Den canadiske trommeslageren Ernesto Cervini, er en aktiv herre i jazzmiljøet i Toronto. Han er aktiv som platedistributør, og hjelper andre musikere med å bli kjent for jazzpublikumet utenfor Canada. O de senere årene har han utgitt flere plater i eget navn, som vi har omtalt her på salt peanuts*. Den seneste platen i hans navn, var «Abundance», som kom i 2018, og som ble anmeldt HER. Og før det kom han med «Rev» som vi anmeldte i 2017 (anmeldelsen kan leses HER). Begge disse platene er gjort med hans band Turboprop.
Nå er han ute med en kvartettplate, sammen med altsaksofonisten Luis Deniz, gitaristen Nir Felder og bassisten Rich Brown, og de gjør åtte låter, noen standarder og fire låter ført i pennen av Cervini.
Nå har vi, de senere årene, mottatt en rekke plater fra Cervinis distribusjonsselskap, og det vi har bemerket noen ganger er hvor lite engasjerende og nyskapende musikken ofte er. Men de tidligere platene med Cervini har vi likt, så det var med en viss spenning vi satte på hans nye «langspiller».
Det starter med Browns bass, i et litt funky landskap, og vi aner umiddelbart uråd. Men det går ikke mange sekundene før vi merker at her er det adskillig mer trøkk og energi i spillet, enn det er på de fleste andre plater vi har mottatt fra selskapet.
Det er en slags Ornette Colemansk stemning over musikken de lager, og etter hvert leder de oss inn i den gamle standarden «Softly, As In A Morning Sunrice»,, som gjøres på en original måte. Deretter får vi Browns «Forward Motion», hvor Felder lager en fin åpning med en fin gitarintro, før temaet spres utover fra Deniz. Han er en dyktig altsaksofon med en tone som ikke stikker noe sted. Og bak får vi el.bass-spill i en drivende 4/4 fra Brown, og vi merker at det swinger upåklagelig. Altsaksofonspillet er fint, og bak fyrer de tre andre løs, så Deniz virkelig får kjørt seg.
Mendozas «Angelicus» er neste, også med fin gitarintro fra Felder. Dette er en fin ballade, som tar det hele ned, og vi legger merke til at Felder nok er inspirert av Pat Metheny i hvordan han spiller. Dette er en fin låt som «rusler» pent og stille framover mot Cervinis «Boo Radley», muligens en slags hyllest til personen med samme navn i kultfilmen «To Kill a Muckingbird», en person som var en slags halvt menneske og halvt monster. Men det er ikke så mye i låten som tyder på at vi her har å gjøre med en person som er et halvt monster. Låten er en fin liten sak, hvor det meste går stille og rolig for seg, med en fin Methent-aktig solo fra Felder som hever nivået på låta. Jeg pleier aldri å være glad for el.bass i slike musikalske sammenhenger, men her synes jeg det fungerer, og Cervinis trommespill er delikat og fint. Dette er en låt som kan bringe denne kvartetten ut av Toronto og over på de store festivalene rundt om med stor suksess. For dette er en låt som går rett hjem hos de som frekventerer disse festivalene. Og ei strålende live-låt er det også.
Cervinis «Stor» er neste. Den er litt mer «kantete» i formen enn de foregående, men med fint spill fra alle de involverte, før vi får altsaksofonisten Bunky Greens «Summit Song», som blant annet er gjort av Elvin Jones på hans plate «Summit Meeting» fra 1976. Her får vi en drivende og fin versjon, hvor Felder virkelig får vist seg fram med vakkert spill. Man legger også merke til Deniz fine solo her, hvor han tar låten ned før han bearbeider den og leverer en strålende solo. En slags «standard» som dessverre ikke høres så ofte, for det er en fin låt som burde spilles mye oftere.
Deretter følger Cervinis balklade «Wandering», som føyer seg godt inn i de andre låtene kvartetten gjør, før de runder av med kapellmesterens «The Sneaky Two», hvor han selv setter standarden med en frisk trommeintro, som leder mot en relativt (jazz)rocka avslutning. Men det går ikke over stokk og stein, for Felder tar det ned i temaet sammen med Deniz, og vi får en oppløftende avslutning på nok en fin plate fra Ernesto Cervini.
Dette er kanskje hans mest gjennomarbeidede og publikumsvennlige plate til nå (i alle fall blant de jeg har hørt). Han har alliert seg med svært dyktige musikere, og med gitarist Nir Felder i rekkene, blir dette en helstøpt og deilig plate. Hadde bare flere av platene som kommer «ramlende» fra hans distribusjonsselskp holdt samme høye standarden.
Jan Granlie
Luiz Deniz (as), Nir Felder (g), Rich Brown (b), Ernesto Cervini (dr)
