Hvordan i all verden skal man klassifisere det ikke-klassifiserbare albumet? Vi kan liste opp sjangere, uttrykkskategorier og stemningsbeskrivelser som det ikke er. Jazz? Nei? Pop? Nei! Komponert musikk? Jo, men …! Men slike negative definisjoner om hva ting ikke er, inngir så godt som aldri noen innsikt i hva det er.
Surrealistisk, absurd? Ja, i lassevis. Improvisert musikk, der improvisasjon er sentralt element i musikkens framføring? Ja, det også. Pop-estetikk? Ja. Post-rock? Det svever også over vannene! Seriøst? Absolutt! Gøy? Jaaaa!
For Damata er en trio som leiker seg med musikk og ord. Bandnavnet har sine røtter i det nord-gudbrandsdalske landskapet der gitaristen Torstein Slåen har sine røtter. Uttrykket … da mata! er et påheng som en i de lokale dialektene ofte slenger på som en bekreftelse av noe alle vet. Med oppsvingende tonefall blir det et spørsmål som forventer en bekreftelse … damata? Varianter av dette munnhellet forefinnes nedover Gudbrandsdalen og ut på flatbygdene i Innlandet.
I utgangspunktet er Damata en gitar-trio. Men Damata går langt ut over det tradisjonelle gitartriobegrepet. Men hvor? Det er ikke godt å si. Da de slapp førstealbumet What’s Damata? for et par år siden, var det med en en leik med leiken, inne i leiken. Bandet tar med seg egne referanser inn i låter inspirert ikke bare av jazz, men også hip-hop, elektronika, ambient og annen post-rock. De slipper nå det de karakteriserer som «… det vanskelige andrealbumet», Vannsklie, fortsatt på Dugnad Rec. Her tar de leiken til nye områder, i helt nye retninger. Det starter med at de tar med lytteren til et badeland, et absurd badeland av musikalske uttrykk. Omslaget er tegnet av Flu Hartberg, og det betyr et omslag som er like fylt av små, skakke historier som albumet selv. Mulig det har vært vanskelig, men det må også ha vært gøyalt å lage dette andrealbumet.
Albumet oser av musikalsk overskudd, der de alle tre trakterer et stort antall instrumenter og musikalske verktøy. Og titlene er like sprø som kjeks, men det er en annen sprøhet i dem enn det var sist, som i «Hakuna Damata». Det tar tid å lete fram alle kjeksene i de nye titlene. Noen er åpenbare, men du må selv være med på leiken for å oppdage dem. «In Space No One Can Hear You Skli», «Bad Stew», et palindrom som «Bad Loop Pool Dab», «BØ»!, osv. Men det er ingen grunn til å bli skremt. For musikken er herlig gøyal. Leiken er gøyal. Jeg opplever mer framdrift i musikken enn på førsteplata, noe den absolutt tjener på. Dette er musikalsk humor på høyt nivå. Gi det en lytt!
En ikke-klassifiserbar klassiker, damata?
Johan Hauknes
Torstein Slåen (guitar, vocal, synthesizer, vibraphone), Karl Erik Horndalsveen (bass, synthesizer), Ola Øverby (drums,TR-707, space echo)
