Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

FADE IN

«Live Fast, Die a Legend»
CLEAN FEED, CF596CD

Trioen Fade In har stormet fram musikalsk i Sør-Europa siden oppstarten i 2018. Debutalbumet Live Fast, Die a Legend skildrer ironisk nok et av mottoene i vårt moderne samfunn, der folk mister kontrollen over atferd, følelser og tanker. Impulsene bare strømmer på i stadig økende grad, og øyeblikkelig tilfredsstillelse, aksept og det å bli sett er stadig økende. Alt skal foregå i et stadig hurtigere tempo, og vi er altfor dårlige til å stoppe opp, melde oss litt ut av «kjøret», og sette oss ned og rett og slett kjede oss litt. Og det å kjede seg er en egenskap ungdom i dag ikke aksepterer. Det skal skje noe hele tiden, og har man ingenting å gjøre, så kaster man seg over sosiale medier og melder ett eller annet.

Det er litt av tankene til trioen Fade In, selv om denne innspillingen ikke akkurat tyder på at de tre musikerne, Federico Calcagno (bcl, cl), Pietro Barcellona (b) og Marco Luparia (dr), tar det spesielt rolig på denne innspillingen. For her får vi triomusikk av beste merke, som ligger i en slags forlengelse av den musikken Henry Threadgill gjorde med trioen AIR og det Don Byron gjorde på noen av sine første plater.

Allerede fra åpningssporet «Enneadecaedro» får vi fremragende triojazz med klarinetten eller bassklarinetten i front, foran et løst og fint komp, som gir musikken luft, samtidig som den gir den mest brukte solisten, Calgagno, stor og romslig plass. Og hele veien er det noe tradisjonelt over musikken, på samme måte som hos AIR, men som allikevel er moderne, og hvor man kan fornemme at dette er musikere som har kontroll på jazzhistorien, og som har utviklet denne musikken i fellessskap.

Låtmateralet er fordelt mellom de tre, med Calgagno som den som leverer flest. Men det spiller ingen rolle, for de tre lager musikk som fungerer godt sammen, og det er, nesten, umulig å si hvem som har laget hva. Og hele veien er dette strålende musikk, hvor variasjonen blir tatt hånd om i for eksempel Calcagnos fine «Requiem» og i Barcellonas «Perpendicular Reality», som, nesten, kunne vært gjort av Jimmy Giuffre Trio, ikke på 60-tallet, men i dag, hvis Giuffre fremdeles hadde vært blant oss. De tar det også rolig og pent i «Interlude» mens det bygger seg litt opp igjen i Calcagnos «L’esterofilo», og i Luparias «Oh, Amygdala» – og det er i disse låtene, og i den nest siste, «Tachykinesia», at de «presser» seg til å ta det rolig og tenke etter om livet er verdt alt stresset. «Tachykinesia» er en av de frieste låtene på plata, hvor Calcagnos klarinettspill er fremragende, før de runder av med Luparias «Get Undressed, Don’t Move», sm førfølger «Tachykinesia» med å være moderne og «nedpå». Og her føles det som om de tre har funnet roen, etter en heseblesende start, noe som beviser at det er mulig å gjøre noe med våre liv i de sosiale mediers svøpe og innestengthet. Og her får vi også litt trompetspill (?) fra Calcagno sammen med nydelig bass-spill og fine trommekommentarer.

Det er nesten som de tre vil at vi skal koble oss fra nettet, sette oss rolig tilbake og nyte god musikk. Og mye av denne gode musikken får vi fra disse tre musikerne. En fin og variert plate, som vi kan finne fram når det spenner i skuldrene, magen romler og beina føles som halvtomme sekker med søppel.

Jan Granlie

Federica Calvagno (cl, bcl, tp), Pietro Elia Barcellona (b), Marco Luparia (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.