Alfred McCoy Tyner gikk ut av vår tid 6. mars 2020, 81 år gammel, meldte familien i går. Med det er alle medlemmene av John Coltranes klassiske kvartett, planetens kanskje vakreste musikkensemble noensinne, borte. Men musikken deres lever fortsatt!
McCoy Tyner ble født i Philadelphia 11. desember 1938, som eldste barn av Jarvis og Beatrice Tyner. Philadelphia var en musikkens by på 1940- og 1950-tallet. En annen 12 år eldre musiker – hans familie hadde akkurat som Tyners familie flyttet opp til «Philly» fra North Carolina – var John Coltrane. I nabolaget til familien Tyner bodde familien med de to pianospillende brødrene Richard «Richie» og Earl «Bud» Powell. De tre Heath-brødrene vokste opp i samme byen. «Philly Joe» Jones, Specs Wright, Ray og Tommy Bryant, navnene er mange.
Etter å ha spilt piano fra han var 12-13 år gammel, skrev han 19 år gammel ei låt med tittelen «The Believer». Han traff rundt denne tiden John Coltrane og etter lange samtaler om musikk, ga han «The Believer» til Coltrane. Da de skiltes, var forståelsen at Coltrane ville ha med seg Tyner på piano, så snart han kom til å starte sin egen gruppe. Coltrane spilte inn låta med Prestige tidlig i januar 1958, men plata «The Believer», der den er gjengitt ble ikke utgitt før i 1964.
Allerede i 1959 var Tyner i studio for første gang med Curtis Fullers band. På nyåret 1960 ble McCoy Tyner med i Benny Golson og Art Farmers nye band the Jazztet og var med på bandets plate «Meet the Jazztet». Han var også med i bandet da Freddie Hubbard spilte inn sitt debutalbum «Open Sesame» på Blue Note. Men så, tidlig på sommeren 1960 kom spørsmålet fra Coltrane. Allerede i juni var Tyner på plass da Coltranes da nye kvartett spilte på Jazz Gallery i New York. Og resten er historie, som det heter.
Etter Tyners platedebut med Coltrane på et lite plateselskap med «Like Sonny», og så «My Favorite Things» og «Olé Coltrane» på Atlantic, var det på Impulse de klassiske platene med all den klassiske musikken kom. Med platene «Africa/Brass», «Coltrane» osv. under Coltranes ledelse, etablerte Tyner sitt karakteristiske modale pianospill.
Han spilte med noen umiskjennelige blokkakkorder i venstrehanda, men med akkorder med så mye luft i seg at de aldri hindret solisten. Da han var gjest i Marian McPartlands radioserie Piano Jazz for det amerikanske radionettverket National Public Radio (NPR), sa han;
– What you don’t play is sometimes as important as what you do play. I would leave space, which wouldn’t identify the chord so definitely to the point that it inhibited your other voicings.
Ingen har fått en e-moll-akkord som den i «My Favorite Things», til å kunne lyde av så mange ulike farger og sjatteringer. John Coltranes modale variant av denne slageren fra Broadway-suksessen «Sound of Music» var med på reisen med den klassiske kvartetten helt til deres aller siste konserter i 1965. Den siste versjonen av låta med den klassiske kvartetten som har overlevd, er nok versjonen fra Comblain-la-Tour i Belgia 1. august 1965. Snart etter var kvartetten historie.
Parallelt med arbeidet i Coltrane-kvartetten hadde også McCoy Tyner utviklet sin solokarriere. Fem plater ble gitt ut i hans navn på Impulse i løpet av disse årene, med «Reaching Fourth» som et høydepunkt. Han gikk over til Blue Note i 1967, med bl.a. «The Real McCoy» som en av de flotteste utgivelsene.
Med overgangen til Milestone Records i 1972 skjøt hans karriere virkelig fart. Med unntak av besøket i Oslo 21. november 1962 med Coltranes kvartett, kom han første gangen til Norge da han var på Kongsberg jazzfestival i 1973. En idé av hvordan det lød med McCoy Tyner Quartet den gangen kan en få fra dobbelt-LPen «Enlightenment» som ble tatt opp med kvartetten under Montreux-festivalen noen dager seinere. Det var en forynget og fornyet McCoy Tyner med en helt spesiell form for spirituell frijazz som sto fram den gangen.
To år seinere, rett etter at dobbeltalbumet «Atlantis» var sluppet var han på plass med kvartetten sin i Molde under Moldejazz 1975. Der var heldigvis NRK på plass, og du kan se og høre en del av konserten i NRKs TV-arkiv. Han spilte også i Club 7 i Oslo den 26. oktober 1976, denne gangen med en sekstett. Etter dette har han vært i Norge flere ganger, siste gang jeg opplevde ham var for snart ti år siden, i Kongsberg kirke med Joe Lovano i fredag 9. juli 2010.
McCoy Tyner etterlater seg en rik skatt av innspilt musikk der vi kan gjenoppleve hans musikalske skaperkraft. Er det en ting han stadig kom tilbake til, så var det hans mange hyllester til John Coltrane, som på Enja-skiva «Remembering John» fra 1991 og Impulse-albumet «McCoy Tyner plays John Coltrane» fra 1997.
Han snakket sjelden om sitt forhold til musikk og sitt musikalske uttrykk, men i et intervju med Nat Hentoff sa han en gang,
– To me, living and music are all the same thing. I keep finding out more about music as I learn more about myself, my environment, about all kinds of different things in life.
– I play what I live. Therefore, just as I can’t predict what kinds of experiences I’m going to have, I can’t predict the directions in which my music will go. I just want to write and play my instrument as I feel.
Vi minnes i dag en stor musiker som har gitt oss mange fargerike livserfaringer. Takk for musikken!
Johan Hauknes
