Sonny Rollins er en av de virkelig store jazztenoristene — for ikke å si en av de store jazzmusikere — etter 2. verdenskrig. Rollins ble født søndag 7. september 1930 og fylte dermed 90 år i fjor. Dette var en hendelse som åpenbart sto på Oslo Jazz Circles plan for høstsesongen 2020. Dessverrre medførte pandemien at denne jubileumsmarkeringen måtte utgå. Men nå — ett år forsinket — er tiden inne for å feire 90-årsdagen og til at jeg — Johan Hauknes — veileder deg gjennom Rollins’ enorme produksjon.
Allerede som 17-18-åring var Sonny Rollins anerkjent som ung, lovende musiker i miljøet rundt Minton’s og andre spillesteder i Harlem. I et tøft, røft og konkurranseorientert miljø viste unge «Sonny» seg tidlig som en av de mest konkurransedyktige, på så mange måter. De neste årene av hans liv var preget av musikk og stoffmisbruk, ungdomskriminalitet og kampen for tilværelsen. Det førte til flere møter med politi og rettssystem, det ledet til et liv på rask vei mot undergangen. Etter ti år greide unge Rollins å kaste av seg «styggen på ryggen» og bli fri av sin heroinavhengighet. Med det kunne han også endelig få sitt store gjennombrudd overfor et bredt publikum. I løpet av få år etablerte han seg som en av jazzhistoriens virkelig store, med en serie banebrytende album.
Gjennom mer enn seksti år har Sonny Rollins gitt ut seksti-sytti album i eget navn. I tillegg kommer også en rekke album med andre av jazzens store navn, der han ikke er bandleder. På toppen av dette kommer et stort antall uoffisielle utgivelser av konsertopptak. Alt dette til sammen beskriver en karriere som strekker seg fra 1949, og fram til hans aller siste utgivelse i 2016. I 2012 spilte Sonny Rollins sin siste konsert, og snaut to år seinere la Sonny Rollins ned hornet for godt, på grunn av sviktende åndedrettsorganer. I 2013 flyttet han til Woodstock, et godt stykke nord i delstaten New York. Der har han trukket seg tilbake og vil tilbringe sine siste år og dager i ro.
I foredraget vil jeg presentere mindre kjente sider ved Rollins’ musikalske utvikling. Jeg har lagt vesentlig vekt på å kartlegge hva som skjedde i forbindelse med musikerens mange fravær fra musikkscenen. Hva var bakgrunnen for disse fraværene og «sabbaticals», hva var konsekvensene av disse for Rollins’ musikk og hans musikkutøvelse? Hva vet vi om forløpet av disse fraværene og hvordan Rollins levde under disse?
Med et så omfattende materiale må presentasjonen nødvendigvis bli selektiv. Hovedvekten av framstillingen vil ligge på Sonny Rollins’ produksjon opp til ca. 1975. Jeg beskriver dessuten kort hans aller siste produksjoner og musikalske leveår.
Du kan bla gjennom og lese alle lysbilder til foredraget her:
Newk Our man in jazz OJC 21-1207_lysbilder
Spillelista til foredraget går fram av dette dokumentet:
Spilleliste 21-1207
Alternativt kan du laste ned begge dokumentene her:
Newk’s time! Tre Sonny Rollins-favoritter fra Hauken
I forbindelse med Sonny Rollins-kvelden på Victoria – Nasjonal jazzscene, ble jeg utfordret av remsa Now’s the Time om å plukke ut mine tre favorittalbum av Rollins. Sonny Rollins har jo som nevnt gitt ut i overkant av 60 album i eget navn, foruten et stort antall uoffisielle utgivelser også flere album der han ikke er bandleder. Alt dette har skjedd over en karriere som strekker seg fra 1949 til hans siste utgivelse i 2016. Av disse fakta alene sier det seg at å velge tre album er en stor utfordring.
Jeg har valgt å forholde meg til album som er gitt ut i den samtidige perioden i hans karriere, og i den form de ble utgitt første gang. Jeg velger også å begrense meg til album der han selv hadde den fulle kunstneriske kontrollen. Jeg kan derfor ikke velge «Clifford Brown and Max Roach at Basin Street» fra 1956. Jeg kan heller ikke velge meg 6CD-boksen «Complete Live at the Village Gate 1962», utgitt i 2015. Dette selv om begge disse står høyt på alle mine lister. Heller ikke kan jeg velge den komplette 2CD-utgivelsen «A Night at the Village Vanguard», utgitt i 1999 på Blue Note, med alle opptakene gjort i klubben i november 1957. Alle disse tre er sterkt anbefalt.
Først på min liste plasserer jeg
Our Man in Jazz, RCA Victor, utgitt 1963;
Dette er et liveopptak fra New York-klubben Village Gate i slutten av juli 1962. Dette er førstegangsutgivelsen av deler av musikken som er samlet på den nevnte 6CD-boksen.
Rollins var ikke lenge før kommet tilbake fra sin lengre «woodshedding» mellom 1959 og 1962, der hans spill på fotgjengerovergangen på Williamsburg Bridge mellom Manhattan og Brooklyn har fått alt for mye oppmerksomhet. Han kom tilbake med en idé om å ta sin musikk i nye retninger, og etableringen av kvartetten med Don Cherry på kornett, Billy Higgins på trommer og Bobo Cranshaw på bass var en viktig del av dette. Her skapte han en særegen musikk, motivert av den samme jakten på melodisk og harmonisk frihet som også motiverte Ornette Coleman og John Coltrane. Men Rollins tok det i en helt annen retning enn Coleman og Coltrane.
Freedom Suite, Riverside, utgitt juli/august 1958
Den nevnte jakten på frihet har ett av sine arnesteder i Contemporary-albumet «Way Out West» utgitt året før, et album som jeg vet mange vil ha på sin topp-3 Rollins-liste. Jakten ble videreført på konserter, slik det også framgår av Blue Note-utgivelsen «A Night at the Village Vanguard», tatt opp i november 1957. Rollins kastet ut akkord-dominerende instrumenter som piano og gitar. Formatet er skåret ned til et minimum, saksofon, bass og trommer
Med «Freedom Suite» ble denne jakten intensivert. Med Max Roach på trommer og Oscr Pettiford på bass, presenterte her Sonny Rollins et større verk, et verk som også ga albumet dets tittel. Det er en slags renodlet, bar, nesten naken skjønnhet i denne musikken. Det gjør da også at det politiske budskapet i albumet blir desto sterkere. Dette er det første albumet fra en musiker av denne generasjonen, med et politisk budskap og krav knyttet til kampen for svartes borgerrettigheter i USA. Etter hvert skulle det bli flere, og langt mer aktivistiske album enn Rollins sitt.
East Broadway Run Down, Impulse!, utgitt 1966
Da «East Broadway Run Down» ble utgitt sommeren 1966, skulle det bli det siste albumet fra Rollins på seks år. Fra høsten 1969 forsvant Rollins nok en gang, før han dukket opp på Kongsberg i slutten av juni 1971.
Valget av den siste plata på lista er vanskelig, men igjen velger jeg meg en trioskive, med samme besetning som før, der Rollins beveger seg i nye frihetssøkende retninger. Med ett unntak på tittellåta, der har Rollins med seg Freddie Hubbard på trompet. Dette er vel det nærmeste Sonny Rollins kommer «the New Thing», som man gjerne snakket om på denne tiden. Men Rollins gjør det på sin helt egne måte, ulikt alle andre. Og uten å gå på akkord med det som er typisk Rollins; en rytmisk frihet og oppfinnsomhet, koplet med et sterkt driv mot det melodiske.
Kommentar til valgene
Den oppmerksomme leser vil se at jeg ikke har valgt album fra perioden som starter med utgivelsen av «Next Album» i 1972, ei plate som følges av en rekke utgivelser på Milestone Records. Det er klare kvaliteter ved mange av disse platene, men i min verden kommer de ikke opp mot de tre valgte, eller de periodene de representerer i Sonny Rollins musikalske liv.
Uansett: Det var live Sonny Rollins gjorde sterkest inntrykk. Det var ved å oppsøke konsertene hans, at du virkelig opplevde styrken i hans musikk. Noe som også går fram av de mange uoffisielle utgivelser av Rollins-konserter. Og ikke minst også av opptak som NRKs opptak fra 1971 og 1974 av Sonny Rollins på Kongsberg jazz festival. Denne live-styrken beholdt han til de aller siste årene han var profesjonelt aktiv. Som han også gjorde ved Moldejazz i 2010.
Men dette er meg og min liste – i dag. Din liste vil kanskje se helt annerledes ut?
Tekst og foto: Johan Hauknes
Foto: Sonny Rollins, Moldejazz 2010, Romsdalsmuseet, tirsdag 20. juli 2010
