
Girls in Airports er et av Danmarks mest populÊre jazzensembler. De startet i 2009, og har, fÞr dette livealbumet, gjort fire album, «Girls in Airports» (2010), «Migration» (2011), «Kaikoura» (2013 og «Fables» (2015). De har turnert over store deler av verden, og har forsynt seg grovt med heder og Êre i hjemlandet. Og bestÄr av Martin Stender (s), Lars Greve (s, cl), Mathias Holm (keys), Victor Dybbroe (perc), Mads Forsby (dr).
Deres seneste langspiller, er innspilt live pÄ en turné i Tyskland, og inneholder 12 lÄter, som alle er skrevet av Martin Stender og bandet.
Musikken de fremfÞrer har sin basis i grooves, rytmiske krumspring og global inspirasjon de har fÄtt pÄ sine mange turneer rundt om, og i utgangspunktet synes jeg bandet kunne blitt noe man kunne satt stor pris pÄ.
Men dessverre blir det ikke sÄnn. Girls in Airports passer nok perfekt som bakgrunnsmusikk pÄ hippe cafeer og restauranter, noe jeg har sagt ogsÄ om deres tidligere studioplater. Men jeg hadde faktisk forventet noe mer av bandet i levende live. Bandet inneholder dyktige musikere, spesielt er Lars Greve en saksofonist jeg har sans for. Men her er han bare en del av et kollektiv som har satt seg som mÄl Ä redde jazzverdenen, noe jeg tviler sterkt pÄ at de vil gjÞre.
Musikken satt inn i et landskap av romklang og uten «tagger» eller motstand av noe slag. Komposisjonene stikker ikke et eneste sted, og det hele blir noe man altfor mye forbinder med café med C. Riktignok prÞver de seg innimellom med litt mer trÞkk i svingene, men siden alt er pakket inn i en vegg av romklang, bomull og «hip» lyd, sÄ klarer ikke denne anmelderen Ä la seg overbevise.
Den internasjonale jazzpressen har rost bandet opp i skyene, noe jeg ikke klarer Ä forstÄ. For dette er musikk man nesten mÄ prate med sidemannen sin om, mens det pÄgÄr, for at man ikke skal falle i sÞvn, eller ta raskeste vei til baren. Men kanskje er det denne musikken som skal fÄ ungdommen tilbake til jazzen? Kanskje er det denne anmelderen som er for gammel og tunghÞrt, og som ikke klarer Ä se genialiteten i den musikken disse musikerne fremfÞrer? Kanskje er dette den musikken hipsterne (jeg kan se noen av slaget pÄ bildet i innercoveret), hÞrer pÄ, og som de lÞper til de fÄ gjenvÊrende plateforretningene for Ä skaffe seg? Jeg vet ikke! Men jeg hÄper virkelig det bor mer i ungdommen enn at de forelsker seg i Girls in Airports musikk.
Men publikum pÄ konsertene er tydeligvis fornÞyd med hva de fÄr hÞre. Og da har vel bandet oppnÄdd det de vil med musikken (?). Men det hjelper ikke mye for denne lytteren. Hvor er den ekte entusiasmen? Hvor er trÞkket? Hvor er vitaliteten? I alle fall ikke pÄ Girls in Airports nye livealbum! Gi meg heller Coltrane, Mingus, Miles, Ornette eller The Thing, Hampton Hawes, Sun Ra eller Art Ensemble of Chicago! Gi meg musikk med engasjement og tyngde, og ikke denne meningslÞse bakgrunnsmusikken! NÄ!
Jan Granlie
Martin Stender (s), Lars Greve (s, cl), Mathias Holm (keys), Victor Dybbroe (perc), Mads Forsby (dr)