I mange år hadde man et spesielt prosjekt gående i Danmark som man kalte «JazzPar Price». Prisen ble innført av trompeteren og jazzbyråkraten Arnvid Meyer og ble sponset av Scandinavian Tobacco Company (noe som ville vært temmelig uhørt i dag), og inneholdt en statue laget av Jørgen Haugen Sørnsen og 200 000 danske kroner. Prisen ble utdelt første gang i 1990, da pianisten Muhal Richard Abrams mottok prisen, og endte opp med at Aldo Romano fikk prisen i 2004.
Samtidig med prisen, ble også prisvinneren invitert til å spille konserter med noen av de beste musikerne Europa kunne spa opp på den tiden, og mange av disse møtene ble i etterkant utgitt på plate, gjerne på selskapet Steeple Chase.
Nå har plateselskapet Storyville gjenutgitt noen av disse platene, og den første vi tar tak i er prismottageren fra 1996, den amerikanske pianisten Geri Allen (1957 – 2017).
Innspillingene er gjort av Danmarks Radio, og er gjort i Tønder Kulturhus den 15. mars 1996 og Falconer-sentret på Frederiksberg den 17. mars samme år. Med seg i bandet hadde Allen bassisten Palle Danielsson og trommeslageren Lennie White, pluss at hun hadde invitert med trompeteren Johnny Coles i «Old Folks» og Jazz Par-nonetten i ytre tre spor. I nonetten finner vi Johnny Coles (tp), Henrik Bolberg Pedersen (tp, flh), Kjeld Ipsen (tb), Axel Windfeld (tb), Michael Hove (as, fl, cl), Uffe Markussen (ts, ss, bcl) i tillegg til kompet med Danielsson og White.
Vi får seks komposisjoner, og det starter med trioen i Geri Allens «Feed The Fire» og Jule Styne og Sammy Cahns «A Beautiful Friendship». To komposisjoner som viser hvilken eminent pianist Allen var. Danielsson er, som vanlig, «langt framme i skoene», og pusher Allen hele veien med sedvanlig, drivende spill, selv om jeg synes basslyden er veldig typisk for den tiden – ikke tørr nok og litt for «steril». Lennie White er tryggheten selv i bakgrunnen, og er med på å pushe Allen til å yte maksimalt.
I tredjesporet, den fine balladen «Old Folks», bidrar trompeteren Johnny Coles med helt ok spill, hvor man kan merke at han ikke er helt i toppform, og han døde den 21. desember året etter av kreft. Men han er velkjent i denne balladen, og leverer akkurat det han skal, selv om det ikke er like mye sprut i spillet som for eksempel da han spilte med Charles Mingus en del år tidligere.
Så følger tre spor med nonetten, Jens Winthers «Smooth Attitudes», Geri Allens tittelspor «Some Aspects Of Water» og hennes egen «Skin», hvor jeg gjerne kunne ønsket mer «sprut» og energi fra musikerne, men som låter helt ok.
Geri Allen var en musiker som ofte ble brukt som medspiller til en rekke amerikanske solister og i utmerkede, litt mindre konstellasjoner. Hun gjorde tre utsøkte plater med bassisten Charlie Haden og trommeslageren Paul Motian, pluss en med bassisten Ron Carter og trommeslageren Tony Williams, og en med bassisten Anthony Cox og trommeslageren Andrew Cyrille. Siste gangen jeg hørte henne, mener jeg var i samspill med trommeslageren Terri Lyne Carrington på Moers-festivalen i Tyskland på begynnelsen av 2010-tallet.
Hun er en strålende pianist, og må være utstyrt med noen av verdens største og mest lyttende ører. For det er ikke mange pianister som, til de grader, lytter til sine medspillere og følger dem til døra som Allen. Noe vi også får høre her, særlig i de tre sporene med Jazz Par-nonetten. Men i de andre låtene, kanskje særlig de to første på trio, leverer hun sobert og spennende pianospill som bør lyttes til, både av det sakkyndige publikum og andre pianister.
En fin gjenutgivelse, som ikke vil gå inn i historien som det «ypperste av det ypperste», men som en god plate ledet av en pianist som satte spor etter seg.
Jan Granlie
Geri Allen (p), Palle Danielsson (b), Lennie White (dr), Johnny Coles (tp), Henrik Bolberg Pedersen (tp, flh), Kjeld Ipsen (tb), Axel Windfeld (tb), Michael Hove (as, fl, cl), Uffe Markussen (ts, ss, bcl)
