På skive

ANGELO OLIVIERI

«Otrher Colors»
AUT RECORDS, AUT060

Den italienske trompeteren Angelo Olivieri kommer opprinnelig fra Pitigliano, en by mellom Roma og Firenze, og har opp gjennom årene gjort en rekke plater på forskjellige selskaper, en del i eget navn og noen i selskap med andre, som blant andre John Tchicai, Paolo Damiani, Lorenzo Feliciati og Free Orchestra. Han har mottatt en rekke utmerkelser i hjemlandet, og han har spilt konserter og vært på turné med såpass forskjellige musikere som William Parker, Hamid Drake, Butch Morris, Vincent Courtois, Maria Pia De Vito, Andrew Cyrille, Yves Robert, Eddie Henderson, George Garzone, Tyshawn Sorey, Madya Diebate og mange flere.

På sin nyeste «langspiller» møter vi han sammen med gitaristen Antonio Jasevoli, bassisten Lorenzo Feliciati og trommeslageren Bruce Ditmas, og i og med at både gitaristen og bassisten er utstyrt med elektriske instrumenter, samtidig som de også opererer med effekter, får vi et moderne lydbilde, som kan minne litt om det vi i en del år hjar fått fra for eksempel Pat Metheny, uten sammenligning forøvrig, annet enn at det benyttes elektrisk gitar i et Metenysk landskap.

Platen er innspilt i Casa del Jazz Studios i Roma i august 2017, og ved siden av egne komposisjoner får vi servert Carla Bleys «Vashcar» som en sober og vakker åpning, den tradisjonelle «The House Of The Rising Sun», Ornette Colemans vakre «Lonely Woman» og Carla Bleys «Ida Lupino» som avrunding.

Hele veien er det Olivieri som er hovedpersonen. Hans trompetspill har mye av det vi kjenner fra Paolo Fresu, både i måten å spille på, lyden og stemningen. Og med åpningssporet, får vi en god og vakker start på en deilig, musikalsk reise inn i et musikalsk landskap fra en musiker ikke altfor mange her oppe i nord kjenner.

Carla Bleys åpning er en vakker, og litt melankolsk ballade som trakteres på alle beste av de fire. Olivieris litt klassiske trompettone fører an, foran et velspillende «komp» som gir oss lyst til å høre mer.

Og i hans egen, «For a Gentleman», er skrevet som et minne om Fabrizio Cecca, og er en naturlig fortsettelse av Carla Bleys komposisjon, fortsetter det fine trompetspillet, over et komp som er der for ham.

Og slik fortsetter det i «Dialogue N. 1», som er en trommer/trompet-duell, som fungerer ytterst fint, i et litt annet, musikalsk landskap enn de to første. Her føler jeg at Miles Davis lurer litt på «bakrommet» i Olivieris spill, som er heftig og teknisk godt gjennomført. I tillegg er kommunikasjonen med Ditmas trommespill også helt på plass, og vi merker at dette er to musikere som forstår hverandre.

Den tradisjonelle «House Of The Rising Sun» gjøres i en original versjon, milevis fra alle «nachspiel-versjonene» som er blitt gjort med en litt falsk kassegitar og en forelsket vokalist som tror dette er måten å «dra damer på». Versjonen er seig som en gammel, rusten blues, med trompetspill som er akkurat såpass rått som den skal være, og som nesten kunne vært gjort av både Louis Armstrong og Lester Bowie.

Tittelsporet, «Other Colors» er gjort av kapellmesteren, er en litt melankolsk og vakker «vise» hvor Olivieri kommuniserer fint med gitarist Jasevoli, som også avleverer en lyrisk og fin solo, som bringer oss litt tilbake til Metheny, John Scofield og en rekke av de som «styrer» gitardelen av den «streite» jazzen i dag.

«Dialogue N. 2» er en «samtale» mellom Olivieri og bassist Feliciati, hvor han trekker inn en del effektbruk, og vi får den mest eksperimentelle av låtene på platen, som går over i Colemans fine ballade, «Lonely Woman», som alle jazzmusikere med respekt for seg selv har gjort noen ganger. Olivieris versjon føler jeg er veldig italiensk, med kanskje litt mye testosteron i spillet til at den nærmer seg de mest spennende versjonene jeg har hørt. Men de forsøker så godt det går å holde den nede, men det er noe med tonen i Olivieris trompet og, særlig, med trommespillet som gjør den litt for testosteronbefengt til å komme på listen over de beste versjonene jeg har hørt.

Så får vi «Dialogue N. 3», hvor Olivieri gjør duo med gitarist Jasevoli. Og jeg synes de tre dialogene er blant det mest spennende på platen. Kommu8nikasjonen på alle tre er utmerkede, også her med trompet og gitar.

Så slutter de ringen, med en av Carla Bleys fineste ballader, «Ida Lupino». Denne fremføres med patos fra alle musikerne, og som en relativt kort avrunding, blir det et fint farvel med de fire italenerne. Ganmske rett fram spilt på trompet, og med et lydhørt komp.

Det begynner å bli en del år siden sist jeg hørte Olivieri. Det var for ca. syv år siden på «Europe Jazz Nights» på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo, hvor han kom med sitt daværende band og sin høygravide kone. Og i løpet av de syv årene synes jeg Olivieri har utviklet trompetspillet ytterligere. Han er blitt en bedre komponist, og jeg føler han har funnet sitt ståsted i den italienske jazzen hvor han kan utvikle sine ideer uten å se hverken til høyre eller venstre.

Jan Granlie

Angelo Olivieri (tp), Antonio Jasevoli (g, eff), Lorenzo Feliciati (b, eff), Bruce Ditmas (dr)

Skriv et svar