Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

CHRIS POTTER

«The Dreamer Is The Dream»
ECM 2519

Den amerikanske saksofonisten Chris Potter, har sjarmert anmelderstanden ved de norske festivalene i Stavanger og Trondheim i senk etter sine konserter denne våren. Etter konserten under Maijazz i Stavanger skrev salt-peanuts.eus utsendte, Johan Hauknes en lang artikkel om konserten, hvor han konkluderte med at Potter på mange måter er den musikeren som i dag bærer videre arven etter den amerikanske jazzhistoriens store tenorsaksofonister. Den som i dag bærer med seg og videreutvikler transcendasjonen av skillet mellom Coleman Hawkins og Lester Young som en gang ble definert som det grunnleggende skillet mellom det rytmiske og harmoniske tenorspillet. (Les hele anmeldelsen her. her).

Og nå er platen på vei. Vi har fått et anmeldereksemplar, og kan melde om et strålende band, og at vi trygt kan skrive under på Hauknes sine vurderinger.

I bandet har han med pianisten David Virelles, en musiker som i den senere tiden tydeligvis har blitt en ny favoritt hos ECM, bassisten Joe Martin og trommeslageren Marcus Gilmore. Alle komposisjonene er gjort av Potter, og på mange måter føler jeg at han oppsummerer mye av det han har gjort de senere årene med denne platen. Han har vært på omfattende turneer ed både Pat Metheny og Dave Holland, og jeg føler det som at han nå, endelig, får gjøre det han har mest lyst til.

Platen er innspilt i Avatar Stidos i New York for ganske nøyaktig ett år siden, så lyden er det overhode ingenting å utsette på.
De seks låtene som er med på platen, er ikke nyskapende på noen måte. Men det er Chris Potter slik vi liker å høre ham, med den komplette kontroll og med et vakkert spill, mest på tenorsaksofon, men også hans sopransaksofonspill er strålende. Og energien i andresporet «Ilimbra», er perfekt. Men mest overraskende er kanskje hans bassklarinettspill, blant annet på det fine tredjesporet «The Dreame Is The Dream», hvor han spiller et instrument jeg elsker. Han har en litt annen, og litt tynnere tone i hornet enn for eksempel Eric Dolphy og John Surman, men det låter likevel fett nok.

Ved siden av ham, synes jeg Virelles pianospill er flott, men i motsetning til Hauknes, kan jeg godt like bassisten Joe Martin. Han fyller de «hullene» han skal, og bidrar til å løfte musikken sammen med trommespillet til Gilmore, som er «på» hele tiden.

Nå har også denne innspillinger et ørlite «sidespor» som jeg ikke helt blir fortrolig med. Og fjerdesporet «Memory And Desire», starter som noe helt annet enn resten av platen, med noe som kan minne om sildrende vann. Men heldigvis tar Potter grep og føres oss over i en vakker sak, som vokser og vokser, og hvor han overbeviser med sitt sopransaksofonspill.

«Tasodhara» er nok er overbevisende låt, som sitter som et skudd, sammen med den litt mer avdempede og litt kammermusikalske avslutningslåta «Sonic Anomaly». Og hvis man noensinne skulle tvile på pianisten David Virelles pianospill, så er det bare å høre på avslutningslåta. Perfekt!Og det hele er en oppvisning i herlig kvartettspill, som endelig beviser at Chris Potter er en man skal regne med i toppen av dagens saksofonverden.

I det hele tatt, er dette blitt en strålende innspilling med en av de mest aktive saksofonistene i USA akkurat nå. Og denne gangen har han fått med seg et fantastisk godt band som er med på å gjøre dette til en av de mer vellykkede innspillinger på ECM på svært lang tid.

Jan Granlie

Chris Potter (ts, ss, bcl, cl, fl, ilimba, samp), Davis Virelles (p, celeste), Joe Martin (b), Marcus Gilmore (dr, perc)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.