Den amerikanske saksofonisten Chris Potter ble født i Chicago i 1971, Illinois, men familien flyttet til Columbia, South Carolina, hvor han tilbrakte årene som formet hans liv. Han viste tidlig interesse for et bredt utvalg av forskjellige musikkarter og lærte å spille flere instrumenter, inkludert gitar og piano. Etter å ha hørt Paul Desmond visste han at det var saksofonist han skulle bli.
Han flyttet etter hvert til New York for å fullføre sin musikkutdannelse, og her begynte han å spille med trompeteren Red Rodney.
Potter har utgitt flere plater i eget navn og vært med som som sidemann på mer enn 150 plater med Red Rodney, Pat Metheny, Marian McPartland, Patricia Barber, Kenny Werner, Mingus Big Band, Paul Motian, Ray Brown, Jim Hall, James Moody, Dave Douglas, Joe Lovano, Wayne Krantz, Mike Mainieri, Steve Swallow, Steely Dan, Dave Holland, Joanne Brackeen og Adam Rogers, for å nevne noen.
2020 er et år ingen vil glemme, heller ikke Chris Potter. For han, som har vært på veien kontinuerlig siden 1990-tallet, ble den globale nedstengingen et problem. Men han ante råd. Han hadde engasjert seg i «Black Matter»-bevegelsen, noe som kan høres i åpningssporet «I Had A Dream» på hans nye plate. Og i disse kaotiske tidene ville han skape noe alene for å uttrykke sin reaksjon på disse tidene. Han spiller alle instrumentene selv: piano, keyboard, elektriske og akustiske gitarer, bassgitar, trommer, klarinett, bassklarinett, fløyte, altfløyte, perkusjon og selvfølgelig saksofoner. Han jobbet intensivt i seks uker på å fullføre prosessen.
Å spille inn et album som dette, og for første gang solo, krevde at han måtte tenke annerledes på prosessen med å skrive, spille inn og produsere. Og nå er resultatet her, utgitt på det britiske selskapet Edition Records, som også utga hans album «Circuits» i 2019, (anmeldelsen kan leses HER), etter at han hadde ujtgitt «The Dreamer Is The Dream» på ECM (anmeldelsen kan du lese HER) i 2017.
Vi får 10 komposisjoner, hvor Potter får vist fram sitt sanne «jeg» som musiker, uten at han trenger å forholde seg til andre enn seg selv. Dette kan være en fordel, men også en ulempe. Han er overlatt til seg selv og sine avgjørelser, uten at andre musikere eller produsenter kan komme med innspill i prosessen. Det er mye som avhenger av ens egen dagsform og ideer, og jeg kan godt tenke meg at det har vært noen frustrerende stunder i studio, selv om det også må ha vært noen stunder hvor han har tenkt at det er akkurat slik jeg vil lage min musikk.
Jeg har alltid syntes at Potter har vært en glimrende saksofonist, selv om jeg ikke var helt overbevist over hans forrige innspilling på Edition. Og her, hvor alt er overlatt til ham selv, er det en del å sette fingeren på, selv om jeg synes han kommer bedre fra det her enn på den forrige innspåillingen.
Jeg har en mistanke om at en del musikere, som får tid i studio til å «boltre» seg alene, og som er i stand til å spille flere instrumenter, ofte går seg litt «vill» i alle mulighetene en slik innspilling gir. De vil gjerne presentere alt de kan, på alle mulige instrumenter, og så forsvinner lett personligheten og det særpregede ved artisten i «kaoset». Jeg sier ikke at det er slik, hele veien, hos Potter, men innimellom synes jeg at musikken «vannes ut» en smule ved at han skal spille altfor mye selv.
Jeg har hørt mange eksempler på slike soloproduksjoner som har vært adskillig verre enn dette. For Potter er en glimrende musiker, som kan spille en rekke instrumenter bedre enn de fleste, så kanskje trenger han ikke andre musikere i studio?
Når det gjelder det kompositoriske og produksjonen, så synes jeg Potter beveger seg litt for tett på den litt «lettbente» jazzrocken som nå igjen begynner å bli populær i USA. Musikken er radiovennlig, og låtene er akkurat passe lange til å gli inn i radio- og strømme-markedet. Og jeg må si at jeg savner litt personlighet og egenart i det han gjør.
Og det er ingen tvil om at det er saksofonist han er. Og når han spiller sopransaksofon, er det ikke mange i dagens amerikanske jazz som trakterer instrumentet bedre enn Potter. Og et godt eksempel er hans solo på tredjesporet «Mother of Waters».
Chris Potter har laget en plate som passer perfekt inn i den mer kommersielle delen av jazzen. Og for de som liker den jazzen som beveger seg mot jazzrocken, er dette en plate man absolutt skal skaffe seg. Men for oss som vil ha mer personlighet, enkelhet, energi og nærhet, er nok ikke Potters «covid-19»-plate den første vi plukker fram, dessverre.
Jan Granlie
Chris Potter (ts, ss, cl, bcl, fl, afl, p, keys, el.g, acc.g, b, dr, perc, samples)
