
Den italienske trompeteren Angelo Olivieri kommer opprinnelig fra Pitigliano, en by mellom Roma og Firenze, og har opp gjennom Ärene gjort en rekke plater pÄ forskjellige selskaper, en del i eget navn og noen i selskap med andre, som blant andre John Tchicai, Paolo Damiani, Lorenzo Feliciati og Free Orchestra. Han har mottatt en rekke utmerkelser i hjemlandet, og han har spilt konserter og vÊrt pÄ turné med sÄpass forskjellige musikere som William Parker, Hamid Drake, Butch Morris, Vincent Courtois, Maria Pia De Vito, Andrew Cyrille, Yves Robert, Eddie Henderson, George Garzone, Tyshawn Sorey, Madya Diebate og mange flere.
PÄ sin nyeste «langspiller» mÞter vi han sammen med gitaristen Antonio Jasevoli, bassisten Lorenzo Feliciati og trommeslageren Bruce Ditmas, og i og med at bÄde gitaristen og bassisten er utstyrt med elektriske instrumenter, samtidig som de ogsÄ opererer med effekter, fÄr vi et moderne lydbilde, som kan minne litt om det vi i en del Är hjar fÄtt fra for eksempel Pat Metheny, uten sammenligning forÞvrig, annet enn at det benyttes elektrisk gitar i et Metenysk landskap.
Platen er innspilt i Casa del Jazz Studios i Roma i august 2017, og ved siden av egne komposisjoner fÄr vi servert Carla Bleys «Vashcar» som en sober og vakker Äpning, den tradisjonelle «The House Of The Rising Sun», Ornette Colemans vakre «Lonely Woman» og Carla Bleys «Ida Lupino» som avrunding.
Hele veien er det Olivieri som er hovedpersonen. Hans trompetspill har mye av det vi kjenner fra Paolo Fresu, bÄde i mÄten Ä spille pÄ, lyden og stemningen. Og med Äpningssporet, fÄr vi en god og vakker start pÄ en deilig, musikalsk reise inn i et musikalsk landskap fra en musiker ikke altfor mange her oppe i nord kjenner.
Carla Bleys Äpning er en vakker, og litt melankolsk ballade som trakteres pÄ alle beste av de fire. Olivieris litt klassiske trompettone fÞrer an, foran et velspillende «komp» som gir oss lyst til Ä hÞre mer.
Og i hans egen, «For a Gentleman», er skrevet som et minne om Fabrizio Cecca, og er en naturlig fortsettelse av Carla Bleys komposisjon, fortsetter det fine trompetspillet, over et komp som er der for ham.
Og slik fortsetter det i «Dialogue N. 1», som er en trommer/trompet-duell, som fungerer ytterst fint, i et litt annet, musikalsk landskap enn de to fÞrste. Her fÞler jeg at Miles Davis lurer litt pÄ «bakrommet» i Olivieris spill, som er heftig og teknisk godt gjennomfÞrt. I tillegg er kommunikasjonen med Ditmas trommespill ogsÄ helt pÄ plass, og vi merker at dette er to musikere som forstÄr hverandre.
Den tradisjonelle «House Of The Rising Sun» gjÞres i en original versjon, milevis fra alle «nachspiel-versjonene» som er blitt gjort med en litt falsk kassegitar og en forelsket vokalist som tror dette er mÄten Ä «dra damer pÄ». Versjonen er seig som en gammel, rusten blues, med trompetspill som er akkurat sÄpass rÄtt som den skal vÊre, og som nesten kunne vÊrt gjort av bÄde Louis Armstrong og Lester Bowie.
Tittelsporet, «Other Colors» er gjort av kapellmesteren, er en litt melankolsk og vakker «vise» hvor Olivieri kommuniserer fint med gitarist Jasevoli, som ogsÄ avleverer en lyrisk og fin solo, som bringer oss litt tilbake til Metheny, John Scofield og en rekke av de som «styrer» gitardelen av den «streite» jazzen i dag.
«Dialogue N. 2» er en «samtale» mellom Olivieri og bassist Feliciati, hvor han trekker inn en del effektbruk, og vi fÄr den mest eksperimentelle av lÄtene pÄ platen, som gÄr over i Colemans fine ballade, «Lonely Woman», som alle jazzmusikere med respekt for seg selv har gjort noen ganger. Olivieris versjon fÞler jeg er veldig italiensk, med kanskje litt mye testosteron i spillet til at den nÊrmer seg de mest spennende versjonene jeg har hÞrt. Men de forsÞker sÄ godt det gÄr Ä holde den nede, men det er noe med tonen i Olivieris trompet og, sÊrlig, med trommespillet som gjÞr den litt for testosteronbefengt til Ä komme pÄ listen over de beste versjonene jeg har hÞrt.
SÄ fÄr vi «Dialogue N. 3», hvor Olivieri gjÞr duo med gitarist Jasevoli. Og jeg synes de tre dialogene er blant det mest spennende pÄ platen. Kommu8nikasjonen pÄ alle tre er utmerkede, ogsÄ her med trompet og gitar.
SÄ slutter de ringen, med en av Carla Bleys fineste ballader, «Ida Lupino». Denne fremfÞres med patos fra alle musikerne, og som en relativt kort avrunding, blir det et fint farvel med de fire italenerne. Ganmske rett fram spilt pÄ trompet, og med et lydhÞrt komp.
Det begynner Ä bli en del Är siden sist jeg hÞrte Olivieri. Det var for ca. syv Är siden pÄ «Europe Jazz Nights» pÄ Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo, hvor han kom med sitt davÊrende band og sin hÞygravide kone. Og i lÞpet av de syv Ärene synes jeg Olivieri har utviklet trompetspillet ytterligere. Han er blitt en bedre komponist, og jeg fÞler han har funnet sitt stÄsted i den italienske jazzen hvor han kan utvikle sine ideer uten Ä se hverken til hÞyre eller venstre.
Jan Granlie
Angelo Olivieri (tp), Antonio Jasevoli (g, eff), Lorenzo Feliciati (b, eff), Bruce Ditmas (dr)