På tirsdag morgen, den 24. august, begynte det å svirre rykter om at trompeteren Jamie Branch hadde forlatt denne verden mandag kveld. Plateselskapet hennes, International Anthem, befreftet ryktene med følgende uttalelse: «At 9:21 pm on Monday, August 22, composer and trumpeter Jaimie Branch passed away in her home in Red Hook, Brooklyn. Her family, friends and community are heart broken. Jaimie was a daughter, sister, aunt, cousin, friend and teacher; she touched countless numbers of people with her music and spirit, both of which are fearless, truthful and beautiful, and will live on in hearts and ears forever. Jaimie’s family asks not just for your thoughts and prayers but also for your action. Show your love and support for your family and friends and anyone who may be in need — just like Jaimie did for all of us».
Jamie Branch har de senere årene markert seg sterkt på den frie jazzscenen. Hun spilte med en rekke fremragende musikere, og ga ut sitt første soloalbum Fly or Die på International Anthem i 2017. I 2019 fulgte oppfølgeren – Fly or Die II: Bird Dogs of Paradise. Tidligere i år ga hennes prosjekt Anteloper, med Jason Nazary, ut sitt nye album Pink Dolphins som fulgte opp albumet Kudu fra 2018. Hun var også med på det nye Eli Winter-albumet som fikk tittelen Eli Winter og i 2021 ga hun ut albumet Like One Long Dream i 2021 med gruppen Mofaya! (anmeldt HER). I tillegg til karrieren som soloartist, jobbet hun med flere indierockeband, inkludert TV on the Radio, Spoon, Local H og Atlas Moth.
Fly or Die Live kom i 2021, og inneholdt henne som ropte politiske tekster om «Prayer for amerikkka pt. 1 og 2.» I et intervju med Stewart Smith fra The Quietus (les det HER) diskuterte hun sangens historie om en søramerikansk kvinne som ser vold ved den amerikanske grensen.
Jaimie Breezy Branch ble født den 17. juni 1983, i Huntington, New York, og begynte å spille trompet da hun var ni år. Da hun var 14 flyttet hun til Wilmette, en forstad til Chicago. Hun studerte ved New England Conservatory of Music i New York, og etter utdanningen flyttet hun tilbake til Chicago, og jobbet som musiker, arrangør og lydtekniker på den lokale musikkscenen, blant annet med Jason Ajemian (på The Art of Dying, 2006), Keefe Jacksons Project Project (på Just Like This, 2007), Tim Daisys New Fracture Quartet (på 1000 Lights, 2008), Anton Hatwich og Ken Vandermark. Hun spilte i Chicago og New York med sin trio Princess, Princess, med bassisten Toby Summerfield og trommeslageren Frank Rosaly, i trioer med Tim Daisy og Daniel Levin, Matt Schneider, og Jason Adasiewicz, og med Chris Velkommen og Sam Weinberg, og sammen med Jason Stein, Jeb Bishop og Jason Roebke, startet hun bandet Block and Tackle.
I 2012 flyttet hun til Baltimore, hvor hun jobbet mot en mastergrad i jazz på Towson University. På dette tidspunktet grunnla hun også plateselskapet Pionic Records, som ga ut musikken til bandet hennes Bomb Shelter. Etter to år droppet hun ut av Towson, og seks måneder senere flyttet hun til New York for å søke behandling for sin heroinavhengighet.
Våren 2015 flyttet hun til Brooklyn, hvor hun begynte å jobbe med Fred Lonberg-Holm, Mike Pride, Luke Stewart, Jason Nazary, Tcheser Holmes og mange flere. I tillegg var hun med på album med rockegruppene Never Enough Hope, Local H og Atlas Moth. Fra og med 2016 jobbet hun i en kvartett med Chad Taylor (trommer), Jason Ajemian (bass) og Tomeka Reid (cello), samt med Mike Pride, Shayna Dulberger og Weasel Walter, og med Yoni Kretzmer og Tobey Cederberg.
Den 22. januar 2020 spilte hun på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo, sammen med cellisten Lester St. Louis, bassisten Jason Ajemian og trommeslageren Chad Taylor, og her på salt peanuts* har vi anmeldt flere plater hun medvirket på, hvor hun alltid ble fremhevet som en ytterst energisk, kraftig og spennende trompeter, så som på platen «See You Out There» med Dave Gisler Trio og David Murray (anmeldt HER), «Zurich Concert» med samme trio (anmeldt HER), og «Dropping Stuff and Other Folk Songs» med Ig Hennemann og Anne La Berge (anmeldt HER).
I Branch har sagt at hennes største inspirasjon kom fra Don Cherry, Axel Dörner, Booker Little og Miles Davis.
Hun døde 22. august 2022, og rakk kun å bli 39 år, og i dag er det mange i jazzmiljøet som får sjokk når de ser nyheten om Branch sin bortgang. Hun var en musiker mange som er opptatt av den moderne jazzscenen elsket, både for kreativiteten, energien, hennes politiske engasjement og det kompromissløse spillet hun sto for.
Tekst: Jan Granlie
Foto: Peter Gannushkin
