Cloudfish er en duo med vokal og fiolin som holder til i Nederland. De gjør en blanding av sanger og improvisasjon, med sikte på atmosfære og følelser, som plateselskapet sier. Duoen består av Hartog Eysman på vokal og Jasper le Clercq på fiolin, effekter og loops. Og vi får servert 14 improviserte «strekk» som varierer sterkt i musikalsk landskap og lynne.
Og de starter med «Berlin», en fin og overraskende låt hvor fiolin og rytmer er det dominerende, før vi får «A Light Inside», hvor vokalen også kommer inn, men ikke som en annen jazzvokalist, men med lyder som kan høres ut som vind i starten over et fint fiolinspill. Og da vokalen kommer inn, føler jeg at vi plutselig befinner oss på et marked i Nord-Afrika. Det legges et fint underlag for den litt melankolske vokalen, og det er ingen tvil om at vi befinner oss et godt stykke unna Kultuurwerkplaats Oosterbeek i Nederland i den musikken som presenteres. Typisk nord-afrikansk perkusjon kommer inn som fiolinen danser rundt i et litt fritt landskap.
«Patience Is A Liar», fortsetter litt i det samme landskapet, mest på grunn av det rytmiske i låten hvor man bruker de typiske nord-afrikanske rytmene under kontrasterende fiolin og vokal.
Og slik fortsetter det med spennende, relativt korte låter, hvor fiolinen og vokalen spinner rundt hverandre på en fascinerende måte. Musikken virker enkel og nesten litt naiv i enkelte av låtene, men hele veien er dette vakkert og spennende.
De to musikerne har nesten utviklet en sjette sans i samspillet, som hele veien reagerer på hverandres små utspill. Og der hvor låtene og «eventyret» tar dem, virker nærmest som en overraskelse på dem selv.
Resultatet er som en film, laget av lyd. Teksturer og lag er skapt av Le Clercqs fiolinspill og effekter. Noen ganger er det minimalistisk, med små motiver som farger stillheten. Noen ganger er det mer dramatisk, med rytmer og melodier som bygger opp til et slags klimaks. De originale sangene blandet med improvisasjon skaper et musikalsk landskap som alltid er i endring og som fascinerer kraftig. Det kan være stille og intimt, dramatisk eller jublende.
Vokalen til Hartog Eysman kan tidvis minne litt om Robert Wyatt kombinert med en stemme man hører messende på et nord-afrikansk marked, tatt med hjem til Nederland og «gjenfortalt» for gode venner på «hjemmebane». Andre ganger messer han residerende over et nesten Lourie Andersonsk fiolinspill. Hele veien føler jeg det er Jasper le Clercqs fiolinspill som «legger føringene» for hvordan resultatet skal bli. Hans relativt minimalistiske spill koblet nydelig sammen med sober effektbruk og loops, gjør dette til en innspilling med nærhet, sårhet og følsomhet, samtidig som den innimellom preges av pur glede.
De stiller allerede i tittelen spørsmålet om dette er kunst. Kan hende er det en måte å få folk til å ville sjekke ut musikken. Men etter å ha lyttet meg gjennom platen noen ganger er jegh overhodet ikke i tvil. Dette er kunst, på et høyt nivå, fra enda to ytterst spennende musikere fra Nederland.
En spennende og, ikke minst, overraskende innspilling fra to tydelige og spennende stemmer fra den nederlandske, improviserte musikken.
Jan Granlie
Hartog Eysman (v), Jasper le Clercq (vio, eff, loops)
