Beady Belle, eller Beate S. Lech, som er hennes virkelige navn, har hatt suksess i det norske musikkmiljøet siden debuten med «Home», som kom i 2001. Etter det har hun utgitt ni «langspillere», hvor det meste er preget av funky, elektronisk jazz med sterke innslag av soul. Bandet Beady Belle startet hun sammen med Marius Reksjø, og etter hvert Erik Holm. Bandet ble oppløst i 2015, og Lech fortsatte som artisten Beady Belle med ulike musikere involvert.
Etter debuten med «Home», som også fikk internasjonal oppmerksomhet, turnerte hun en periode i Europa og Asia. Og på platene hennes har man kunne høre gjesteopptredener med artister som Jamie Cullum, India Arie, Joshua Redman, Jarle Bernhoft og Lars Horntvedt.
På «Nothuing But The Thruth», som er Beady Belles 20-årsjubileum som plateartist, fortsetter hun utviklingen av sin soulbaserte jazz. Men denne gangen føler jeg hun går enda mer internasjonalt til verks, med et mer pop-preget lydbilde, som godt kan bli hennes endelige gjennombrudd på det store, internasjonal markedet.
Med seg på platen har hunen stamme med Bjarne Gustavsen på piano og diverse keyboards, David Wallumrød på bass og diverse synther og elektroniske «dippe-dutter og Marius Reksjø på bass. I tillegg har hun med Sarah Camille på slam poesi, noen barn som bakgrunnsvokalister og John Derek Bishop på synth og trommeprogrammering.
Og musikken er lett tilgjengelig og lett å ta til seg. Hun er en dyktig vokalist som virkelig har forstått hvordan hun skal gjøre en soulbasert musikk uten å legge seg altfor tett på de gamle soulheltene. Musikken foregår ofte i et slags mid-tempo – i alle fall vokalen, mens musikken, og spesielt det rytmiske går mer eller mindre alle veier. Og jeg føler at kombinasjonen mellom Lechs vokal og det melodiske og det rytmiske går fint sammen, selv om det innimellom kan bli litt stillestående.
Hun var med i NRK-programserien «Stjernekamp» i 2019, og da tror jeg det var mange som fikk opp ørene for denne artisten, noe hun bør kunne dra veksler på ved lanseringen av den nye platen.
Det starter fint og rytmisk med «Truth Wide Open» og «Lost». Deretter får vi et roligere parti med «Morning Part I (Interlude)», «Buoy (interlude)» og «Sinking Ship», hvor jeg synes platen faller en del i intensitet, men det tar seg fint opp i den fine «The Animal», som burde kunne bli en hit på cafeene rundt om.
Og platen inneholder ikke mindre enn 16 låter. Det meste fremføres på engelsk, men vi får også norsk slam poesi ved Sarah Camille på «Morning Part I (Interlude)» og avslutningen «Flyte», noe som er med på å gjøre lydbildet mer variert. Men det er nok den fine «Playing With Fire» som setter seg mest fast i bakhodet til denne anmelderen, og er en låt som bør ha internasjonalt hit-potensiale. Det er en fengende pop/soul-låt med fin vokal, et fint arrangement og fin gjennomføring fra Lech og Bjarne Gundersen.
Dette er en innspilling med flere fine partier, men jeg synes litt for mange av låtene beveger seg litt for mye i det samme landskapet. Litt for mye serveres i mid-tempo og som en slags ballader, som gjør at flere av låtene går litt for mye i hverandre, og det rytmiske, som stort sett er upåklagelig, kan bli litt for likt gjennom så mange spor.
Jan Granlie
Beady Belle (v, keys, dr.prog, strings, samp., sounds), Bjarne Gustavsen (synth, org, strings, dr.prog, cl, rhodes, g, p), David Wallumrød (synth, b, wurlitzer, clav), Marius Reksjø (b), Sarah Camille (slam poetry), Bjørn Sæter (dr), Helle Nystrøm-Tømt (v), Sofie Grav Hauland (v), Henny Stålhand Arnø (v), Adam R. Lech (v), John Derek Bishop (synth, dr. prog)
