Den norske trommeslageren Thomas Strønen har etter hvert fått god plass til å utgi plater på det tyske selskapet ECM. Som en av mange norske musikere, har hans måte å spille på tydeligvis truffet noe hos Manfred Eicher, og det er ikke lenge siden hans soloplate, «Time Is A Blind Guide» (anmeldelse på salt-peanuts kan leses her: https://salt-peanuts.eu/record/thomas-stronen/).

Nå er han ute med sitt duoprosjekt med den britiske saksofonisten Iain Ballamy, som de senere årene har laget en rekke ypperlige plater sammen. I tillegg har de denne gangen fått med seg gitaristen og elektronikeren Christian Fennesz, noe som har medført et helt nytt lydbilde fra bandet.

Tidligere var dette trommer og saksofon, men på «This is not a miracle» er lydbilde preget av elektronikk i stor grad. I tillegg får vi Strønens ytterst distinkte trommespill som binder det hele sammen på en fortreffelig måte.

All musikken er komponert av Strønen, og føles litt sience fiction-aktig. Hør bare på andresporet «Where Dry Desert Ends». Kanskje er dette mer som musikk for fremtiden enn for nåtiden.

Men det er også noe av det som gjør denne musikken så fascinerende. At de tre ikke går seg fast i lagte konvensjoner eller ideer, men utvikler musikken videre, og gir lytteren noe som i alle fall jeg føler er noe helt nytt.

Når Ballamy plukker fram saksofonen, som låter omtrent slik han spiller den på June Tabors vakre ECM-plate «Quercus» (som er en av mine absolutte favoritter), skaper han et nesten majestetisk lydbilde, hvor saksofonen svever der oppe et sted, med stoisk ro og oversikt.
Hele veien gjennom er dette ytterst vakkert og interessant. De tre musikerne kommuniserer perfekt med hverandre, og Strønens perkussive trommespill er ytterst interessant sammen med Ballamys lange toner og Fennesz gitar og elektronikk.

En flott plate som kommer å surre og gå i heimen på Frederiksberg i lange tider.

Jan Granlie

Iain Ballamy (s, elec), Thomas Strønen (dr, elec, perc, moog, Fender Rhodes), Christian Fennesz (g, elec)