Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

BILL FRISELL

«Valentine»
BLUE NOTE 00602508992094

Den amerikanske gitaristen Bill Frisell, har helt siden jeg hørte han for første gang, i Molde i 1981 sammen med Arild Andersen, John Taylor og Alphonde Mouzon, vært en favoritt. Han har gjort det meste innenfor den amerikanske jazzen, fra samarbeid med John Zorn og Naked City til flere egne «americana»-lignende album. Han har vært en flittig gjest i Europs, men det minnet som sitter sterkest, er en konsert jeg hørte med hans trio med bassisten og cellisten Kermit Driscoll og trommeslageren Joey Baron på Village Vanguard i New York, hvor de avsluttet settet med «Say a Little Prayer For Me».

Nå er han ute med sitt nye album «Valentine», sammen med bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Rudy Royston, hvor de i hovedsak gjør låter av Frisell, men, som vanlig, legger han også inn noen favoritter gjort av andre. På denne platen åpner han med Boubacar Traores «Baba Drame», de gjør Billy Hill og Peter DeRoses «Wagon Heels», Billy Strayhorns «A Flower Is a Lovesome Thing», Burt Bacharach og Hal Davids «What The World Needs Now Is Love», før de avslutter med den tradisjonelle «We Shall Overcome».

Den som har fulgt Frisell en del år, vil kjenne igjen stemningen og lydbildet i det vi får høre. Det er typisk Bill Frisell-musikk i den enden hvor alt er vennlig, snilt og vakkert. Frisells gitarspill er helt egenartet, for han gjør mye ut av de enkle låtene, legger inn ekstra fraser, utvider og forminsker, akkurat slik han liker å gjøre det. Hans gitarspill er tilbakelent og deilig, og det er aldri noe stress over det han fremfører.

Bassisten Thomas Morgan er de senere årene, blitt en av de mest benyttede bassister innenfor den tilbakelente «ECM-musikken». Og det blir lett å sammenligne det han gjør her, med det vi har hørt han gjøre på konserter og plater med den danske gitaristen Jacob Bro, som ikke ligger så veldig langt fra Frisell i uttrykket. Og med trommeslageren Rudy Royston har Frisell alliert seg med en musiker som er i stand til å «fresche opp» lydbildet med ytterst tett spill opp mot de to andre.

Det starter relativt friskt, til å være Frisell, men etter hvert roer det seg, og vi får nok en deilig plate som passer perfekt for denne årstiden fra en av de beste og mest kreative gitaristene på kloden. Jeg sammenligner han ofte med en annen favoritt, amerikanske Marc Ribot, men i et helt annet, musikalsk landskap. Men det er noe med oversikten og tilnærmingen jeg synes kan sammenlignes.  Og selv om han gjør den nærmest ihjelspilte låten «We Shall Overcome» som siste låt, er det på mange måter noe politisk over det i den tiden vi nå lever i. Trump som amerikansk president og korona-pandemien som begge ligger tungt over oss. Og for en amerikaner med åpent og vidt verdenssyn, må det vært ekstra ille med begge deler tilstedeværende hele tiden.

«Valentine» er blitt en deilig og fin plate fra Frisell. Hans versjoner av andres komposisjoner er fremragende, særlig synes jeg åpningssporet, «Baba Drame» er fantastisk. I tillegg er min favoritt blant Frisells egne låter på albumet, den nydelige «Electricity», som godt kunne vært hans versjon av «Nature Boy».

Jan Granlie

Bill Frisell (g), Thomas Morgan (b), Rudy Royston (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.