Jeg er helt sikker på at det ikke er mange, om noen, av våre lesere som vet hvem bandet Falga er. Men det er heller ikke så farlig. Jeg visste i alle fall ingenting om denne kvintetten før platen havnet i min «innkurv».
Men bandet ble startet i oktober 2013 i Groningen i Nederland. Medlemmene møttes og begynte å spille litt duoer, trioer, men etter en stunds famling ble det bestemt at dette burde bli en kvintett.
Alle medlemmene har forskjellig bakgrunn, og «lederen», Giuseppe Doronzo kommer opprinnelig fra Barletta i Puglia i Italia. Han spiller barytonsaksofon, er bosatt5 i Amsterdam og spiller med bl.a. Michael Moore Bigtet.
Gitaristen i bandet er Lucio Tosca, som kommer fra Palermo på Sicilia. Han har bl.a. studert med pianisten Salvatore Bonafede i Italia og Ned Rothemberg og Gilad Hekselman i New York. For tiden er også han bosatt i Amsterdam.
Pianiaten heter Federico Pozzer. Han startet å studere klassisk piano da han var ti. Etter utdannelse i Italia, flyttet han i 2013 til Nederland, hvor han spiller med en rekke forskjellige band.
Andrea Caruso er bandets bassist. Han kommer også fra Italia, hvor han studerte klassisk musikk. Han spiller både klassisk musikk og jazz, og har lært seg jazzbass via folk som John Patitucci og Marc Copeland.
Til slutt er det trommeslageren Aleksandar Škorić. Han kommer opprinnelig fra Serbia, men har valgt å slå seg ned og studere i Groningen.
De sju komposisjonene på denne innspillingen er komponert av de enkelte musikerne. Det fører til at plata er ytterst variert, med mange interessante innfallsvinkler, fra Pozzers åpningslåt, «Goedenavond», en litt sugende ballade som overrasker.
Tascas «Fail Song N.2» er også en ballade, men mye åpnere enn førstelåta. Her registrerer vi fint piano- og barytonsaksofonspill og spennende bass-spill.
Doronzos «Craters At The Sunset» og er mer eksperimenterende enn de foregående, i alle fall i åpningen. Men senere kommer barytonsaksofonen inn med flott spill. En fin og engasjerende låt, som utvikler seg hele tiden med en fin lekenhet.
«Pigeons» er gjort av Pozzer. Den starter helt nede med pianoet i front, men utvikler seg fint etter som gitar og saksofon kommer inn, mens Puzzers «Manna GG.A» er en drivende og spennende sak med engasjerende rytme, før den også endrer karakter og alt tas kraftig ned og vi får en helt ok bass-solo. Pianisten kommer smygende inn og overtar styringen, og det hele ender opp i en relativt fri passasje som er spennende.
«I Don’t Know The F Chords (I Could Have Been More Clear Than This)» er Tascas verk. Også en spennende låt med flere innfallsvinkler, hvor saksofonen og gitaren spiller en gjentagende frase over pianistens improvisasjoner, som hele veien utvikler seg ved hjelp av trommeslagerens pågående trommespill.
Så runder de av med Pozzers «H.V. Is My Favorite Piano Player», og man er egentlig litt tilbake til start. Selv om de også her eksperimenterer en hel del innimellom. Ringen er sluttet, og vi får en fin og drivende avslutning på ei helt ok, og ikke minst, overraskende plate med fem musikere vi ikke ante hvem var før vi fikk «Falga» i posten.
Jan Granlie
Giuseppe Doronzo (bs), Lucio Tasca (g), Fredrico Pozzer (p), Andrea Caruso (b), Aleksander Škorić (dr)
