På skive

BOI AKIH

«Storyteller»
BROMO SENA, BROMO 005

Duoen Boi Akih er et jazz- og woldbasert band med tilhold i Amsterdam. Etter å ha utgitt noen plater som duo, ble de utvidet til trio med perkusjonisten og tablespilleren Sandip Bhattachraya, og etter det plukker de inn de musikerne de ønsker for å få det lydbildet og den stemningen de mener passer best til de enkelte prosjektene.

Gitaristen Niels Brouwer har studert ved konservatoriet i Hilversum, og vokalisten Monica Akihary, som opprinnelig kommer fra Indonesia, har tatt billedkunststudier i Amsterdam og i Yogyakarta. Begge studerte klassisk, indisk musikk i Banglore (2002) og i Mumbai (2004). Akihary skriver og synger på din fars morsmål, et indonesisk språk som er i ferd med å bli utryddet, og siden 1998 har Brouwer og Akihary arbeidet med hollandske og australske lingvister, som studerer Haruku-språket.

Duoen startet samarbeidet med Boi Akih i 1997, og de har samarbeidet med en rekke musikere opp gjennom årene, så som Ernst Reijseger, Michael Vatcher, Ernst Glerum, Sean Bergin og Wolter Wierbos, alle sentrale musikere innenfor den nyere, kreative musikken i Nederland.

Tidligere har vi her på salt peanuts* anmeldt platen «Liquid Songs» (TRYTONE, 2016) (anmeldt HER), og Akiharys plate «Lagu Lagu2» (BROMO, 2017) (anmeldt HER).

På sin seneste utgivelse, «Storyteller», møter vi de to sammen med Sekou Dioubate på 35-strengs kora og Dodú Kis på sopran-, alt-, tenor og bass paetzold blokkfløyte. I tillegg har de med perkusjonistene Vernon Chatlein og Nippy Noya på enkelte låter, hvor det passer seg å tilføre perkussive elementer.

Vi får 10 låter, som alle ligger godt innenfor verdensmusikken (og den moderrne jazzen), og hele veien med Boi Akihs særegne lydunivers. Akihary har en stemme som passer perfekt inn i denne musikken, og med Brouwers utmerkede gitarspill, som har det «etniske» godt innenfor skjortekraven, danner de en utsøkt basis for koraen og blokkfløyten.

Musikken er en reise i farger og lyder, og en historie full av uventede møter. De vever den moderne jazzen og improvisasjonen sammen med folkemusikktradisjoner fra store deler av verden, men mest fra Akiharys hjemsted, og skaper en unik lyd som tar opp i seg tradisjoner fra mange deler av den sydlige halvkule, men likevel lett gjenkjennelig og tilgjengelig. Akustiske lyder og elektroniske lydbilder smelter sammen med den allsidige stemmen til Akihary, som synger på både engelsk og Haruku. Spillet til blokkfløytisten Dodó Kis og kora-spilleren Sekou Dioubate glir fint sammen med vokal og gitar, selv om jeg gjerne skulle ønsket Akiharys vokal litt lenger fram i lydbildet. Og koraen til Dioubate er helt spesiell med sine 35 strenger. Denne er utviklet Brouwer og Dioubate i samarbeid, og når Brouwer trakterer både 7-strengs-gitar, akustisk nylon gitar og harpegitar, så blir også gitarspillet variert og spennende.

Det særpregede med Boi Akih er, uten tvil, instrumentsammensetningen, med bruk av akustiske gitarer, 35-strengs kora og blokkfløyte, pluss vokal og perkusjon. Det hele er gjort i en uhøytidelig ramme, hvor mye av musikken nærmest høres spontan ut.

Og det er noe jeg synes særpreget Brouwer og Akihary. De er et par som hele tiden studerer musikk, og hva de kan utvikle den til. Og hele tiden utvikles det med humor og et smil om munnen. Jeg har kjent de to en del år, og det er alltid en fryd å treffe dem, både i konsertsammenheng og privat. Og selv om musikken hele tiden er en viktig basis i deres liv, har de tid og overskudd til å «leke».

Det musikalske på «Storyteller», befinner seg hovedsakelig på den sørlige halvkule. Selvsagt kan det ha noe å gjøre med den utstrakte bruken av kora, men det ligger også i Akiharys stemme og Brouwers gitarer, og så kommer de mange blokkfløytene og legger det siste på toppen, sammen med smakfull bruk av perkusjon. Og hele veien swinger det fint av musikken, med inspirasjon både fra Akiharys opprinnelige hjemland og Ves-Afrika, både i det rytmiske og det melodiske. Minst interessant, synes jeg det blir når du, i enkelte sekvenser, lar musikken sveve litt for mye, som i starten på femtesporet, «Dryland», men når Akiharys flotte stemme kommer inn, er åpningen glemt. Nydelig.

«Storyteller» er blitt nok en fin plate fra Boi Akih, og får du muligheten til å høre de to, tre eller hele «hurven» live i nærheten, engang etter at koronaen har forlatt oss, så skal du benytte sjansen, og jeg kan garantere en deilig konsert.

Jan Granlie

Monica Akihary (v, basskalimba), Niels Brouwer (g, perc), Sekou Dioubate (kora, perc), Dodó Kis (bl.fl – recorder), Vernon Chatlein (perc, v), Nippa Noya (perc)

Skriv et svar