
Den canadiske trommeslageren Ernesto Cervini, er en aktiv herre i jazzmiljÞet i Toronto. Han er aktiv som platedistributÞr, og hjelper andre musikere med Ä bli kjent for jazzpublikumet utenfor Canada. O de senere Ärene har han utgitt flere plater i eget navn, som vi har omtalt her pÄ salt peanuts*. Den seneste platen i hans navn, var «Abundance», som kom i 2018, og som ble anmeldt HER. Og fÞr det kom han med «Rev» som vi anmeldte i 2017 (anmeldelsen kan leses HER). Begge disse platene er gjort med hans band Turboprop.
NÄ er han ute med en kvartettplate, sammen med altsaksofonisten Luis Deniz, gitaristen Nir Felder og bassisten Rich Brown, og de gjÞr Ätte lÄter, noen standarder og fire lÄter fÞrt i pennen av Cervini.
NÄ har vi, de senere Ärene, mottatt en rekke plater fra Cervinis distribusjonsselskap, og det vi har bemerket noen ganger er hvor lite engasjerende og nyskapende musikken ofte er. Men de tidligere platene med Cervini har vi likt, sÄ det var med en viss spenning vi satte pÄ hans nye «langspiller».
Det starter med Browns bass, i et litt funky landskap, og vi aner umiddelbart urÄd. Men det gÄr ikke mange sekundene fÞr vi merker at her er det adskillig mer trÞkk og energi i spillet, enn det er pÄ de fleste andre plater vi har mottatt fra selskapet.
Det er en slags Ornette Colemansk stemning over musikken de lager, og etter hvert leder de oss inn i den gamle standarden «Softly, As In A Morning Sunrice»,, som gjÞres pÄ en original mÄte. Deretter fÄr vi Browns «Forward Motion», hvor Felder lager en fin Äpning med en fin gitarintro, fÞr temaet spres utover fra Deniz. Han er en dyktig altsaksofon med en tone som ikke stikker noe sted. Og bak fÄr vi el.bass-spill i en drivende 4/4 fra Brown, og vi merker at det swinger upÄklagelig. Altsaksofonspillet er fint, og bak fyrer de tre andre lÞs, sÄ Deniz virkelig fÄr kjÞrt seg.
Mendozas «Angelicus» er neste, ogsÄ med fin gitarintro fra Felder. Dette er en fin ballade, som tar det hele ned, og vi legger merke til at Felder nok er inspirert av Pat Metheny i hvordan han spiller. Dette er en fin lÄt som «rusler» pent og stille framover mot Cervinis «Boo Radley», muligens en slags hyllest til personen med samme navn i kultfilmen «To Kill a Muckingbird», en person som var en slags halvt menneske og halvt monster. Men det er ikke sÄ mye i lÄten som tyder pÄ at vi her har Ä gjÞre med en person som er et halvt monster. LÄten er en fin liten sak, hvor det meste gÄr stille og rolig for seg, med en fin Methent-aktig solo fra Felder som hever nivÄet pÄ lÄta. Jeg pleier aldri Ä vÊre glad for el.bass i slike musikalske sammenhenger, men her synes jeg det fungerer, og Cervinis trommespill er delikat og fint. Dette er en lÄt som kan bringe denne kvartetten ut av Toronto og over pÄ de store festivalene rundt om med stor suksess. For dette er en lÄt som gÄr rett hjem hos de som frekventerer disse festivalene. Og ei strÄlende live-lÄt er det ogsÄ.
Cervinis «Stor» er neste. Den er litt mer «kantete» i formen enn de foregÄende, men med fint spill fra alle de involverte, fÞr vi fÄr altsaksofonisten Bunky Greens «Summit Song», som blant annet er gjort av Elvin Jones pÄ hans plate «Summit Meeting» fra 1976. Her fÄr vi en drivende og fin versjon, hvor Felder virkelig fÄr vist seg fram med vakkert spill. Man legger ogsÄ merke til Deniz fine solo her, hvor han tar lÄten ned fÞr han bearbeider den og leverer en strÄlende solo. En slags «standard» som dessverre ikke hÞres sÄ ofte, for det er en fin lÄt som burde spilles mye oftere.
Deretter fÞlger Cervinis balklade «Wandering», som fÞyer seg godt inn i de andre lÄtene kvartetten gjÞr, fÞr de runder av med kapellmesterens «The Sneaky Two», hvor han selv setter standarden med en frisk trommeintro, som leder mot en relativt (jazz)rocka avslutning. Men det gÄr ikke over stokk og stein, for Felder tar det ned i temaet sammen med Deniz, og vi fÄr en opplÞftende avslutning pÄ nok en fin plate fra Ernesto Cervini.
Dette er kanskje hans mest gjennomarbeidede og publikumsvennlige plate til nÄ (i alle fall blant de jeg har hÞrt). Han har alliert seg med svÊrt dyktige musikere, og med gitarist Nir Felder i rekkene, blir dette en helstÞpt og deilig plate. Hadde bare flere av platene som kommer «ramlende» fra hans distribusjonsselskp holdt samme hÞye standarden.
Jan Granlie
Luiz Deniz (as), Nir Felder (g), Rich Brown (b), Ernesto Cervini (dr)