Trommeslageren Dan Weiss vokste opp i New Jersey på begynnelsen av 80-tallet. Han flyttet til New York for å gå på Manhattan School of Music, hvor han studerte med John Riley. Han tok hovedfag i jazzperkusjon med bifag i klassisk komposisjon. Weiss har også studert tabla med guruen Pandit Samir Chatterjee. Hans intense studie av jazz, klassisk indisk, moderne klassisk, vestafrikansk og metal skaper en lyd som overskrider konvensjonelle stiler eller sjangre. Hans kompositoriske varemerker er kantete, men likevel emosjonelt – lange rytmiske sykluser hjemmehørende i ikke-vestlig musikk, komplekse gjennomkomponerte trommepartier og melodiske former som trekker direkte fra ragasystemet som finnes i den indiske, klassiske musikken. Som leder har Weiss gitt ut flere album under eget navn, også med sin pianotrio. Han er også leder for Starebaby, et band som blander heavy metal og elektronisk musikk med improviserte elementer fra jazz. Som sidemann har han turnert med Lee Konitz, Chris Potter, Kenny Werner, Rudresh Mahanthappa, David Binney og mange andre, og han er blitt kalt en av «Five Jazz Drummers to Watch» av The New York Times.
I trioen møter vi han sammen med pianisten Jacob Sacks og bassisten Thomas Morgan – to musikere som dukker opp på stadig flere og flere plateinnspillinger og konserter, ikke bar i USA, men også hei Europa.
Vi får ni komposisjoner gjort av Weiss, og innspillingene er gjort den 9. og 10. desember 2020 i Oktoven Audio.
Dette er trioens fjerde album sammen, og alle låtene er tilegnet en person, som sikkert har betydd noe spesielt for Weiss. Og de starter med «For Tim Smith», som er en slags e.s.t.-komposisjon, hvor trommene spiller en litt rocka rytme, mens bassisten og pianisten legger seg på toppen med friere og mer svevende spill. Etter hvert endrer det rytmiske seg, i noe man gjerne kan kalle B-delen, men den er kort, det er nesten som om Weiss ikke er helt sikker på om dette skal fortsette, men fortsetter likevel. Dette skaper en spenning i komposisjonen og spillet som er sjarmerende, og som får oss til å følge nøye med i hva som skjer.
«For Vivienne» er mer konvensjonell, og som ballade er den nydelig. Vivienne er Weiss datter, og hun bør være mer enn godt fornøyd med denne. Lydbildet er veldig skandinavisk, slik vi har fått det fra e.s.t. og andre, mens «For Mancarrow» er mer kompleks i trommespillet. Og slik fortsetter det gjennom de ni komposisjonene – nordisk, men, etter hvert, litty mer amerikanske, ettersom Weiss tar mer «styring» over trioen.
Vi får fint pianospill fra Sacks, og, som alltid, stilsikkert og tilpasset bass-spill fra Morgan. Men jeg savner kanskje litt mer energi og trøkk i noen av låtene. Weiss er på med energisk spill, men jeg savner at de to andre følger han mer når han inviterer til litt mer «trøkk».
Men det er en fin plate, som i de mer frie partiene er strålende. Da følger de tre hverandre godt, med Weiss som den som setter premissene. Og i det åttende sporet, «For Elvin», kommer Weiss fascinasjon for Elvin Jones godt fram, selv om han ikke raser avgårde på samme måte som Elvin Jones, Og i det sjuende sporet, «For Bacharach» kan vi fornemme noe av Burt Bacharachs storhet. Ikke direkte i låten, men i stemningen. Og avslutningen «For Grandma May» er en nydelig hyllest til opphavet.
Dedication er blitt en fin plate, som for en amerikaner, som ikke er så bevandret ut i den nordiske pianotradisjonen, vil få opp øynene for. For oss som holder til her oppe i nord, er dette en plate som beviser at de nordiske tradisjonene for alvor har nådd over «dammen».
Jan Granlie
Jacob Sacks (p), Thomas Mogan (b), Dan Weiss (dr, tabla)
