Trioen Havfugl tilhører den nye og spennende generasjonen av musikere fra Århus, og består av gitaristen Jeppe Lavsen, pianisten Jonathan Fjord Bredholt og bassisten Anders Juel Bomholt. På deres nye innspilling har de også med cellistene Gabriella de Carcalho e Silva og Rebecca de Carvalho e Silva Fuglsig, Jakob Sørensen på flugelhorn og Hasse Jacobsen på trommer.
De kom i 2018 ut med sitt debutalbum «Som en faldskærm», og om den skrev avisen Politiken at «Hvalfugl spiller en blid og behagelig folkejazz, der giver lyst til at ligge på ryggen og se skyer og mælkebøttefalskærme drive forbi på en bund af blå himmel». Når jeg leste dette, før jeg satte på platen første gang, ble jeg skeptisk. Jeg tenkte umiddelbart noe svensk, gjerne i avdelingen hvor man finner Bo Kaspers Orkester og lignende «strandvennlig» musikk man ikke skal sette seg ned og nyte, men som fungerer fint nok som en slags bakgrunnsmusikk, enten man sitter hjemme, er på bar eller restaurant eller befinner seg i en hotellresepsjon eller en hotell-heis.
Og når låttitlene er slike som «Snefald over fjorden», «Funklende blikke», «Dugvåde asfaltstriber» osv., så forsterkes denne skepsisen.
Men de som kjenner bandet, sier at dette er noe vi i salt peanuts* bare må sjekke ut. Og når massene krever en ting, så følger vi de gjerne, i alle fall når det gjelder musikk vi ikke kjenner fra før.
Jeg vet ikke hvor mange av våre følgere som kjenner det danske bandet Girls in Airports, som de senere årene har gjort stor suksess i Danmark. Vi i salt peanuts* har vært litt avmålte, men allerde i de første sekundene av Hvalfugls plate, i låten «Snefald over fjorden», kommer Girls in Airports lydbilde snikende inn i bevisstheten. I åpningssporet medvirker flugelhornisten Jakob Sørensen, og han har en viktig rolle i låta, sammen med gitarist Lavsen. Men jeg blir ikke berørt noe særlig av det jeg hører. Jo da, det er vakkert, og jeg kan godt tenke meg at det er slik man føler det i Aarhus når det, en sjelden gang, kommer noen snøfnugg som lander i fjorden utenfor byen. Men blir det spennende musikk? Nei!
At jeg var redd for at dette skulle bli veldig snilt, som Bo Kaspers Orkester, får jeg bekreftet i andresporet, «Polardrømme». Jeg synes de tre har en altfor romantisk idé om hvordan det oppleves å være i polare strøk med altfor mange kuldegrader og med iskald vind drivende rundt ørene. Her føles det mer som om man ligger på en strand i Danmark på årets varmeste dag, med en flaske kald drikke, reker og godt brød innen armlengdes avstand.
Og slik fortsetter det egentlig. Vi får en slags folkemusikkfølelse i tredjesporet, «Funklende blikke», som godt kunne vært gjort av en norsk pianotrio, men ikke slik at vi hadde satt oss godt til rette for å lytte på detaljene. Forglemmigej» ligger litt i samme musikalske landskap, og slik fortsetter det gjennom «Fraktaler», «Under viadukten», «Sommereufori», «Dugvåde asfaltstriber», «Regnen falder som sne», «Lysning», «Vandrer mig til ro» og «Hold mig i hænderne», før de avslutter med «Der hvor alting ender».
Hele veien er dette tilbakelent triomusikk med gitaren stort sett i sentrum hele tiden. Og i den relativt vakre «Sommereufori», er det som om e.s.t i sitt aller mest lyriske har tatt plass med nydelig pianospill. Og alt er fint gjort, men etter at vi har «løst koden», blir dette veldig ensformig og, dessverre, litt kjedelig.
Jeg har en formening om at det er denne formen for jazz som er det nye «hippe» i Danmark, og særlig kanskje på Jylland og i Aarhus. Det er en sterk kontrast til mange av de andre yngre musikerne og bandene som dukker opp fra utdanningsinstitusjonene, kanskje særlig de fra Rytmisk Konservatorium i København, som har et litt annet utgangspunkt og idealer enn de fra de andre utdanningsstedene i landet. En ting er at med denne forskjellen, får man også en stor variasjon i hvor i jazzlandskapet den enkelte musiker velger å plassere seg, for det er dyktige musikere, og alt er nesten perfekt gjort teknisk. Men for en som er mer vant til å lytte til friere former for improvisasjon enn det Hvalfugl leverer, blir dette etter kort tid veldig ensformig.
Jan Granlie
Jeppe Lavsen (g), Jonathan Fjord Bredholt (p), Anders Juel Bomholt (b), Gabriella de Carcalho e Silva (c), Rebecca de Carvalho e Silva Fuglsig (c), Jakob Sørensen (flh), Hasse Jacobsen (dr)
