På skive

ERLEND APNESETH

«Fragmentarium»
HUBRO CD2629

Det norske nasjonalinstrumentet er uten tvil hardingfela. Følge leksikon er det en norsk feletype som minner om den vanlige europeiske fiolinen. Den ble utformet i Hardanger på 1600-tallet og ble etter hvert et av de viktigste instrumentene i norsk folkemusikk. En rekke felemakere har opp gjennom årene påvirket utformingen av hardingfela. I tillegg har dyktige felespillere som blant andre Myllarguten, Sigbjørn Bernhoft Osa og Knut Buen betydd mye for populariteten til hardingfela rundt om i landet. Hardingfela er som regel noe mindre enn den europeiske fiolinen. Den er mer hvelvet i formen, halsen er kortere og stolen flatere. I tillegg er hardingfela rikt utsmykket. Både fiolinen og hardingfela har fire strenger som man spiller på. Hardingfela har i tillegg flere understrenger som klinger med selv om man ikke spiller direkte på dem. Understrengene løpet fritt under gripebrettet og blir satt i svingninger ved at man stryker på overstrengene. Dette er med på å gi hardingfela den store og særpregede klangen. Hardingfelene har opp gjennom årene gjerne hatt mellom to og seks understrenger. I dag er fire eller fem understrenger det mest vanlige.

Og det er hardingfele som er instrumentet til Erlend Apneseth. Han kommer fra Jølster i den nye Vestland fylke (tidligere Sogn og Fjordane), og er født i 1990. Han studerte tradisjonell norsk folkemusikk ved Ole Bull Akademiet på Voss, med Håkon Høgemo som lærer, og i 2012 mottok han Grappas debutantstipend, før han gjorde sin første plateinnspilling med «Blikk spor» i 2013. Deretter har vi fått «Det andre rommet» med hans trio (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER/), «Nattsongar» (anmeldelse HER), «Åra» med trioen og «Salika, Molika» med trioen pluss accordeonisten Frode Haltli (anmeldt HER).

På sin nye utgivelse, «Fragmentarium», har han alliert seg med musikere man i hovedsak kjenner fra jazzens verden, noe som naturlig har hatt en innvirkning på sluttresultatet. Vi møter gitaristen Stein Urheim, pianist og keyboardist Anja Lauvdal, accordeonist Ida Løvli Hidle, bassist Fredrik Luhr Dietrichson og trommeslager og perkusjonist Hans Hulbærmo, musikere de jazzinteresserte kjenner fra band som for eksempel Moskus, Atomic, Skadedyr og flere nyere bandprosjekter.

Hardingfela er utvilsomt et instrument som fører tankene tilbake i tid. Men Apneseth sier at han gjerne vil lage musikk som både peker bakover og framover i tid, noe hans komposisjoner på dette albumet med all tydelighet viser.

«Fragmentarium» ble opprinnelig laget som bestillingsverk til Kongsberg Jazzfestival i 2019, og coveret er typisk for Hubro, med et bilde tatt i et båtmodellverksted, selvfølgelig festet til film av mesterfotografen Oddleiv Apneseth.

All musikken er skrevet av Apneseth, men ikke uten at de andre musikerne har hatt viktige fingre med i spillet, og det starter med «Gangar», som er en folkemusikkform man gjerne danset etter i tidligere tider og i lukkede lag innenfor folkemusikkmiljøet i dag. Den har en spenstig rytmisk figur, som ikke hvem som helst skal bevege seg ut på dansegulvet og forsøke seg på. Men Apneset og de fem musikerne takler rytmene på en fremragende måte. Og vi får en deilig åpning på platen som peker mer mot folkemusikken enn jazzen. I tillegg får vi fint fretless-bouzouki-spill av Urheim som er med på å gjøre låta internasjonal og mer global. Mellompartiet, hvor Urheim bidrar på en fin måte, strekkes ut i en spennende melodisk gang, som ville fått de dansende til å reagere, men som beveger seg tilbake i det som nærmer seg det tradisjonelle på en fin måte.

Deretter følger den balladeaktige «Du fallande jord», som er så vakker så vakker, med hardinghfelas typiske lydbilde i front, før vi får tittelsporet, «Fragmentarium», hvor vi får snakk om landskappleiken i bakgrunnen i starten, litt sang og andre lyder, under hardingfela, før Hulbækmo legger en basstrommefigur i tung-tung-lett, som er relativt typisk for den norske folkemusikken, og bak skjer det mange ting sammen med hardingfelespillet, og det hele er relativt fritt under basstrommerytmen.

«Gruvene» er en søkende og fri sak, som virkelig tar oss med inn i gruvegangene langt under bakken hvor stein utgjør hovedelementene og vann drypper fra taket og gir helt egne lyder. Kanskje en hyllest til Kongsberg og det tidligere gruvelivet som pågikk der oppe på jakt etter sølv. Og over disse lydene vokser melodien fram, før den igjen glir bort. Det føles nesten som man beveger seg inn i gruvene og oppdager musikk rundt en sving, før den igjen forsvinner ettersom man beveger seg videre inn i gruvegangene. Dietrichsons bass sammen med Hulbækmos trommer fører oss videre inn i det underjordiske før melodien igjen dukker opp. Fascinerende!

«No, etterpå» er en kort sak (1:29) og er en duo mellom hardingfele og bass som glir sømløst over i «Det mørknar», også en litt søkende og nesten dronelignende låt med tung synthesizer fra Lauvdal, men hele tiden med hardingfela lurende i bakgrunnen, før de runder av med «Omkved», som jeg føler er en forlengelse av åpningssporet «Gangar» og som gir en helhet over hele innspillingen. En annen takt og rytme, men det kan oppfattes nesten som om man har startet der Apneseth helst ville med folkemusikkrelatert musikk, før det i løpet av innspillingen/innstuderingen har «lurt» seg inn en rekke andre elementer de andre musikerne har kommet med, som har gjort platen både variert og spennende.

Jeg har en mistanke om at en del tilhengere av den norske folkemusikken – folkemusikkpolitiet – har hatt visse innvendinger mot måten Apneseth og hans musikalske venner har valgt å tolke den tradisjonsrike, norske musikken. Men skal denne musikken utvikle seg og komme videre, så må slike grep tas. Og de grepene denne gjengen tar er både nyskapende og spennende.

Jan Granlie

Erlend Apneseth (hardangerfele), Stein Urheim (g, bouzouki, elec), Anja Lauvdal (p, synth, elec), Ida Løvlie Hidle (acc), Fredrik Luhr Dietrichson (b), Hans Hulbækmo (dr, perc, jews harp, fl)