På skive

BARITONE MADNESS

«Baritone Madness»
CHRONOGRAPH RECORDS CRO78

Baritone Madness ble startet av de tre saksofonistene Keith O’Rouke, Gareth Bane og Pat Belliveau i februar 2016, og ble raskt en hit i Calgary, Canada. Den første konserten de gjorde var tilegnet Gerry Mulligan pluss flere av de legendariske barytonsaksofonistene, som Pepper Adams og Hamiett Bluiett. Og etter en tid med suksess, gikk de i studio for å lage denne platen, sammen med bassisten Kodi Hutchinson og trommeslageren Tyler Hornby.

Vi får 12 låter, hvor de fleste er laget av de tre saksofonistene, pluss noen gjort av andre musikere. De starter like godt med Charles Mingus’ «Moanin’», og vi forventer et kjør og et spetakkel uten like når tre «storebrødre» i saksofonfamilien setter hverandre stevne.

Og i «Moanin’» synes jeg vi får det. Selv om jeg gjerne kunne tenkt meg enda mer galskap og pågåenhet, særlig hos kompet. O’Rouke er solist på denne låta, og i soloen låter det tøft og energisk, og jeg gleder meg til resten.

Det går over i Belliveaus «Remembering the Aramo», og jeg blir litt skeptisk. Selvfølgelig låter det flott, rått og tøft med tre barytonsaksofonister, men melodien er ikke tøff nok til å nå opp til den drivende «Moanin’», selv om soliene til alle tre fungerer fint. Litt rusk i kompet kan merkes, men det kan vi tåle, siden de tre «knaller på» med stor entusiasme. O’Roukes ballade «I-Yor» fungerer fint, med deilig spill av de tre, og særlig synes jeg komponistens solo er spennende, før vi får O’Roukes «Part NOLA» hvor det også lures inn en helt ok trommesolo, i en låt som swinger upåklagelig.

Jeg blir sittende å tenke på det «originale» Baritone Madness mens jeg hører gjennom platen for andre gang. Bandet med Papper Adams og Nick Brignola på barytonsaksofon, Ted Curson på trompet, Derek Smith på piano, Dave Holland på bass og Roy Haynes på trommer fra 70-tallet. Da blir sammenligningen ikke til de kanadiske musikernes fordel. Ikke minst på grunn av kompet.

Men kanadierne kjører videre. Vi får i hovedsak låter av de tre, men også Wickenheisers «Requested», Fragos, Baker og Gasparres «I Hear A Rhapsody» og Jimmy Smiths «Ready and Able» som avslutning. Best synes jeg det fungerer i O’Roukes svært drivende «Turbulant Trane», hvor også kompet hever seg, og de tre saksofonistene utfordrer hverandre i en skikkelig «battle».

Jo da, kompet vokser etter hvert som platen skrider framover. Men jeg synes ikke det løsner skikkelig før de hiver seg over Jimmy Smiths «Ready and Able» som sistespor. Da er hele gjengen igjen på rett spor og de serverer musikk som kan få malingen til å bokstavelig talt, sprette av veggene.

En svært variert plate, som innimellom koker, men som innimellom faller litt gjennom. Mye kan tyde på at de tre barytonsaksofonistene ikke er på samme aggressive og pågående nivå, samtidig som jeg synes kompet av og til blir det svakeste ledd.

Men innimellom koker det slik det skal fra et slikt band.

Jan Granlie
Keith O’Rouke (bs), Gareth Bane (bs), Pat Belliveau (bs), Kodi Hutchinson (b), Tyler Hornby (dr)