Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JASON MILES

«Kind of new Black Magic»
ROPEADOPE RECORDS, RAD-529

Pianisten, komponisten, produsenten og arrangøren Jason Miles, har oppgjennom de siste ti årene arbeidet med en rekke forskjellige musikere. Og på CVen sin har han samarbeid med såpass forskjellige kunstnere som Miles Davis, Luther Vandross, Grover Washington Jr., David Sanborn og Marcus Miller. I tillegg har han fått mye ros for sine egne innspillinger som «To Grover With Love: Live in Japan» (2016), «Kind of New» (2015, med trompetist Ingrid Jensen), «Global Noiz»e (2008), og «What’s Going On? Songs of Marvin Gaye».

Nå er han ute med en ny innspilling, og etter å ha funnet ut litt om Miles, var jeg svært usikker da jeg skulle sette på platen første gang, om hva slags musikk vi ville få denne gangen. Og jeg ble ikke sikrere på at dette var en plate jeg ville like, da jeg så at han samarbeidet med musikere som bassisten Reggie Washington, trommeslageren Gene Lake, saksofonisten og bassklarinettisten Jay Rodriguez og trompeteren Philip Diszak, med hjelp av trommeslagerne Steven Wolf og Jimmy Bralower på et spor hver – musikere som, til daglig – befinner seg et godt stykke unna den musikken jeg (og salt peanuts*) hører på til daglig, og som er salt peanuts* kjerneområde når det gjelder vår form for musikk.

Men vi ga han og hans venner en sjans. Men allerede fra første sekund oppdager jeg at min skeptisk absolutt var begrunnet. Kollega Dan Oullette siteres i coveret med følgende utsagn: «This bland of electric jazz/funk music has been around a long time. But in Jason’s vision it takes on a bone fide new life: Fresh, vibrant and original. Kind of New – Black Magic is a masterpiece». Ja vel! Disse ordene får Oullette stå for selv, for mer meningsløs «firing» på musikk som gjorde hva den kunne for å ødelegge jazzen på slutten av 70-tallet, begynnelsen av 80-tallet, skal man virkelig lete lenge etter.

Kan hende er dette radiovennlig musikk man gjerne forer de allerede hjernevaskede amerikanere med, men kom ikke med denne typen retromusikk over «dammen» til Europa. Her har vi kommet adskillig lengre i musikkutviklingen enn dette «sølet».

Jo da, kan hende er musikerne dyktige. Men å lage discofunk og beinløs jazzrock i 2019/2020, blir bare for dumt. Det er fremdeles en del musikere i Europa som beveger seg inn i denne «sumpen» av jazzmusikk med god samvittighet. Og det som imponerer er at de europeerne som beveger seg ut i dette særdeles «ulente terrenget», leverer jazzrock som er til de grader mye bedre enn det Jason Miles og hans musikalske venner leverer på denne platen.

Musikken er totalt uinteressant. Dette er musikk som kun rører irritasjonsgenene i undertegnedes noe overdimensjonerte kropp, og det er ingenting jeg klarer å kalle interessant og spennende i det disse musikerne serverer. Beklager, men nå jeg må ha luft!

Jan Granlie

Jason Miles (keys, comp, prod), Reggie Washington (b), Gene Lake (dr), Jay Rodriguez (s, bcl), Philip Diszak (tp), Steven Wolf (dr), Jimmy Bralower (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.