Det er ikke hver dag man hører jazz fremført i kombinasjonen bass-saksofon, bassklarinett og sopransaksofon koblet sammen med akustisk klassisk gitar og trommer. Men det er hva vi får servert når musikerne Andreas Kaling, Reinhold Westerheide og Kart Godejohann treffes i trioen A.R.K. på deres nye innspilling.
Navnet på trioen kan også omtales som ark. Men det er (som den observante leser allerede har forstått) også forbokstavene til musikerne som er involvert. Alle komposisjonene ble skrevet av saksofonisten og klarinettisten Andreas Kaling, som tydeligvis liker å oppholde seg i de lavere registrene, selv om han også er innom sopransaksofonen på dette albumet. Det faktum at en grønn vannkanne pryder albumomslaget og de tre musikerne vanner instrumentene sine med en grønn vannkanne i innercoveret er et passende symbol på at en «plante» som man gjerne kan omtale musikken som, skal vannes, tas hånd om og bry seg om, som all god jazz.
Saksofonisten Andreas Kaling, kommer fra Münster, elsker å bevege seg ned til de dype tonene, slik tilfellet også er i en annen kvartett han er med i, Deep Schrott Quartet, og det er lett å høre at bass-saksofonen er hans hovedinstrument. Han har tidligere spilt inn to soloalbum med bass-saksofonen for JazzHausMusik. Samarbeidet med den klassisk skolerte gitaristen Reinhold Westerheide startet i 2017. I 2019 dannet de, sammen med trommeslageren Karl Godejohann, trioen A.R.K. Reinhold Westerheide studerte gitar (med Antonio Pereira Arias), og perkusjon samt arrangering og ensemble ved konservatoriet i Den Haag. Karl Godejohann er en trommeslager som har spilt med en rekke forskjellige band rundt om. Han har spilt på Jazzfest Berlin, Moers-festivalen, Jazz a Mulhouse, North Sea Jazz den gang de holdt til i Den Haag og Leverkusener Jazztage tidligere.
Og de starter med låten «Farben des Himmels», og fra start er det lett og bli litt forvirret over instrumentsammensetningen, men det går ikke lang tid før man blir fascinert av de tre. Og i andresporet, «Careful», plukker Kaling fram bass-saksofonen som fungerer som en slags tuba under det fine gitarspillet og det lekende trommespillet. Men det blir mer enn en tuba (eller et annet bassinstrument). Når Kaling «kaster seg på», og «graver seg ned» i dybderegionen, samtidig som det leveres fint gitarspill, som ligger et stykke fra det klassiske, men mye mer innenfor jazzen, så blir dette både spennende og originalt.
Tredjesporet, «And The Lady Shaves Her Legs», er en nydelig ballade, hvor Westerheides klassiske gitarspill fører an, og vi får en anelse av begravelsesmusikk fra New Orleans kombinert med en kreativ gitarist og en relativt «frittgående» trommeslager.
Og slik fortsetter det gjennom 11 spor, og hele veien er musikken variert og spennende. Og kombinasjonen av de tre instrumentene er originalt og fint, og jeg synes de tre gjør hva de kan for å skape interessant musikk. Og i fjerdesporet, «Dancing In The Streets», får vi deilig bassklarinettspill i front, mens gitaren komper omtrent som en bass, før vi får en mer «visepreget» sak i «Question Mark?», dette gjelder særlig på grunn av gitarspillet, som er slik de fleste visesangere gjør det. Også her er det bassklarinetten som er i front, i en flerdelt låt, som hele tiden varieres og utvikles. Spennende.
I «As If It Always Has Been A Part Of Me» er det sopransaksofonen som får boltre seg i en litt seig låt hvor de tre får god plass og tid til å «leke» seg med temaet, og innimellom har låten elementer av arabisk musikk som passer fint for sopransaksofonen, før vi er over i «When Strength Is In Your Eyes», med dype støt fra bass-saksofonen over leken perkusjon. Her utvikler de melodien fint og det swinger fint av komposisjonen og de tre musikerne. Jeg får nesten en slags assosiasjon til World Saxophone Quartet, selv om det kun er en saksofon, men det er noe med tilnærmingen til musikken og det rytmiske som minner om de fire herrene i WSQ, med Hamiet Bluietts rytmiske barytonsaksofonspill i bunnen, før vi får «The Sun», som ligger litt i det samme landskapet, deilig og «løst», som går over i «And You Leave In The Mid Of Night», som er en ballade som dessverre ikke fester seg helt hos meg, før de går mot slutten med «Das Inselschloss», som tar oss med inn på en café i en bakgate i New Orleans, hvor bass-saksofonen og gitaren boltrer seg i hyggelig lag sammen med det uhøytidelige trommespillet. Men det er ikke kun «tradisjonell» musikk fra New Orleans vi får i denne låta. Her får vi også en skikkelig og relativt fri bass-saksofonsolo som får gjestene i bakgårdskafeen til å spisse ørene, før de igjen er tilbake med strålende gitarspill, før de avslutter med «The Sun Rises», som kunne vært en låt Chick Corea eller Michel Camilo gjorde med gitaristen Tomatito, med den forskjellen at bassklarinetten spiller en like viktig rolle som det frapperende gitarspillet.
Dette er blitt en original og fin plate, ikke kun på grunn av den originale instrumentsammensetningen, men fordi vi møter tre dyktige, kreative og spennende musikere som er i stand til å lage strålende musikk uten å måtte ty til alle mulige elektroniske «dippe-dutter» eller pålegg av noe slag.
Jan Granlie
Andreas Kaling (bass-s, bcl, ss), Reinhold Westerheide (g), Karl Godejohann (dr)
