Den svenske vokalisten Ellen Andersson slo gjennom med brask og bram med platen «I’ll Be Seeing You», som førte til at hun fikk den prestisjefylte «Gyllene Skivan» for årets, svenske jazzalbum i 2016. På salt peanuts* anmeldte vi platen i forkant, og konklusjonen var at «I’ll Be Seeing You» er rett og slett blitt et fint album fra en ny stemme i den svenske jazzen, som vi gleder oss til å høre mer fra. Og hele anmeldelsen av den plata, kan du lese HER.
Og nå er oppfølgeren her, og jeg føler vi møter en mer voksen og sikrere artist enn på den forrige platen. Det har tross alt gått noen år, og Andersson har fått jobbe både med stoff og stemme i disse årene.
Men, som sist, føyer hun seg inn i den store mengden av vokalister som tolker «standarder» og komposisjoner gjort av de store, amerikanske mesterne. Men hun gjør det på en fin og litt slepen måte, og det er ikke så veldig mange vokalister i dag som «scatter» bedre enn Andersson.
De åpner med Bobby Barnes, Redd Evans og Lewis Bellins «You Should Have Told Me», hvor vi forutenom vokalisten legger merke til fint trompetspill fra Peter Asplund. Og derfra og ut, er de innom Michel Legrands og Eddie Barclays «Once Upon A Summertime», Randy Newmans «Tou’ve Got A Friend In Me», Duke Ellington og Lee Gaines «You Squeeze Me», Sidney Lipman og Sylvia Dees «Too Young», Ray Henderson og Lee Browns «The Thrill Is Gone», Fred Rose og Walter Hirschs «’Deed I Do» og John Lennon og Paul McCartneys «Blackbird», før de avslutter med Hoagy Carmichael og Jane Brown Thowsends «I Get Along Without You Very Well».
Og hele veien synes jeg det hviler en slags melankoli over sangen til Andersson, ikke veldig ulikt Monica Zetterlund når hun måtte ta fram den stemningen, særlig synes jeg man kan høre det i den fine «Once Upon A Summertime». Hun har samlet et mer enn habilt band av musikere som virkelig kan denne musikken, og vi legger hele veien merke til fint pianospill fra Joel Lyssarides, bassisten Niklas Fernqvist og trommeslageren Johan Löfcrantz Ramsay. I hennes faste band medvirker også gitaristen Anton Forsberg som avleverer fint gitarspill der det er behov for det i en tilbakelent og cool rolle.
Av gjestene har jeg allerede nevnt Peter Asplund, men hun har også med strykerne Johanna Tafvelin (vio), Nina Söderberg (vio), Jenny Augustinsson (viola) og Florian Erpelding (c). Og i de låtene hvor strykerne medvirker synes jeg ofte det blir litt for sukkersøtt. Men det har ingenting med Anderssons vokal, som hele veien er ytterst sikkert og stødig.
Dette er blitt en fin «andrerunde» fra den gode, svenske vokalisten, og at hun raskt kan bli den nye Monica Zetterlund, er det ingen tvil om. Det gjelder bare at noen kan levere originalt og godt nok stoff til henne, så er hun der om noen år.
Jan Granlie
Ellen Andersson (v), Joel Lyssarides (p), Niklas Fernqvist (b), Anton Forsberg (g), Johan Löfcrantz Ramsay (dr), Peter Asplund (tp), Johanna Tafvelin (vio), Nina Söderberg (vio), Jenny Augustinsson (viola) og Florian Erpelding (c)
