På skive

GUILLOTINE

«Guillotine»
CLEAN FEED CF511CD

Den portugisiske gitaristen Luis Lopes, er en svært aktiv musiker på hjemlandets jazzscene. Den innspillingen som nå surrer og går på stereoen, er ikke helt ny, men ble innspilt i 2018. I ettertid har Loprs vært i studio med sitt band Hunanization 4tet og musikerne Rodrigo Amado (ts), Aaron Gonzalez (b, Stefan Gonzalez (dr), og gjort platen «Believe, believe», også på Clean Feed. Dette er en plate vi kommer tilbake til i begynnelsen av juni.

Men nå er det trioen Guillotine som surrer og går. Her spiller han med den franske cellisten Valentin Ceccaldi, )som har studert med blant andre bassisten Joëlle Léndre og cellisten Vincent Courtois, og som har spilt med blant andre trompeteren Médéric Collignon), og den norske trommeslageren Andreas Wildhagen (fra blant annet Paal Nilssen-Love Large Unit).

Vi får fire «strekk», som i stor sak handler om hva en gitarist, cellist og trommeslager kan finne på av frittgående improvisasjon i et varmt studio i Lisboa en sommerdag i juni.

Tre låter er «skrevet» av Lopes, mens andresporet, «Marie Antoinette» er gjort av Ceccaldi. Og det starter med neddempede cymbaler i «Guillotine (Prologue) Triptyck», og jeg må skru opp lyden betraktelig for å få med meg hva som egentlig foregår. Men det varer ikke lenge. For plutselig «peiser» de på med fullt trøkk og energi, og jeg må kaste meg rundt og dempe, før naboene står i døra med politi og hundekobbel. Lopes er helt frampå tuppa, og vrir masse fritt gitarspill i nærheten av heavyrocken ut av forsterkeren og høgtalerne, mens de to andre gjør så godt de kan for å følge med på tempoet og energinivået. Men det endrer seg etter hvert. Vi får en nydelig cellosolo fra Ceccaldi, som beviser hvor han har gått i skole, for hadde jeg fått denne i en «blindfold», hadde jeg gått rett til Courtois.

Andresporet, «Marie Antoinette», starter også stille og fredelig. Nå tar jeg ikke sjansen på å skru opp, men spisser ørene for å få med meg den avdempede cello- og gitarintroen. Wildhagens cymbaler kommer inn og varsler om at det snart kommer et «kraftig uvær» innover land fra Atlanterhavet. Så får vi et par gitartoner som i klartekst forteller at uværet har nådd klippene ute ved Praia do Guincho og nærmer seg vakre Cascais. Ceccaldi legger en slags vamp som Wildhagen henger seg på med heftig trommespill, og det er på tide å søke ly under tak på Praca do Comércio nederst i sentrum.

Og plutselig er vi et godt stykke unna det erkehertuginne Marie Antoinette sto for, selv om hun både var den siste dronningen av Frankrike før den franske revolusjonen, fra 1774 til 1792, og ektefelle til kong Ludvig den 16. For her tar Lopes oss med ut på en relativt heftig reise i et musikalsk landskap som jeg tror både erkehertuginnen og Ludvig den 16. ville ha betakket seg til. Men i 2020, hvor man trenger litt tøff musikk i koronaisolasjonen, er dette den rette medisinen.

«Guillotine (Epilogue) Diptych», starter på samme måte som de foregående. Jeg føler litt at de tre musikerne starter forsiktig, før de føler seg helt sikre på hva de skal gjøre, og «kliner» til. Her starter det med noen pizzicato-toner fra celloen, før det smyger seg inne en gitar og løst og tilbakelent trommespill. Men jeg vet det kommer til å endre seg! Musikken høres veldig fransk ut på grunn av det fine cellospillet, og stemningen er som om uværet i forrige låt har lagt seg og solen titter fram og livet begynner å fungere normalt igjen i byen. Folk beveger seg forsiktig ut i gatene og uterestaurantene på Avenue da Liberdade åpner igjen etter stormen. Men det varer ikke altfor lenge. Og det er Wildhagen som starter med en trommerytme som Lopes henger seg på, mens Ceccaldi spiller lange og litt dystre toner på celloen. Og låten vokser og vokser, uten at den tar helt av i ekstasen.

Det får vi heller få i avslutningssporet, hvor låttittelen, «Orgasmic Dance», burde gavne for heftige scener. Det starter med cello før de to andre kommer inn og lager en fin kontrast til fingerspillet til Ceccaldi. Etter hvert finner de en slags felles måte å finne hverandre og «løse» låten på, og vi får en deilig improvisasjon rundt celloens rytmevamp som fungerer fint. En overraskende og, ikke minst, fin avslutning som skiller seg relativt kraftig fra de andre tre låtene.

Guillotine er en trio som virkelig har noe spennende på gang. Jeg synes virkelig de har funnet hverandre på denne innspillingen, og vi får håpe at dette møtet i 2018 ikke var et engangstilfelle, men at det blir mulig å høre bandet både på nye plater og på konsert i fremtiden.

Spennende!

Jan Granlie

Luis Lopes (g), Valentin Ceccaldi (c), Andreas Wildhagen (dr)

Skriv et svar