, var det naturlig med en forkortelse av navnet.

Vokalist Isabel Sörling er en sterk stemme, som med ordløs sang trekker bandet framover. Saksofonist Otis Sandsjö har utviklet seg til å bli nok en usedvanlig vital og sterk stemme i den nyere delen av den svenske saksofon- og improvisasjonsmusikken. Han benytter seg hele tiden av sirkelpust, og kan lage lange sekvenser som går og går nesten i det uendelige, og hans ideer er kreative og interessante. Bandets norske medlem, trompeteren Kim Aksnes, spiller med en klar og fin tone, og selv om han ikke er den som ligger lengst framme og trekker bandet framover, er hans bidrag med på å gjøre det kollektive lydbilde komplett. Pianisten Henrik Magnusson er et navn man bør merke seg. Han er lydhør og kreativ, og hans komposisjoner er originale og fine.

Bak på den lille scenen finner vi trommeslageren Carl-Johan Groth og bassisten Alfred Lorinius. De hugger, swinger, utfordrer og støtter opp om de andre musikerne, og bidrar til at musikken blir kollektiv. Begge to er fremragende ensemblemusikere og solister, selv om solistrollene i Farvel er underordnet det kollektive uttrykket.

En strålende konsert, og for den som fremdeles investerer i CDer, kan jeg bare anbefale deres nyeste langspiller, «Rög», på Jazzland.

Tekst og foto: Jan Granlie

One Response to “Varm vinterjazz i kjølige København”

  1. umaproductions

    Vi håber at se Salt Peanuts’ udvalgte skribent til den STORE FØDSELSDAGSFEST på mandag 16/2. Copenhagen Jazzhouse bliver nødt til at udvide scenen til at få plads til Marilyn og FUTURE SONG. Ikke noget man bør gå glip af…

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.