Girls in Airports er et av Danmarks mest populære jazzensembler. De startet i 2009, og har, før dette livealbumet, gjort fire album, «Girls in Airports» (2010), «Migration» (2011), «Kaikoura» (2013 og «Fables» (2015). De har turnert over store deler av verden, og har forsynt seg grovt med heder og ære i hjemlandet. Og består av Martin Stender (s), Lars Greve (s, cl), Mathias Holm (keys), Victor Dybbroe (perc), Mads Forsby (dr).
Deres seneste langspiller, er innspilt live på en turné i Tyskland, og inneholder 12 låter, som alle er skrevet av Martin Stender og bandet.
Musikken de fremfører har sin basis i grooves, rytmiske krumspring og global inspirasjon de har fått på sine mange turneer rundt om, og i utgangspunktet synes jeg bandet kunne blitt noe man kunne satt stor pris på.
Men dessverre blir det ikke sånn. Girls in Airports passer nok perfekt som bakgrunnsmusikk på hippe cafeer og restauranter, noe jeg har sagt også om deres tidligere studioplater. Men jeg hadde faktisk forventet noe mer av bandet i levende live. Bandet inneholder dyktige musikere, spesielt er Lars Greve en saksofonist jeg har sans for. Men her er han bare en del av et kollektiv som har satt seg som mål å redde jazzverdenen, noe jeg tviler sterkt på at de vil gjøre.
Musikken satt inn i et landskap av romklang og uten «tagger» eller motstand av noe slag. Komposisjonene stikker ikke et eneste sted, og det hele blir noe man altfor mye forbinder med café med C. Riktignok prøver de seg innimellom med litt mer trøkk i svingene, men siden alt er pakket inn i en vegg av romklang, bomull og «hip» lyd, så klarer ikke denne anmelderen å la seg overbevise.
Den internasjonale jazzpressen har rost bandet opp i skyene, noe jeg ikke klarer å forstå. For dette er musikk man nesten må prate med sidemannen sin om, mens det pågår, for at man ikke skal falle i søvn, eller ta raskeste vei til baren. Men kanskje er det denne musikken som skal få ungdommen tilbake til jazzen? Kanskje er det denne anmelderen som er for gammel og tunghørt, og som ikke klarer å se genialiteten i den musikken disse musikerne fremfører? Kanskje er dette den musikken hipsterne (jeg kan se noen av slaget på bildet i innercoveret), hører på, og som de løper til de få gjenværende plateforretningene for å skaffe seg? Jeg vet ikke! Men jeg håper virkelig det bor mer i ungdommen enn at de forelsker seg i Girls in Airports musikk.
Men publikum på konsertene er tydeligvis fornøyd med hva de får høre. Og da har vel bandet oppnådd det de vil med musikken (?). Men det hjelper ikke mye for denne lytteren. Hvor er den ekte entusiasmen? Hvor er trøkket? Hvor er vitaliteten? I alle fall ikke på Girls in Airports nye livealbum! Gi meg heller Coltrane, Mingus, Miles, Ornette eller The Thing, Hampton Hawes, Sun Ra eller Art Ensemble of Chicago! Gi meg musikk med engasjement og tyngde, og ikke denne meningsløse bakgrunnsmusikken! Nå!
Jan Granlie
Martin Stender (s), Lars Greve (s, cl), Mathias Holm (keys), Victor Dybbroe (perc), Mads Forsby (dr)
