Prosody is the study of sounds’ length, strength, and pitch et cetera, originally used to describe how the language sounds, but can also apply to music. «Prosodier» is the new album of Swedish, Stockholm-based trumpeter-composer-poet Emil Strandberg, featuring a new quartet with pianist and organ player Johan Graden, cellist Mauritz Agnas and double bass player Pär-Ola Landin. The albums come with a booklet of Strandberg’s poems, and it is the debut release of Strandberg, Graden, Mauritz, and Landin on their newly founded label, Haphazard Music, that looks for new «ways to compose, play, listen to and think about music».
The unique, chamber jazz instrumentation allows Strandberg to pursue further his unique musical language that focuses on reserved and abstract lyricism, and to offer a series of short compositions that highlight the gentle, playful interplay of his new quartet. Strandberg’s compositions are rooted in the jazz legacy but suggest a minimalist, contemplative, and deeply lyrical approach, delivered with meticulous elegance and strong poetic sensibility. These compositions, including the one credited to the quartet, «Kom, skönsjungande muser!», stress the melodic contours of each one with concise gestures of Strandberg and the quartet and leave enough room for the listener’s imagination.
Strandberg’s quartet experiments with «Fågelfri vers» and sketches a mysterious, resonant drone. The cover of Wayne Shorter’s «Look at the Birdie» (from Art Lakey and the Jazz Messengers, «Roots & Herbs», Blue Note, 1961) interprets Lee Morgan solo and the original, rhythmic be-boppish interplay into a much more implied and open version. The cover of Georg Riedel’s song «Jag gör så att blommorna blommar» (originally with words by Astrid Lindgren) distills its touching melody to its bare essence.
……….
Den svenske trompeteren Emil Sandberg har opp gjennom årene vært innom en rekke svenske bandkonstellasjoner, blant annet med pianisten Sten Sandell og fiolinisten Philipp Wachsmann. Han har også vært innom Fire Orchestra!, og vi har hørt han med bandet Nyfors, med trommeslageren Paal Nilssen-Loves Pan-Scan Ensemble, kvintetten Seval med gitaristen David Stackenäs, cellisten Fred Lonberg-Holm, bassisten Patric Thorman og vokalisten Sofia Jernberg, Seven Peace Orchestra, og Umlaut Big Band.
Nå er han ute med det vi innbiller oss er hans sjette plate i eget navn, hvor vi møter han selv på trompet og piccolotrompet, sammen med pianisten Johan Graden, cellisten Mauritz Agnas og bassisten Pär-Ola Landin i 13 komposisjoner, hvor de fleste er gjort av Strandberg alene eller sammen med de andre musikerne, pluss Wayne Shorters «Look at the Birdie» og Georg Riedels «Jag gör så att blommorna blommar».
Strandberg har en veldig «akademisk» og «intellektuell» tone i trompeten, noe vi har lagt merke til i mange av de musikalske prosjektene han har vært involvert i tidligere. Han er en tenkende trompetist, som skal gjøre trompetspillet så riktig som mulig. Derfor ligger han kanskje nærmere de «klassiske» trompetistene enn for eksempel Miles Davis eller for eksempel Arve Henriksen.
De starter med den neddempede «MJ’s elegi», som viser Strandberg slik vi er blitt vant til å høre han gjennom flere år. Men det er noe nytt i denne sammenhengen, men det er vanskelig å sette ord på hva det egentlig er, allerede her i starten. Kan hende er det det fine pianospillet til Graden som er med på å gjøre spillet mer «levende» og ikke så «perfekt» som det ofte er fra den gode svensken. For pianospillet legges merke til. Det er akkurat så fabulerende det skal være for å gjøre denne elegien til en vakker opplevelse, og et godt «tillegg» til Strandbergs trompet.
Så er de over i «Nya skolen», hvor de andre musikerne også kommer inn, og vi legger merke til Landns relativt pågående bass-spill sammen med nydelig pianospill, og det går opp for oss at sammen med disse musikerne fungerer Strandbergs trompetspill nærmest perfekt. I tredjesporet «Notbildens akustik» plukker han fram piccolotrompeten, noe jeg kanskje synes han bør gjøre oftere, for her fungerer den lekne melodien svært godt i duoen med pianisten.
I «Tallskogen», som kanskje er platas mest eksperimentelle «strekk», kommer også trøorgelet og celloen fint inn, og vi kommer nesten i julestemning, mens i «Målarens brev», med piccolotrompet so0m er en nydelig ballade i god, gammel Miles Davis-tradisjon.
Så følger «Fågelfri vers», en litt svevende sak, før vi får Shorters «Look at the Birdie», som er en raskere sak, som ligger i et fint kammermusikalsk be-bop-landskap, hvor Strandberg swinger fint over en drivende god «walking bass» og et lekende piano. Her beviser de fire musikerne at de har mer enn en fot inne i be bop-tradisjonen, og Strandbergs spill her er strålende, men de klarer ikke helt å holde seg unna det litt eksperimentelle og «frie» her heller, noe som gjør låten godt, før vi får den nydelige balladen «Piamino», som swinger deilig og tilbakelent, og vi får en deilig bass-solo med på kjøpet.
«Kom, skönsjungande muser!» er kanskje den låten på platen det tar lengst tid å «komme inn i», men lytter man til den noen ganger, så dukker det opp mange fine detaljer i spillet, før vi får «Tjugofemte songen», som jeg føler kommer i to deler, først en litt eksperimentell sak, hvor det kan høres ut som musikerne er litt på leting, før det hele folder seg ut sin en blomst om våren. Fint!
Så følger Georg Riedels fine «Jag gör så att blommorna blommar», en nydelig ballade som går rett inn i den svenske våren og forsommeren, og hvor Strandberg spiller nesten uforskammet vakkert trompet. Og denne versjonen tror jeg nok Riedel setter stor pris på.
Så avslutter dem ed «Just det att himlen är så grå». Og selv om tittelen tyder på at det ikke akkurat er oppløftende vær over Sverige denne dagen, så er det en låt jeg føler som relativt optimistisk, og den perfekte låten å avslutte en deilig plate med.
Og mens man lytter til den fine musikken kan man studere innercoveret, hvor vi får et knippe dikt som Strandberg har skrevet, som blir et fint tillegg til musikken vi får servert gjennom høgtalerne.
Platetittelen, «Prosodier» kommer fra det latinske ordet prosodia, som igjen er hentet fra det greske ordet prosodia og kan forstås som sang til musikk, til akkompagnement. Og det er en helt passende tittel på denne fine platen. Her har Strandberg virkelig funnet sine rette samarbeidspartnere, og platen har blitt en deilig reise i mange forskjellige stemninger og landskap. Og ved å ikke ha med trommer i bandet, tror jeg har vært lurt for å få de stemningene Strandberg har vært ute etter.
Kanskje den mest spennende platen i Strandbergs eget navn, som beviser at han er en glimrende trompetist, og at han har evnen til å samle de rette musikerne for sine musikalske prosjekter.
Jan Granlie
Emil Strandberg (tp, piccolotp), Johan Graden (p, org), Mauritz Agnas (c), Pär-Ola Landin (b)
