«Jesup Wagon» is American tenor sax hero and composer James Brandon Lewis’ evocative homage to Dr. George Washington Carver (1864-1943), the visionary African-American agricultural scientist and inventor (and a fine musician and painter) who promoted alternative crops and sustainable methods to prevent soil depletion and considered as the most prominent African-American scientist of the early 20th century. Lewis embraced Carver’s vision of art and science as inseparable, and his mantra to «do the common things in life in an uncommon way». The Jesup Agricultural Wagon was Carver’s «movable school» that brought knowledge and new techniques to the poor Southern farmers, mainly in the Alabama countryside, and Carver’s drawing of the Jesup wagon appears on the cover of the album.
Building on Carver’s oft-quoted observation that the scientist and the artist are both on a quest for truth, Lewis conceived «Jesup Wagon» as an attempt to paint a visual experience through sound, but also strong emotional sentiment, with a folk-blues vibe. Lewis enjoys the company of an all-star Red Lily Quintet – the tectonic rhythm section of double bass and gimbri player William Parker and drummer and mbira player Chad Taylor, cornetist Kirk Knuffke and cellist Chris Hoffman.
«Jesup Wagon» follows Carver’s journey with insightful liner notes by Robin D.G. Kelley (author of «Thelonious Monk: The Life and Times of an American Original», Free Press, 2009). The album opens with the title piece, a New Orleans-ian funky-blues, articulated beautifully by Lewis and Knuffke, who, as Kelley mentions, adapted Carver’s lesson: remember the old ways, learn the new ways. On «Lowlands of Sorrow» – the way Carver described the unsustainable conditions of poor Blacks and whites in Macon County, Lewis extends these lands of sorrow from the Atlantic to Africa, as a call-and-answer plea, with Parker setting a hypnotic groove on the West-African gimbri. «Archais» is Lewis’ soulful elegy to Arachis hypogaea, the Latin name for peanut. This piece stresses again the almost telepathic interplay of Lewis and Knuffke, and the percolating rhythmic support of Parker, Hoffman and Taylor.
«Fallen Flowers» refers to Carver’s drawings of his flowers –«pets» – when he couldn’t preserve these «pets» as living entities. Lewis composed this song – with his poetry («A seed never ran a race of its choosing / Before and after its displacement across miles of blues / It still blossoms») – as a touching, poetic meditation on life and death; on resilience in the face of colonial violence, on the regenerative and destructive qualities of water; on tears shed for «fallen flowers». «Experiment Station», after Carver’s laboratory, used for exploration and not for profit, is a playful, multivocal and the most open to improvisation piece here, relying on the percolating, polyrhythmic drumming of Taylor. Harry Abbott called Carver «a prophet, a seer, a man among men, and truly a man of God», and «Seer», with Parker again on the gimbri and Taylor on the mbira, is another hypnotic melody, where the quintet repeats, again and again, the bluesy theme.
This revelatory album is concluded with «Chemurgy», referring to the movement founded in the 1930s to find industrial uses for organic, renewable sources, inspired by Carver. Lewis composed this evocative piece as a tribute to the indigenous and African ways of living in harmony with the earth, but also to the haunting way Ornette Coleman integrated organically the blues with free group improvisation. The Red Lily Quintet sings, soars, shouts and prays on this piece. Lewis ends this song with his poetry: «Streams of tears run through trails of unseen landscapes / Soulless water never seems to dance like ballerinas / Raindrops of a thousand needles pierce skin / A punctured heart / A collapsed wall amounts to ‘I don’t give a damn’ / Talking plants hug resilient vessel».
Listen to Lewis, the great «Seer», and his masterful and most beautiful poetic statement, learn the old ways, learn the new ways and never fear talking plants.
Eyal Hareuveni
……….
Den amerikanske saksofonisten James Brandon Lewis dukket først opp i vår kunnskapsbase med albumet «Live at Willisau»,hvor han gjør et strålende sett med trommeslageren Chad Taylor under Willisau Jazz Festival den 1. september 2019. Anmeldelsen av den platen kan du lese HER. Deretter dukket han opp sammen med sin kvartett med pianisten Aruán Ortix, bassisten Brad Jones og trommeslageren Chad Taylor på platen «Molecular» (anmeldt HER). Begge disse platene er utgitt på det utmerkede selskapet Intakt Records.
Nå møter vi han igjen, sammen med sin kvintett bestående at kornettisten Kirk Knuffke, bassisten William Parker, cellisten Chris Hoffmann og trommeslageren Chad Taylor.
James Brandon Lewis er født i Buffalo, og har de senere årene framstått som en av USAs mest spennende saksofonister i den musikken som ble startet av musikere som Sonny Rollins og mange flere på slutten av 50-tallet og gjennom 60-tallet. Det vil si en melodiøs og pågående utgave av be bop-jazzen, med klare politiske referanser, og med ett ben solid plantet i den afro-amerikanske tradisjonen og den andre i improvisasjonens fantastiske univers.
Han er de siste årene blitt kåret tl en av de nye, store, amerikanske musikerne, noe han beviste på sine to foregående innspillinger. Og med det laget av musikere han samarbeider med på denne platen, måtte det nesten bli strålende.
Vi får sju komposisjoner gjort av Lewis, hvor han og Knuffke er i frontlinjen. Knuffke er en musiker som stadig dukker opp i nye konstellasjoner, både på egne innspillinger og sammen med andre, og hele tiden opplever vi en musiker som har det ene beinet i tradisjonen, mens det andre står godt plantet i det moderne. Og med sin særegne tone i kornetten, blir lydbildet litt annerledes enn om han hadde spilt tradisjonell trompet. En fin tilvekst i bandet er cellisten Chris Hoffmann, som kanskje er den mest ukjente av de fem, men som har spilt i flere av saksofonisten Henry Threadgill, samtidig som han har jobbet med artister som Yoko Ono, Marc Ribot og Marianne Faithful. Og som sammen med maestro William Parkers bass og gimbri er med på å legge en tyngde i «forsvaret» som passer perfekt til Lewis’ komposisjoner. Og bakerst herjer Chad Taylor bak trommene med strålende spill, som både er fast og «løst» og som er med på å gjøre dette til en helt ekstraordinær innspilling.
Men det er Lewis som er hovedpersonen i de sju komposisjonene. Og den som elsker musikken Sonny Rollins kom med på tidlig 60-tall, vil garantert sette stor pris på det de får høre her. Innimellom får jeg en retro-følelse av samarbeidet mellom Rollins og Don Cherry, slik vi fikk høre de to på den utsøkte boksen «Complete Live at the Village Gate 1962», som kom for et par år siden. På de innspillingene hører man Rollins og Cherry sammen med bassisten Bob Cransford og trommeslageren Billy Higgins, noe som er svært annerledes enn å høre Parker og Taylor som «sisteskanser». For å ha et komp med disse to, må være selve drømmen for en saksofonist og kornettist, eller nesten uansett hva de spiller.
Det er så mye man kan si om denne innspillingen, for allerede fra starten, med tittelsporet, er dette en fryd for øret. Jeg har nevnt sammenligningen med Rollins og Cherry, men det dukker også opp sekvenser som tar venstre hjernehalvdel direkte tilbake til Ornette Colemans samarbeid med Don Cherry. Hør for eksempel på fjerdesporet, «Fallen Flowers», og du forstår fort hva jeg mener.
«Jesup Wagon» er en innspilling som strutter av selvtillit og spilleglede, og hele veien er det vi får servert spekket med så mye energi at det slår i mellomgulvet. Samspillet mellom Lewis og Knuffke er strålende, og de tre i «kompet» er med på å gjøre denne innspillingen til noe helt spesielt og nærmeste historisk.
I likhet med Parker, er Lewis også en musiker som har sans for det skrevne ord. Derfor dukker han også opp med «spoken words» innimellom, som setter lytteren i den rette stemningen.
Å sette sammen en kvintett med tenorsaksofon, kornett, bass, cello og trommer, og ikke innlemme pianoet i sammensetningen stiller helt spesielle krav til musikerne. De har ikke noe akkordinstrument å holde seg til. Men det spiller overhodet ingen rolle hos disse musikerne. For dette er musikere som kan sitt fag til fingerspissene, og jeg tror det kunne blitt litt kaotisk om man hadde innlemmet en pianist i innspillingen.
Innspillingen er en hyllest til George Washington Carver (1864-1943) som var en amerikansk landbruksforsker og oppfinner som fremmet alternative metoder for å avle bomull og metoder for å forhindre utarming av jorden. Han var den mest fremtredende afro-amerikanske forskeren på begynnelsen av 1900-tallet. Bortsett fra sitt arbeid for å forbedre bøndenes liv, var han også en forkjemper for miljøvern. I en tid med høy rasepolarisering nådde berømmelsen hans også utenfor det afro-amerikanske miljøet, og i 1941 ble han av Time Magazine omtalt som «Black Leonardo».
Jeg har en mistanke om at det ikke er så mange andre landbruksforskere som er blitt hedret med en plate av noen av verdens ledende jazzmusikere, så sånn sett er dette også en milepæl. Men det viktigste er at dette er en aldeles nydelig innspilling, som vil komme svært høyt på listen over årets plater, når korona-året 2021 skal oppsummeres.
Strålende!
Jan Granlie
James Brandon Lewis (ts), Kirk Knuffke (cor), William Parker (b, gimbri), Chris Hoffman (c), Chad Taylor (dr, mbira)
