Den norske trommeslageren Thomas Strønen, har deltatt på mer enn 65 plateinnspillinger siden debuten «Atmosfear» (Turnleft Prod., 1997) sammen med Bergmund Waal Skaslien. Vi kjenner han fra bandene Food, Parish, Humcrush, Meadow, Maria Kannegaard Trio, Ståhls Blå og en rekke andre konstellasjoner opp gjennom årene.
På «Time Is A Blind Guide» har han satt sammen en ny konstellasjon, med utgangspunkt i prosjektet Connections, som Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo gjorde i samarbeid med Fiona Talkington i BBC for noen år siden.
Da Strønen fremførte verket på Victoria den 20. mars 2013, sa han selv om prosjektet at besetningen har en instrumentering som bærer preg av at han ønsket flere ensembler i ett. Musikken skulle være melodisk og «tid» skulle være et essensielt begrep også rent kompositorisk, både i form av utfordrende rytmikk, men også i det underliggende, med mye luft i komponeringen. Og han trekker fram ECM-estetikken som viktig, sammen med klassisk musikk, elektronisk musikk og impro. Hans utgangspunkt var å lage en slags enhet av et strykeensemble, et perkusjonsensemble og en pianotrio.
Ved siden av Strønen på trommer og perkusjon, møter vi pianisten Kit Downs, fiolinisten Håkon Aase, cellisten Lucy Railton, bassisten Ole Morten Vågan og perkusjonistene Siv Øyunn Kjenstad og Steinar Mossige i 11 låter signert Strønen.
Personlig føler jeg at «Time Is A Blind Guide» er blitt en slags suite i 11 deler. Grunnen til det er at alt henger veldig godt sammen, fra åpningssporet «The Stone Carriers» via perkusjonslåten «Tide» og den sarte «Everything Dissapears» i to deler, den strykerbaserte «Pipa», den lengselsfulle «I Don’t Wait For Anyone» med flere, til avslutningen «Simples».
Jeg synes Strønen har klart å forene de ulike ensembletypene i denne musikken. Strykerne gir et helt eget lydbilde og stemning i musikken, mens perkusjonsensemblet er med på å fargelegge musikken, mens pianotrioen, spesielt med pianisten Kit Downs, er med på å binde det hele sammen på en fin måte, samtidig som de er en viktig bærebjelke i hele verket.
At Strønen har stor sans for ECM-estetikken, er lett å høre på denne innspillingen. Her er det mye luft og ettertenksomhet, samtidig som musikken svever og gir rom for tankevirksomhet hos lytteren.
Platen er vel verdt å lytte til, men hvis man absolutt skal komme med innvendinger, så må det være at det godt kunne sparket ifra litt mer innimellom. Men det er en bagatell, og er ikke på langt nær nok til at man ikke kan anbefale denne innspillingen til alle med hjerte for lyrisk og vakker musikk.
Jan Granlie
Thomas Strønen (dr, perc), Kit Downs (p), Håkon Aase (vio), Lucy Railton (c), Ole Morten Vågan (b), Siv Øyunn Kjenstad (perc), Steinar Mossige (perc)
