For en del år siden traff jeg bassisten Drew Gress på et jazzseminar i Siena, hvor jeg var invitert som journalist, og en av de sene kveldene, hvor man hadde kost seg med god mat og eminent drikke, erklærte han at nå skulle han slutte å spille bass. Han var lei, og ville prøve noe annet.
Ikke lenge etterpå dukket han opp på en og annen ECM-plate, og det var tydelig at han hadde fått «et løft» i karrieren, og at han hadde droppet ideen om å legge bort bassen. Det tror jeg jazzverdenen skal være glade for. For det er ikke så veldig mange i dagens jazz som fungerer like godt i settinger hvor balladespillet står i høgsetet bedre enn Gress (hvis vi ser bort fra for eksempel Mats Eilertsen). Han har de senere årene dukket opp på en rekke ECM-innspillinger, og hans spill er ytterst presist, engasjert og fint, og jeg tror ideen om å legge «bassen på hylla» ble forlatt temmelig raskt etter at ideen kom opp.
Nå er han ute med plate på selskapet CornerStoreJazz, sammen med trommeslageren Phil Haynes, som var et relativt ukjent navn for meg før jeg satte på denne platen. Men han har vært med på mer enn 50 plateinnspillinger i USA, med blant andre Theo Bleckmann, Anthony Braxton, Adam Caine, Joe Daley, Dave Douglas, Mark Dresser, Marty Ehrlich, Ellery Eskelin, Mark Feldman, Drew Gress, Mark Helias, Lindsay Horner, Frank Lacy, David Liebman, Tony Malaby, Hank Roberts, Michelle Rosewoman, Steve Rudolph og en rekke andre, så det er nok min kunnskap om det amerikanske som ikke er helt på plass. Pianisten Steve Rudolph har vært aktiv på den amerikanske jazzscenen i over 50 år, og er å høre på plater med blant andre Johnny Coles, Bill Goodwin, Matt Wilson og Drew Gress, og han har spilt med musikere som Louis Bellson, Clark Terry, Terry Gibbs, Al Grey og the Mills Brothers, for å nevne noen få.
Og nå har de «satt hverandre stevne» for å spille inn låter de har laget selv. Innspillingen skjedde i Natalie Davis-Rooke Recital Hall på Bucknell-universitetet den 1. og 2. juli 2019, og vi får 10 komposisjoner hvor «opphavet» er relativt jevnt fordelt mellom de tre.
Og selv om dette er «klassisk» jazzpianotrio, så er det allikevel noe særeget over innspillingen. Det er tydelig at de tre trives i hvarandres selskap, og jeg kan nesten ikke tenke meg at disse ti komposisjonene kunne vært gjort noe særlig bedre enn her.
Mede det sier jeg ikke at dette er fantastisk musikk, for det er få av komposisjonene som vil gå over i historien som fantastiske komposisjoner. Og det er vel det eneste negative man kan si om denne sessionen. De tre kommuniserer perfekt gjennom hele innspillingen, og det er ingenting å utsette på innsatsen. Vi får sobert og delikat pianospill. Bass-spill fra øverste hylle og lekent og fint trommespill. Men det er noe med komposisjonene som gjør at man etter en tid mister litt interessen. Det vil si at selv om de tre er glimrende og erfarne musikere, så er ikke det det samme som at de er originale og gode komponister. Men innimellom dukker det opp en og annen perle, som vil huskes. Men litt for ofte går musikken litt over i hverandre, og man mister entusiasmen. Og det er litt synd, for dette er tre svært solide musikere, som kan sitt håndverk til fingerspissene, og som gjør det beste ut av de ti komposisjonene, både med fint ensemblespill og nydelige solier. Og mye av musikken kunne godt vært gjort av for eksempel Bill Evans Trio, for mye av musikken, og pianospillet, ligger tett på hva salige Evans gjorde.
Jan Granlie
Drew Gress (b), Phil Haynes (dr), Steve Rudolph (p)
