På skive

DINO SALUZZI

«Albores»
ECM 2638

Bandoneonisten Dino Saluzzi ble født i 1935 i den argentinske provinsen Salta. Etter først å ha lært seg det ytterst kompliserte trekkspillet, bandoneon, hjemme, fortsatte han med å studere i Buenos Aires, og vendte deretter tilbake til Salta-regionen. Fra begynnelsen av styrte han imidlertid unna den litt stive stilistiskmusikken som da var rådende når det var snakk om å spille bandoneon, og han startet etter hvert samarbeid med musikere på tvers av sjangrene – diså som for eksempel saksofonisten Gato Barbieri, som søkte Dinos hjelp for å gjenoppdage sine egne kulturelle røtter. Siden begynnelsen av 1980-tallet har Saluzzi dukket opp i mange sammenhenger på ECM, fra solo og duo til ensembler og orkestermusikk. Flere innspillinger spiller han sammen med sitt familieband: «Mojotoro» (1991), «Juan Condori» (2005) og «El Valle de la Infancia» (2013). Dinos sønn, gitaristen José Maria, ble også med sin far i forskjellige trioer sammen med for eksempel bassistene Marc Johnson («Cite de la musique», 1997) og Palle Danielsson («Responsorium», 2001).

Andre sammensetninger vi har møtt han i, er for eksempelplaten «Once Upon A Time Far Away in the South», med Charlie Haden, Palle Mikkelborg og Pierre Favre (1985), «Volver» med Enrico Rava (1986), og en duoinnspilling med Jon Christensen («Senderos», 2002). Dinos komposisjoner for strykekvartett og bandoneon ble spilt inn med Rosamunde Quartet («Kultrum», 1998), som senere førte til samarbeid med cellisten Anja Lechner, «Ojos Negros» (2006). Saluzzi, Anja Lechner og Saluzzis saksofonistbror Felix Saluzzi var solister med Metropole Orchestra på «El Encuentro», der Saluzzis musikk ble dirigert av Jules Buckley (2009). Deretter dannet Dino, Felix Saluzzi og Anja Lechner en ny trio, som kom med plate «Navidad de Los Andes» (2010). Dinos komposisjoner for solo piano er også blitt spilt inn av Horacio Lavendera på «Imágenes» (2013). Han har også spilt både på Europa-turné og plate med George Gruntz Concert Big Band

På «Albores» får vi ni komposisjoner av Saluzzi, hvor vi kun får høre han og hans bandoneon. Og det starter med «Adiós Maestro Kancheli», en ytterst melankolsk sak, hvor hans evne til å lage utsøkt musikk for bandoneon. Og slik fortsetter det gjennom «Ausencias», «Según me cuenta la vida – Milonga», «Intimo», «La Cruz del sur (2da cadencia)», «Ecuyére», «Ficción» og «Don Caye – Variaciones sobre obra de Cayetano Saluzzi», før han runder av med den vakre «Ofrenda – Tocata». Hele veien er dette melonkolsk, og man kan virkelig lure på om Saluzzi med dette ser slutten på sin musikerkarriere. Han er tross alt 85 år (født den 20. mai 1935).

Men vi håper ikke dette blir det siste vi får høre fra den gode «mester». Mange vil nok forbinde bandoneon med landsmannen Astor Piazzola. Men lytter man til de to, så merker man raskt at Saluzzi befinner seg mye nærmere jazzen enn Piazzola, som var selve mesteren for den argentinske tangomesteren. I Saluzzis spill føler jeg det er mye mer følelser og innlevelse, og selv om argentinere påstår at det alltid dør en person i enhver tango, så spiller Saluzzi musikken man trenger til trøst i etterkant.

Og hans innlevelse i spillet gjør at han nesten går i ett med bandoneonen. Jeg husker jeg hørte han på trio på Moldejazz for mange år siden, sammen med trompeteren Palle Mikkelborg og bassisten Charlie Haden, en konsert som fremdeles er en av høydepunktene fra min lange Moldejazzhistorie.

Dette er en plate for de litt melankolske kveldene. Og hele veien er det nesten gudommelig spill vi får fra den godeste Saluzzi. Dette er musikk man kan stresse ned med, la skuldrene senke seg og bare nyte i fulle drag. Mektig og ytterst vakkert!

Jan Granlie

Dino Saluzzi (bandoneon)

Skriv et svar