På skive

LYDER ØVREÅS RØED

«The Moon Doesn’t Drink»
JAZZLAND 377 922 7

Trompeteren Lyder Øvreås Røed kjenner kanskje noen fra jazz/soulbandet Rohey eller Mosamique innenfor det mer launge-aktige innenfor den norske  jazzen, og andre relativt unge band med base i Trondheimsmiljøet. Nå er han imidlertid ute med sitt debutalbum i eget navn, og denne gangen møter vi han i et helt annet musikalsk miljø enn i de banda han er mest kjent fra.

Og det er et knippe utmerkede musikere han har fått med seg i Newtone Studio. Vi møter han sammen med pianisten Eyolf Dale, tenorsaksofonisten Hanna Paulsberg, bassisten Steinar Raknes og trommeslageren Tore Ljøkelsøy, i åtte komposisjoner som alle ligger godt innenfor det man kanskje kan kalle moderne, lyrisk trompetjazz med følge.

Og det er vakker musikk vi får servert på sølvfat fra den unge trompeteren og flugelhornisten. Og et bedre tonefølge enn de musikerne han omgir seg med, er det faktisk vanskelig å finne i Norge. Øvreås Røed har en fin tone i trompeten, som passer perfekt til de låtene han har laget. Som kanskje en har oppdaget, så har undertegnede et svært godt øye til trompeteren Kenny Wheelers litt kalde tone. Og ofte sammenligner jeg andre trompetere innenfor denne stilen med han. Og i tilfelle Øvreås Røed, føler jeg det er helt riktig. For hans tilnærming til musikken ligger tett på de beste platene fra Wheeler, som de to ECM-utgivelsene «Gnu High» og «Deer Wan», som fremdeles rager høyt på min ECM-favorittliste. Og hvis man kombinerer Wheeler med Miles Davis fra slutten av 50-tallet og for eksempel «Kind of Blue»-innspillingen, hører man hvor idealene befinner seg. Hør for eksempel på fjerdesporet, «Cool Berry», og du kommer rett inn i «Kind of Blue»-følelsen.

Og med dette bandet som medspillere, må det bare bli bra. Hanna Paulsberg avleverer noen nydelige solier, blant annet i «Why Are All These People Here?», mens Eyolf Dale hele tiden understøtter Øvreås Røed og de andre på en fremragende måte. Og bak styrer Raknes og Ljøkelsøy skuta med full kontroll og overbevisning.

Øvreås Røed har gitt oss en litt annen plate enn det vi hadde forventet, men det er helt i orden. For om ikke månen er på fylla (jfr. tittelen) eller publikum som møter opp på konsertene med dette bandet ikke har drukket seg til mot, gjør det ingen verdens ting. For Øvreås Røed og hans medsammensvorne har laget en deilig plate man skal sette seg ned meg i fred og ro og nyte. Det fortjener både Øvreås Røed og medmusikantene. For dette er blitt en nydelig innspilling med utmerket lyd, takket være lydmann og musikerkollega Davis Alexander Sjølie.

Jeg synes at mye av den nye musikken som utgis, særlig fra en del av de unge musikerne med base i Skandinavia, har en tendens til å bli i overkant «hippe» og tilgjorte. Men det er overhodet ikke tilfelle med denne. Her han man alle 10 føttene godt plantet på jorda, og de fem musikerne leverer strålende jazzmusikk fra hjertet. Og det er det viktigste.

Jan Granlie

Lyder Øvreås Røed (tp, flh), Hanna Paulsberg (ts), Eyolf Dale (p), Steinar Raknes (b), Tore Ljøkelsøy (dr)