Den sveitsiske tenorsaksofonisten Christoph Irniger er født i 1979, og regnes som en av de største jazzmusikere innenfor sin generasjon i hjemlandet Sveits. De siste årene har han vært å høre i en rekke konstellasjoner innenfor jazz, rock og beslektede musikkstiler. Han er leder for bandene Pilgrim og sin egen trio, som har gjort fire innspillinger (tre av dem på Intakt Records) så langt, før den nye trioplaten kom ut. Og anmeldelse av Pilgrims «Big Wheel Live» kan du lese HER, mens anmeldelsen av platen «Italian Circus Story» kan leses HER.
Fra 2000-2006 studerte han musikkpedagogikk ved Jazz School Zurich og spilte med Christoph Grab og Nat Su ved Music Academy Lucerne. I årene etter tok han timer med Dave Liebman, Mark Turner og Ari Hoenig. I 2015–2017 fikk bandet hans Pilgrim prioritert støtte fra Pro Helvetia. Hans arbeid er så langt dokumentert på over 20 innspillinger. Konserter og turneer har tatt ham gjennom Europa, Asia og USA, og som et resultat av hans jevnlige opphold i Berlin og New York har forskjellige samarbeid utviklet seg de siste årene, blant annet med Nasheet Waits – Noseduce «Jaywalkin» (nWog, 2013), samt bandet Counterpoints med Ohad Talmor. Han har også spilt med Dave Douglas, Nils Wogram og Dan Weiss med flere, og var medlem av Lucerne Jazz Orchestra i over syv år. Han er også medansvarlig for progrockbandet Cowboys from Hell. Irniger underviser også ved Zürich University of the Arts og Zurich Conservatory Music School.
Etter albumene «Gowanus Canal» (2012) og Octopus (2015) (anmeldt HER), kommer Irniger og hans trio med bassisten Raffaele Bossard og trommeslageren Ziv Ravitz, nå med platen «Open City», hvor bandet er utvidet med den amerikanske altsaksofonisten Loren Stillman og med den tyske trombonisten Nils Wogram som gjest.
Vi får 10 komposisjoner, de fleste gjort av Irniger, men med to bidrag fra bassist Bossard. Og for den som kjenner hva slags musikk man stort sett får servert fra Intakt Records, vet man noenlunde hvor «landet ligger».
Innspillingene er gjort over to dager i januar i år, og det er tydelig at dette er musikk som ikke er laget der og da, men hvor musikerne har hatt god tid til å sette seg inn i det aktuelle stoffet.
Jeg synes det starter litt «slapt» i Irnigers «My World», hvor jeg særlig har litt problemer med tonen i Irnigers tenorsaksofon. Det blir litt for «flat» for min smak. Men komposisjonen og samspillet, særlig med Loren Stillman, fungerer fint.
Jeg synes det bedrer seg allerede i andresporet, «Open City», hvor også Wogram kommer inn. Og Stillman avleverer en fin solo som både har gode ideer og en «letthet» i spillet som er med på å gjøre dette til en spennende låt. Hennes tone i altsaksofonen er lys og fin, og hun er en glimrende improvisatør. Og med Wograms inntreden får vi et tett og fint ensemblespill mellom han og Irniger. I tillegg avleverer Irniger her en «spensig» solo som kombineres fint med Wograms energiske trombonespill.
Og slik fortsetter det. Jeg føler Stillman spiller en viktigere og viktigere rolle ettersom platen skrider framover, så dette blir nesten like mye Stillmans plate som Irniger. I tillegg vil jeg berømme Bossards fine bass-spill, som er tett på Ravitz trommespill, der de begge legger grunnlaget for resten. I tillegg synes jeg hans bass-solier er spennende, og jeg får en slags Mingus-følelse når jeg hører han.
I Bassards «40 Years of an Old Wise Lady», kommer Mingus-følelsen ekstra strekt fram. Her er det bassen som legger grunnlaget, under et fint ensemblespill fra Irniger og Stillman, og når de avslutter med Irnigers «Three Little Birds», så har vi fått være med på en spennende reise, med en trio, hvor bandlederen aldri fremhever seg selv spesielt mye, og hvor gjestene har vært med på å ta oss med til spennende, musikalske steder som frister til flere besøk.
Jan Granlie
Christoph Irniger (ts), Raffaele Bossard (b), Ziv Ravitz (dr), Loren Stillman (as), Nils Wogram (tb)
